– Gastronomi er sensualitet. Det handler om noe veldig intimt og kroppslig, sier regissør Trần Anh Hùng. Med kinoaktuelle Pot-au-feu – Veien til hjertet har han laget en høyst sanselig film om fransk kokkekunst og moden, langvarig kjærlighet.

CANNES: – Det er laget mange filmer om mat, men jeg ønsket å skildre det fra et nytt perspektiv. Jeg er interessert i kokkekunst fordi det er en kunstform. Det jeg viser er mennesker som praktiserer en kunst, en skaperprosess, sier Trần Anh Hùng.

Den vietnamesiskfødte franske regissøren av filmer som Duften av grønn papaya om morgenen (1993), Cyclo (1995) og Norwegian Wood (2010) er tilbake med Pot-au-feu – Veien til hjertet, en film om kjærlighet og fransk kokkekunst, som nå går på norske kinoer.

– Dette er kanskje mer opplagt om man lager film om en maler, men for meg er det en umulighet. Om en skuespiller skal spille van Gogh, klarer jeg ikke tro på at det er han som maler disse maleriene. Men mat kan være ekte, fortsetter han.

Cinema møtte filmskaperen sammen med en liten gruppe journalister på fjorårets filmfestival i Cannes, der filmen deltok i hovedkonkurransen. Under prisutdelingen noen dager senere ble Trần belønnet med prisen for beste regissør.

Pot-au-feu – Veien til hjertet utspiller seg på en landlig fransk restaurant på slutten av 1800-tallet, og handler om gourmeten og godseieren Dodin Bouffant og den begavede kokken Eugénie, spilt av Benoît Magimel og Juliette Binoche. I tillegg til den møysommelige tilberedelsen av de kulinariske rettene, skildrer filmen forholdet mellom de to, som har arbeidet sammen og hatt følelser for hverandre i en årrekke, uten at hun ønsker å inngå ekteskap.

Moden kjærlighet

Pot-au-feu er løselig basert på romanen La vie et la passion de Dodin-Bouffant, gourmet fra 1924 av den sveitsiske forfatteren Marcel Rouff. På spørsmål om det var kjærlighetshistorien eller mataspektet som tiltrakk ham ved boka, forteller regissør og manusforfatter Trần at kjærlighetshistorien er lagt til av ham selv.

– Det var noen vakre passasjer i boka om mat, om hvordan de snakket om mat og så videre, som jeg likte. Men filmen forteller en annen historie, som utspiller seg forut for handlingen i romanen. Det var et ønske fra min side å skildre moden, langvarig kjærlighet.

Hovedrolleinnehaverne Binoche og Magimel har selv vært et par og har en datter fra forholdet, som tok slutt for drøyt tjue år siden. Filmskaperen avkrefter imidlertid at denne forhistorien var en årsak til at han valgte de to skuespillerne.

– Jeg har kjent Juliette lenge og alltid ønsket å lage en film med henne. Men jeg tror også jeg ventet til hun ble litt eldre, fordi denne filmen handler om kjærlighet som varer over tid, framfor den mer lidenskapelige sorten. Dette anses ikke for å være så sexy på film, og derfor ser man det heller ikke så mye. Det var en utfordring for meg å gjøre det interessant, sier Trần, som legger til at han syntes skuespilleren er svært vakker i alderen hun nå er i.

Da regissøren nevnte for Binoche at han vurderte Magimel for den mannlige rollen, antok hun at han i så fall kom til å takke nei, fordi deres forhistorie ville gjøre det en smule komplisert. Derfor henvendte Trần seg isteden til andre skuespillere.

– Men så var disse skuespillerne ikke tilgjengelige likevel, på grunn av pandemien. Da tok jeg kontakt med Benoît uten å fortelle det til henne, og lot ham lese manuset. Han elsket det og tanken på å jobbe med Juliette. Og da jeg så dem på settet første opptaksdag, var det åpenbart at de hadde kjemien vi trengte i filmen, forteller filmskaperen.

