«Undine» - Slående vakker, men lite mer
3Total vurdering

Christian Petzold omformer myten om den mystiske vannymfen til et moderne eventyr – om kjærlighet på liv og død.

Christian Petzold er både en regissør og manusforfatter som har stor originalitet i sine fortellinger med historier som balanserer mellom å være thrillere og drama. Han lager filmer som spesielt appellerer til filmfestivalpublikum og -kritikere, men ikke nødvendigvis når så mange andre. Det er synd for filmer som Phoenix (2015) og Transitt(2018) er fremragende filmer.

Folketro

Med Undine tar Petzold oss inn i tysk folketro. Undinene var vannets elementærånder. De andre elementæråndene var sylfene som er luftens ånder, salamandere som er ildens ånder, og gnomene som er jordens ånder.

I folketroen er undinene på lik linje med de greske najadene vanligvis å finne i skogstjern, bekker og innsjøer. De har en vakker stemme, som noen ganger kan overdøve lyden fra vannet. Ifølge legendene kan ikke undinene få en sjel før de gifter seg med en mann og føder hans barn. Undinene blir ifølge legenden til et menneske for å være sammen med mannen hun elsker, selv om hun må drepe ham hvis han noen gang er utro mot henne.

Undine (2020) 1h 30min | Drama, Romance | 2 July 2020 (Germany) Summary: Undine works as a historian lecturing on Berlin's urban development. But when the man she loves leaves her, the ancient myth catches up with her. Undine has to kill the man who betrays her and return to the water.
Countries: Germany, FranceLanguages: German

En undine i vår tid

Når vi første gang møter Petzolds Undine (Paula Beer) er hun en historiker som jobber som guide for et byutviklingsprosjekt på Berlins berømte Museumsøy. Kulturområdet Museumøya, med all den nydelige nygreske arkitekturen (alt bygget eller ombygd etter andre verdenskrig  i en pågående og kostbar prosess), setter rammer for stemningen.

Undine er nonchalant vakker. Måten hun formidler sin kunnskap om Berlin, som ble bygget på en sump, er like profesjonell som den er grasiøs. Likevel vandrer blikket hennes gang på gang til gårdsplasskaféen på bymuseet (Stadtmuseum) for å se om  kjæresten Johannes, som akkurat har gjort det slutt mellom dem, fremdeles er der. Men Johannes drar. Han forlater henne, selv om både hun og han vet at hun må drepe ham hvis han gjør det.

Petzold lar fortellingen om kjærlighet på liv og død bli en blanding av eventyr og hyperrealisme.

Skjebnemøte

Christian Petzold omformer myten om den mystiske vannymfen til et moderne eventyr. Midt i denne traumatiske episoden på bymuseet får Undine et skjebnesvangert møte med Christoph som har hørt forelesningen hennes, og ser ut til å være forelsket i henne. Undine  trosser rollen som en maktesløs og forkastet kvinne og forelsker seg på nytt i Christoph som er og dykker og jobber i vannreservoarets sunkne verden. Snart har Undine og Christoph en lidenskapelig affære, og han introduserer henne for sin mystiske profesjonelle verden, uten å gjette at hun kan være langt mer hjemme i den enn han noen gang kunne være.

Petzold lar fortellingen om kjærlighet på liv og død bli en blanding av eventyr og hyperrealisme. Han frigjør seg fra de mytologiske røttene og setter Paula Beer på scenen som en fri, veldig feminin kvinne, med full kontroll over sitt image og seksualitet. Han gir historien en feministisk logikk fra det øyeblikket Undine bestemmer seg for at skjebnen hennes ikke skal knyttes til den mannen som har forrådt henne.

Undine  er en vakker film. Paul Beer gjør en solid tolkning av rollen som den mystiske og mytiske Undine. Visuelt er filmen slående – akkompagnert av vaker musikk. Petzold evner likevel ikke  å engasjere meg og trekke meg inn filmen med sin fortelling. Det mest interessante blir faktisk Undines forelesninger om Berlin på bymuseet, selve historiene om Undine oppleves som  staffasje – fanget inn av Hans Fromms vakre foto.

 

Om forfatter

Redaktør og publisher av Cinema. Han har jobbet med filmjournalistikk og kritikk siden 1987. Han er utdannet ved Høgskolene i Volda og Bø. Geir Kamsvåg har jobbet som avisredaktør og redaktør og publisher av flere kultur- og filmtidsskrifter. Han har vært redaktør for Cinema (tidl. Film & Kino) siden 2008. Medlem av Norsk Filmkritikerlag/FIPRESCI

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen