Tidligere har Atle Antonsen og  Arild Fröhlich jobbet sammen i filmer og tv-serier som Pitbullterje, Ut i vår hage og Doktor Proktor-filmene. Nå er de klare med Grand Hotel – og begge har et sterkt forhold til hoteller.

– Jeg blir alltid litt glad når jeg ser hotellfilmer, sier Arild Fröhlich. Han har mer eller mindre vokst opp på hotell, mens Atle Antonsen har reist Norge på kryss og tvers i jobbsammenheng, og har utallige hotellovernattinger på cv-en – og begge elsker hotellfilmer.

Noen favoritter der?

– Der er Barton Fink selvfølgelig – og The Shining, Somewhere, Almost Famous og Lost in Translation også videre. Filmer lagt til hotellmiljøer har alltid vært ekstra fascinerende for meg,  sier Arild Fröhlich. – For hovedpersonen i vår film, forfatteren Axel Farstad, er det et ypperlig miljø. Det handler om en forfengelig forfatter som lever ut forfattermyten –å bo på hotell er liksom litt sånn man gjør det. Han har gjort det tidligere med suksess. Men egentlig er det et tilflukssted for ham. Axel flykter fra sine egne problemer. Inne i den teppebelagt tryggheten et hotell gir. Det er noe av det samme som fascinerer meg med hoteller; man bor sammen med mange andre mennesker, men er samtidig hekt alene. Bak alle dørene i korridoren er det ingen som vet hva som skjer. Uansett hva Axel gjør, er alle høflige mot ham, og rydder i alle stillhet opp alle spor etter hans håpløse liv og Axel kan ta på seg dressen – og  gå ut i verden og holde fasaden.

Også Atle Antonsen har et sterkt forhold til hoteller:

– Jeg har jo vært ute og turnert mye, og hoteller er et nødvendig onde innimellom. Etter hvert som man reiser mye blir man nokså opptatt av komfort-biten. Men jeg er sånn at jo mer jeg bor på hotell, desto større pris setter jeg på hjemmet. Jeg kunne nok ikke bodd på hotell over lengre tid. Jeg trenger litt andre rammer enn det. Men jeg er veldig fascinert av hoteller av typen Grand Hotel. Der kommer hele verden innom og det er alle samfunnslag og klasser – alt fra omreisende band, til indere som står sammen med deg i køen for å sjekke inn. På Grand Hotel så merker man jo at stedet har ekstremt mye historie i veggene. Det er Norges feteste.

Gjenkjennelse

Arild Fröhlich kjenner seg også igjen i gutten i filmen.

– Manuset fra Megan Gallagher var veldig godt utarbeidet da jeg ble bedt om å lese det av produsent Karin Julsrud. Og det var overraskende mange ting der som jeg følte traff meg veldig personlig.

Jeg vokste opp med en alenemor som jobbet på Pers Hotell i Hallingdal. Det var jo ikke SFO på den tiden, så når jeg var ferdig på skolen så gikk jeg ned på hotellet og hang jeg der til hun var ferdig på jobben – eller til jeg måtte gå hjem og legge meg fordi hun måtte jobbe mer. Jeg nærmest vokste opp på det hotellet fra åtteårsalderen. Hoteller var på mange måter mitt andre hjem, så det å henge på et hotell fordi man ikke skal være hjemme alene – det kjenner jeg veldig godt. Akkurat som Noah i filmen. Han vil ikke være på SFO fordi han blir han mobbet, så han henger på hotellet og prøver å være minst mulig i veien.

Men hotellsjefen er lei av at Noah er der og mener han er et uromoment som forstyrrer både gjester og morens arbeid, så hun har et problem; hva skal hun gjøre med Noah?

Hovedgrunnen til at jeg er så glad i filmer som har hoteller som miljø er sikkert fordi jeg kjenner dem så godt fra innsiden. Jeg har sikket bodd fire-fem måneder på hotell de siste par årene, og jeg er veldig glad i det  – det er en ensomhetens arena, men det er også et veldig behagelig sted å være hvis du vil være i fred.

Ensomhetens arena

– I Grand Hotel flykter tiåringen Noah fra sin egne problemer. Istedenfor å gjøre noe med dem, henger han på hotellet hvor alt er trygt og godt. Samtidig er mora hardtarbeidende og har ikke så mye tid til ham. Jeg kjenner meg godt igjen i forholdet mellom mor og sønn og i guttens fascinasjon av den egoistiske forfatteren som Atle spiller. Jeg hadde også en bestefar som var periodedranker og en far som jeg ikke kjente. Bestefaren min var den kuleste og morsomste manne jeg visste om -selv om han hadde noen perioder hvor han var den mørkeste fyren du kunne tenke deg.