– De er jo begge fantastiske skuespillere, samtidig som de er profesjonelle, så de lot ikke fortiden deres påvirke arbeidet, tilføyer han.

Like fullt trekker Trần fram Magimels reaksjon etter en scene der de to sentrale rollefigurene går og snakker sammen, og Eugénie plutselig kysser Dodin, uten at dette stod i manuset.

– Benoît gikk bort til meg og spurte om jeg hadde bedt henne om å kysse ham. ‘Du vet, det er karakteren hennes, hun gjør som hun vil’, svarte jeg. ‘Åh, virkelig?’ sa han forfjamset. Det var ikke planlagt, men hun kysset ham.

Regissøren trekker videre en parallell mellom de to skuespillernes kjærlighetshistorie fra mange år tilbake som nå på et vis gjenopplives i filmen, og hans eget langvarige kjærlighets- og samarbeidsforhold med kona Trần Nữ Yên Khê, som har spilt i flere av hans tidligere filmer og vært art director (scenograf) på både Pot-au-feu og hans forrige film Éternité (2016).

Kulinarisk arbeid

Store deler av Pot-au-feu dreier seg om den lidenskapelige matlagingen på godsets kjøkken, med tilblivelsen av de tradisjonsrike franske rettene framstilt i appetittvekkende detalj. Som konsulent under innspillingen benyttet Trần seg av den franske Michelin-stjernekokken Pierre Gagnaire, som også spiller en liten rolle i filmen.

– Tanken var at disse scenene skulle skildre folk i arbeid. Ikke å framheve selve rettene som vakre, men for meg er det noe vakkert ved folk som utøver sitt yrke. Det var også en utfordring. For at det skulle føles ekte, måtte det være veldig livlig og hele tiden i bevegelse, forteller regissøren.

– Når man lager mat i virkeligheten, må ikke alt nødvendigvis gjøres i en bestemt rekkefølge, men det må det når man lager film. Alle kamerainnstillinger, skuespillernes bevegelser og så videre må planlegges i detalj. Det var svært komplekst.

Vil du si at filmen har et budskap om hvordan vi forholder oss til og produserer mat i dag?

– Helt klart. Jeg ønsker ikke å belære publikum, men vil gjerne at folk skal oppleve at mat er noe som trenger tid, noe som er komplekst. Og at det kan være bra for både kropp og sjel når man fokuserer på å tilberede mat skikkelig. Noen ganger kan det også gjøres veldig enkelt, svarer Trần.

– Det er åpenbart noe sensuelt ved det å spise. Vil du også si at det er noen paralleller mellom mat og sex?

– Essensen av gastronomi er sensualitet. Det handler om noe veldig intimt og kroppslig, så det er absolutt relatert.

Film er bevegelse

Pot-au-feu – Veien til hjertet er en utpreget sanselig film, med et filmspråk som gir publikum tid til å ta inn det som utspiller seg, og hvor kameraet kan bevege seg gjennom lange tagninger.

– Kameraets bevegelser er svært viktig for meg som filmskaper, fordi det er relatert til filmens musikalitet. En film kan være god fordi den tar opp et interessant og samfunnsrelevant tema eller lignende, men mangler likevel noe om den ikke har musikalitet. Jeg ønsker å gi publikum en filmatisk opplevelse, der de ikke bare skal følge en historie. Og film er bevegelse, sier Trần.

– Om man virkelig behersker kamerabevegelser, vil dessuten stillestående bilder bli mer stillestående – og gjøre publikum mer fokusert når man plutselig benytter dem. Det kan være svært uttrykksfullt, legger han til.

Regissøren påpeker at ikke så mange filmskapere i dag er opptatt av filmspråk i seg selv.

– De er gjerne mer interessert i historiefortellingen. Filmspråket var rikere i for eksempel F.W. Murnaus filmer fra 1920-tallet enn i mange av dagens filmer, sier han.