Vermin er en ubehagelig rakker som kommer til å forsterke din angst for edderkopper. Har du et snev av araknofobi må du for enhver pris unngå denne filmen.

KOMMER PÅ KINO 2. FEBRUAR: I sin spillefilmdebut Vermin (Vermines, 2023) tar Sébastien Vanícek edderkoppskrekk til nytt nivå. Vi kjenner rovdyrene fra en rekke spillefilmer som gammelmodige Tarantula (1955) og ironiserende Eight Legged Freaks (2002) med Scarlett Johanson. Der den Steven Spielberg-produserte grøsserkomedien Arachnophobia (1990) ga oss en kriblende fornemmelse, trapper Vermin ytterligere opp og gir oss et sterkt kravlende ubehag. Årsaken til dette skyldes at den er innspilt med ekte, vemmelige edderkopper.

Vermin mestrer til og med det uvanlige kunststykket å skape ubehag hos et herdet publikum. Sjangerklisjéen i vanlig skrekkfilm er forhåndsprogrammerte skvettescener med brå bevegelser og plutselig høye lyder som får deg til å rykke til i kinosetet. De mer kreative filmene klarer i tillegg å skape kroppslig ubehag. Her skal publikum sammen med karakterene lide på angstfullt vis der de stadig utsettes for de åttebeinte krypene. Det er sjelden man trer inn i et lignende mareritt og opplever såpass kroppslige reaksjoner som under Vermin. Sist gang jeg følte noe lignende var da min akrofobi fikk kjørt seg i en sjelden kinovisning av høydethrilleren Fall (2022).

Ubarmhjertig død

Allerede i filmens åpningssekvens lærer vi oss å frykte samt forstå hvor livsfarlig disse edderkoppen kan være. På et avsidesliggende sted i en nord-afrikansk ørken er lokale menn på jakt etter noe. Med livet som innsats snur de stein etter stein. Og da de endelig finner sitt bytte tar det ikke lang tid før jegeren har blitt det lidende offeret og står ovenfor en ubarmhjertig død. Etter mye om og men havner et av disse vesenene til slutt på bakrommet i en innvandrerbutikk i Paris.

Her oppdages edderkoppen av unge Kaleb (Théo Christine). Mannen i butikken advarer ham om dens farer, men Kaleb er lidenskapelig opptatt av slike dyr og insisterer på å kjøpe den. Hjemme i leiligheten han deler med sin søster Manon (Lisa Nyarko) plasserer han edderkoppen i en midlertidig boks i påvente av at den skal få sitt permanente hjem sammen med hans øvrige eksotiske insekter og reptiler. Men slik det ofte går i denne typen film så rømmer kreket og havner på avveie. En etter en skal de uheldige beboerne i den store boligblokken bli offer for den livsfarlige skapningen.

Angstfremkallende scener

Dette er i bunn og grunn en creature feature hvor attraksjonen ligger i den nervepirrende spenningen rundt hvem som blir vesenets nester offer. Og disse angstfremkallende scenene er mange og ekle; En kvinne opplever at edderkopper kommer kravlende opp av sluken i en dusj. En renholderske åpner en luke i taket og stikker hodet opp i et mørkt område med spindelvev. Beboere skal vandre gjennom en mørk korridor med mange edderkopper, men hvor en tidsinnstilt lysbryter stadig slukker lyset. Sammen med Kaleb og hans naboer går ferden på søken etter trygghet ut i korridoren, ned trappeoppganger, i parkeringskjelleren og videre rundt i bygningen. Men intet sted er trygt.

Franskmennene har en egen sjanger kalt cinéma de banlieue. Dette er filmer om Paris’ belastede forsteder og etniske smeltedigler med kommunale boliger. De varierer fra kruttønnen La haine (Hatet, 1995) og actionfylte Banlieue 13 (2004) til Ladj Lys Les Misérables (De elendige, 2019). Regissør Vanícek vokste selv opp i et av disse forstedene, men var ikke enig i fremstillingen i tidligere filmer. Hans mikrokosmos var derimot et positivt ladet samfunn med støttende og inkluderende naboer. Dette ble hans tilnærming til filmens historie og slik har det blitt mer omsorg og varme mellom karakterene, til tross for de avskyelige inntrengerne.

En ny trussel

Etter hvert pensler filmen inn på et dramaturgisk grep vi blant annet kjenner igjen fra spanske [Rec] (2007). Karakterene må ikke bare kjempe mot en indre trussel i blokken, men de opplever også isolasjon og en ekstern trussel. Vermines er fransk for skadedyr, men kan også brukes som skjellsord. Vermin kan sees på som en mangefaset film og sett i lys av cinéma de banlieue ligger det et snev av sosial kommentar til intoleranse og fremmedfrykt her. Og ikke minst kan man se beboerne som en metafor på skadedyr og den eksterne trussel som kritikk mot maktapparatet.

Slik den nye franske bølgen vakte oppsikt på 1960-tallet bergtok likedan den nye fransk skrekkfilmbølgen et sjangerhungrig publikum i overgangen til 2000-tallet. Flere av de innovative regissørene har blitt slukt av Hollywood-maskineriet eller går nå på tomgang. Ferske Sébastien Vanícek er et lyspunkt og kan muligens være arvtageren til Alexandre Aja, Alexandre Bustillo eller Julien Maury. For Vermin er et friskt pust og kanskje det mest interessante tilskuddet til fransk sjangerfilm på mange år.

Unødvendig mutasjon

Ved at Vermin er filmet med ekte edderkopper skapes autensitet og en reel frykt både hos skuespillere og publikum. Og ikke minst, disse edderkoppene er skikkelig stygge og jævlige. Men det blir allikevel ingen toppscore på Vaníceks sjangerfest. Han har selv blitt fanget i edderkoppens klebrige nett.

I tråd med den dramaturgiske modellen ligger det et krav om økt spenning, tempo og intensitet. Historien skal bygges opp og utvikle seg. Først formerer edderkoppen seg før den i en kolossal fart muterer og vokser uhemmet. Lenge har filmen imponert med ekte edderkopper, men i tredje akt tys det til post-production med dertilhørende urealistiske større monstre. Det ser fortsatt unektelig skremmende og heslig bra ut, men forklaring på fenomenet er fraværende og utviklingen bryter litt med filmens gruoppvekkende to første akter.

Vermin har ordinær kinopremiere 2. februar