– I Grand Hotel flykter tiåringen Noah fra sine egne problemer. Istedenfor å gjøre noe med dem, henger han på hotellet hvor alt er trygt og godt. Samtidig er mora hardtarbeidende og har ikke så mye tid til ham. Jeg kjent meg godt igjen i forholdet mellom mor og sønn – og i guttens fascinasjon av den egoistiske forfatteren som Atle spiller. Jeg hadde også en bestefar som var periodedranker og en far som jeg ikke kjente. Bestefaren min var den kuleste og den morsomste mannen jeg visste om – selv om han hadde noen perioder hvor han var den mørkeste fyren du kunne tenke deg.

Da jeg leste manuset første gang var det utrolig hvor personlig den føltes, selv om den handlet om noen helt andre personer. Jeg tenkte med en gang at det hadde vært gøy å utfordre Atle på denne rollen, sier Arild Fröhlich.

– Når bestemte du deg for at det var filmskaper du ville bli?

– Det kom nok ganske seint. Jeg trodde ikke at vanlige folk kunne lage film. Jeg trodde det var forbeholdt kulturfolk i Oslo. Jeg kommer ikke fra et kulturinteressert hjem, men jeg har alltid vært veldig glad i film. Under oppveksten så jeg tusenvis av filmer på VHS og så det jeg kunne se på bygdekinoen på Gol. Jeg ville I utgangspunktet bli journalist og endte i Volda på dokumentarfilmlinjen. Det var dokumentarer jeg ville lage. Det var også  det jeg begynte med i
U (1997) på NRK. Jeg fikk av og til litt dårlig samvittighet fordi vi hele tiden prøvde å lage historier av andre menneskers liv.. Jeg følte at jeg kan lage lage fiksjonshistorier som kan være mye tydeligere og sterkere på film. Jeg lagde etter hvert mange kortfilmer I U og lagde også en masse skjetsjer og korte tulleserier i barn- og ungdomsavdelingen. Å produsere masse som skulle sendes på tv var egentlig min filmskole. Så fikk jeg være med på å lage et av kapitlene på kinofilmen
Folk flest bor i Kina. Det var første dag jeg begynte å forstå at jeg faktisk kunne lage spillefilm, og det er noe jeg ikke angrer på.

Humor

– Hvorfor ble humor ditt felt?

– Det vet jeg ikke helt, men jeg har alltid væt veldig glad i komedie. Samtidig er det en vanskelig sjanger. Jeg har alltid vært fan
Saturday Night Live og skuespillere som Bill Murray og Steve Martin, som jeg så i alle 80-tallsfilmene – John Candy og alle de der. Det var mine helter. Jeg var så heldig å få jobbe med
Åpen post i sin tid og lage sketsjer der og fant ut at dette her kan det hende jeg har et talent for – og så har det blitt slik. Til og med de dokumentartingene jeg lagde ble jo litt morsomme på en måte. Det gjelder alt jeg holder på med: Å være morsom når jeg kan og være alvorlig når jeg må. Slik vil jeg også fortelle historier.

Grand Hotel krever større grad av alvor enn hva jeg tidligere har laget. Det er en en dramafilm med komiske innslag – på grunn av premisset – En forfengelig egoist tvinges til å tilbringe noen dager med en veldig åpen og masete ti-åring med Tourettes syndrom. I forholdet mellom dem oppstår det komiske situasjoner og dialoger, men det er en seriøs film om to personer som begge har store problemer som må forholde seg til omverdenen og til hverandre. Det er først og fremst et drama, men hvis en film får meg til å le og samtidig griper meg emosjonelt – så blir det hele sterkere. Komedie er veldig vanskelig og noe jeg har veldig respekt for. Vi har vært veldig heldige i klippen av
Grand Hotel og luket ut de mest opplagte vitsene og billigste poengene. Viser du de scenene til folk, så ler de jo. Det er Atle Antonsen og han er morsom, men jeg vil heller ha med de scenene hvor folk ler og gråter fordi de er blitt glade i karakterene. Dette er den mest alvorlige filmen min hittil, den har mye tragedie i seg. Jeg har vært veldig klar over at når man har med Atle Antonsen, så forventer folk seg at det skal være gøy. Men nå får de se ham i en annen rolle og se hvor god skuespiller han er. I denne filmen synes jeg han briljerer. Jeg er svært glad for at han ble med og gikk inn i denne karakteren med hus og hår.

– Dere har jo jobbet sammen nå veldig lenge på både tv og film. Gjør det arbeidet mye enklere at dere kjenner hverandre så godt?

– For min del gir det meg en trygghet å ha en regissør som kjenner meg og kjenner til hva jeg er god på – og ikke minst hva jeg er dårlig på – en som skjønner hvordan jeg skal tynes, sier Atle Antonsen og understreker at det er veldig viktig i en sammenheng som dette. – Det er min første dramakarakter på film – og da er det veldig viktig. Jeg har jo bedre kontroll på instrumentet mitt i komedien enn når jeg skal spille på de litt mer tredimensjonale og sårere strengene. Dette er et litt ukjent landskap for meg selv om det er veldig beslektet.

Referanser

– Hvordan jobber dere for å finne karakteren din?

– Det begynner jo med lesing av manus. Så er det veldig mange samtaler mellom oss. Vi diskuterer karakteren og bryter ham opp i små stykker og setter ham sammen igjen. Det er fascinerende og det er det som er håndverket. Vi snakker jo om referanser – kanskje et titall forfattere som vi kan hente trekk fra. Samtidig er jo dette også en alkoholisert karakter. Det handler om å finne ut av hvor mye eller hvor lite man skal vise av det. Det er jo ikke en mann som fremstår som en fyllik, selv om han i enkelte situasjoner er mer påvirket enn i andre. Det er en som er i stand til å holde seg i vater. Det er ikke fylliken på benken. Der er en mann som kan det å medisinere seg på alkohol og ikke en fyllebøtte i gammel klassisk revyforstand. Vi gjør lite humor ut av det at det er alkohol involvert, sier Atle.

– Du har jo drevet med det meste; standup, sceneshow, tv, film og nå sist opera. Er det viktig for deg å prøve ut nye sjangre og nye områder?

– For meg er det det. Jeg synes det er veldig fint å få smake på mange sider av talentet, men det viktigste er likevel å få lov til å være med på kule prosjekter. Dette var et manus som var veldig bra med en hovedkarakter som det er mulig å dra mye ut av. Komedie er jo et veldig vidt begrep – alt fra elleville ting til mer tredimensjonale ting som
Dag. Det interessante med
Dag er at den fungerer veldig godt også internasjonalt. Noen ser på den som et klokkerent drama og andre som humor. Den serien har vært en skole for meg når det gjelder å gjøre ting annerledes og har brakt meg nærmere den karakteren jeg er i
Grand Hotel fordi jeg har fått smake på det litt mer emosjonelle gjennom den karakteren.

Krykke i skoletiden

– Når oppdaget du ditt komiske talent?

– Det begynte som en krykke i skoletiden. Det ble min arena. Jeg skjønte at jeg kunne få folk til å le, og det er jo en befriende følelse. Da er det jo fort gjort å bruke og misbruke det til det fulle. Alle vil jo finne sin plass. Det ble min. Jeg har alltid jaktet på latter. Det er også en måte for meg privat å lese folk på – hva de ler av. Å finne innpass hos mennesker går ofte gjennom humor. I tenårene brukte jeg sikkert humoren for mye, men jeg tenkte nok aldri tanken at jeg skulle komme til å livnære meg av det. I ettertid ser at hvis jeg ikke hadde fått utløp for det, hadde jeg nok vært en jævlig idiot på et kontor – et muntrasjonsråd. Det er veldig greit å få revet av det et annet sted.

– Hvilke forbilder har du når det kommer til komedie?

– Monty Python var jo viktig for meg tidligere. John Cleese f.eks., som jeg syntes var verdens morsomste mann da han var på høyden. Så da jeg fikk jobbe med ham for noen år siden, så var jo det stas selv om han nok definitivt hadde vokst av seg det morsomste. Han var mest ute etter å få penger til skilsmisseoppgjøret. Det var han ganske ærlig på. Etter hvert ble det noen standupers, som Bill Hicks, som jeg synes var veldig fascinerende. Eddie Murphy husker jeg i sin tid. Men innen komedie synes jeg det er veldig mange som er gode – alt fra Woody Allen til Will Ferrell.

Etter hvert tenker man ikke så mye på forbilder. Ettersom man jobber med det selv, blir man jo mindre overrasket. I en komedie er jo overraskelsen helt vesentlig. Du skal bli tatt litt på senga. Det er ikke så ofte lenger, men man blir lykkelig og glad når det skjer. Jeg husker at da jeg så Borat-filmen, synes jeg det var fantastisk morsom første timen. For eksempel i nakenbrytescenen. De har ofret så mye for at du skal le av dem og da blir du lykkelig. Jeg lo så jeg datt av stolen, og det skjer ikke så ofte lenger. Som alltid blir det vanskeligere den siste halvtimen, når du blir nødt til å følge hovedsporet. Komedieformatet er jo egentlig som regel mer ideelt i en halvtime på tv. Det er ikke alle karakterer som har godt av å utvikle seg i halvannen time.

Annerledes

Arild Fröhlich mener at når det gjelder rene tullekomedier, er det ingen som slår amerikanerne.

– Jeg tror ikke vi kan snake om en typisk “Norsk komedie”, men tyrken med norske filmer er at vi er litt annerledes og ofte har mer personlige historier. Jeg likte veldig godt Ole Giævers
Mot naturen. Det er en veldig morsom film fordi den er så superærlig – i hvert fall føles den slik. Jeg vet ikke om den defineres innen komedie, men jeg lo i hvert fall mye da jeg så den. Den er litt særnorsk. En slik film kunne ikke amerikanerne ha laget. Rune Langlos film,
Welcome to Norway, som kommer på kino nå, er jo også utrolig morsom og litt annerledes – og i tillegg superaktuell og handler om noe alvorlig i bunnen.

– Norsk filmkomedie er det ellers lite av, sier Atle Antonsen. – Det er langt i mellom de klokkerene komediene – og de er jo ikke alltid like vellykkede heller. Det var mer rene komedier tidligere – med blandet hell – som
Operasjon Løvsprett og masse
Olsenbanden-filmer. Det var snakk om rene folkekomedier. De fikk stort sett terningkast 2 og 3, men publikum elsket dem. Komedier på film har ikke hatt noen status. Jeg synes jo alltid det er veldig fascinerende å se Woody Allen, ikke minst på grunn av publikummet – for det er jo ikke et komediepublikum. Det er et publikum som i stor grad ikke kan komedie. De begynner å le bare de ser navnet hans på lerretet. Det har jeg opplevd flere ganger. Det er utrolig fascinerende. Filmene hans er jo absolutt varierende i kvaliteten og innimellom så nedlater han seg til å komme med noe ordentlig buskishumor. Da ler de som egentlig misliker humor, men mener Woody Allen er bra, de ler kjempegodt av det. Han har ofte med gamle, klassiske vitser. Da ler de, for de har jo ikke hørt disse vitsene før.

Hans Peter Moland lager jo også noe som kalles komedie, som Kraftidioten og En ganske snill mann, men det er jo ikke lagt opp til å være sånne lattersalvekomedier. Til og med mange av filmene til Aki Kaurismäki har masse komiske sider – og en film som Ariel må regnes som komedie. Den er veldig stillfaren humor som jeg liker godt. At det er få som prøver seg i det terrenget, det skjønner jeg – humor er mye vanskeligere å få til på film enn på tv. En film som Tropic Thunder fungerer på filmpremisset, men der er jo også Etan Cohen involvert å manussiden. Det er en komedie som holder i to timer. Det er helt unikt. Det er vanskelig å si hva som er norsk komedie, for det er veldig stor bredde om dagen. Mange vil sikkert fortsatt si at komediene var bedre før, men de var antageligvis ikke det.

Utfordring

– Kan det at du klassifiseres som komiker være en ulempe i film som Grand Hotel?

– Det er klart at med det stemplet må man tenke gjennom hvor mye jeg kan komme i veien for det man ønsker å formidle. Det tenkte jeg på allerede i Dag, og det er også et tema her. Det er jo mange komikere som har spilt dramaroller, så det er jo ikke noe nytt i det. Bare se på Tom Hanks. Han hadde en vellykket transformasjon. Det er samme verktøykassen, men du må bruk litt andre virkemidler. Det handler likevel litt om hva folk forventer av deg når du er kjent for det ene.

– Du var også på bortebane også med operapublikummet?

– Det er gøy med bortebane. Det å snakke til menigheten kan alle gjøre. Det er mye morsommere å prøve å få til noe på en arena som ikke er den vante. Det var gøy med opera. Der ler folk lite, vanligvis. Det er ikke et sted hvor folk møtes for å le. Min jobb var jo litt å ta prompen ut av prakten på en måte.

– Hvor lenge kan man holde på før man blir sur, gammel og kritiserer neste generasjons humor?

– Egentlig bør i hvert fall ikke komikere drive på med det. De bør ha forståelse for at hver generasjon har sin egen humor. Med en gang du er ute av tiden og ikke lenger selv treffer tidsånden vil du se ned på den nye humoren. Da synes du selv det du selv gjorde var bedre. Jeg tror nesten det er uunngåelig.

Om forfatter

Redaktør og publisher av Cinema. Han har jobbet med filmjournalistikk og kritikk siden 1987. Han er utdannet ved Høgskolene i Volda og Bø. Geir Kamsvåg har jobbet som avisredaktør og redaktør og publisher av flere kultur- og filmtidsskrifter. Han har vært redaktør for Cinema (tidl. Film & Kino) siden 2008. Medlem av Norsk Filmkritikerlag/FIPRESCI

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen