Det har gått 40 år siden Beverly Hills purk, men den ukonvensjonelle Detroit-purken Axel Foley (Eddie Murphy) har ikke pensjonert seg. Trilogien har blitt til fire filmer, men hvor god er den nye filmen?
Beverly Hills Cop
Produsentene Jerry Bruckheimer og Don Simpson hadde snudd opp ned på filmverden og skapt en megasuksess med dansefilmen Flashdance (1983). Siden skulle samme duo stå bak en rekke av de kommende tiårenes største filmsuksesser. I Beverly Hills Cop (1984) var det hovedpersonen som sørget for magi. Den munnrappe Eddie Murphy ble ikonisk i rollen som Axel Foley og sørget nesten egenhendig for suksessen til en av 1980-tallets virkelig store actionkomedier. «Get the fuck outta here», gjentar han stadig vekk akkompagnert av filmens velkjente kjenningsmelodi. Det er en herlig tidsskildring og en tidskapsel av datidens moter, stiler og humor. Alene er Murphy en løs kanon, men sammen med filmens øvrige rollegalleri ligger kjemien og formelen til en klassiker.
Den ukonvensjonelle Detroit-purken Axel Foley (Eddie Murphy) får kjeft av sin bråsinte sjef for å ha tabbet seg ut. Han får bare en sjanse til, men klarer selvfølgelig å rote det til nok en gang. Alt forverres da han oppsøkes av sin gamle venn Mickey. Han har fått kloa i noe han ikke skal ha, og blir drept. Foley starter sin egen etterforskning og følger sporene i retning Beverly Hills. Snart får han den lokale politiduoen Taggart og Rosewood og deres sjef Bogomil på nakken, men et usannsynlig samarbeid skal begynne.
4K: «Flashdance» – Filmen som endret dansefilm – CINEMA
Sentralt er kontrasten farget politimann fra problemfylte Detroit og det blendahvite og rike Beverly Hills. Foley stikker seg ut, men han er en oppfinnsom lystløgner som snor alle rundt lillefingeren sin. Gjennom kreativ og overdrevet humor veiledes publikum gjennom en drapsetterforskning. Og ja, det fungerer fortsatt utmerket i dag. Både for de som har sett filmen flertallige ganger og de som er på jakt etter den retronostalgiske opplevelsen.
Sammenlignet med dagens actionfilmstandard er actionscenene av relativt middelmådig kvalitet. Det er ikke slik at handlingen eller kriminalsaken i seg selv er så spennende, det handler om Foleys kreative midler på veien for å nå målet. Suksessen lå i stor grad hos komikeren Murphy som improviserte mange av replikkene sine. Det er gleden og utstrålingen i spillet til Murphy som gjør at filmen fortsatt står som en bauta blant action- og politikomedier. Førstefilmen er utvilsomt den beste i franchisen.
Beverly Hills Cop II
Tony Scott hadde allerede regissert Top Gun (1986) for produsentene Simpson og Bruckheimer. Filmen ble den aller største kinosuksessen dette året, med et nødskrik gikk den forbi Crocodile Dundee. Grunnet suksessen ble han satt til å lage oppfølgeren Beverly Hills Cop II (Beverly Hills purk II, 1987) som nesten skulle kopiere suksessen året etter. Det narrative, humoren og en rekke scener er temmelig lik første film, men nå økes innsatsen med flere ran, mer skyting og en kaskade av eksplosjoner.
Los Angeles herjes av Alfabetkode-gjengen. Et ranslags som utfører profesjonelle sjokkbrekk ledes av en høy, blond kvinne (Birgitte Nielsen). Hos en gullsmed skyter de manisk før de stikker av. I Detroit har Axl Fooley tatt på seg sin spanerdress og kjører rundt i en Ferrari. Men oppdraget avbrytes da han får høre at Bogomil har blitt forsøkt henrettet i Los Angeles. Fooley reiser til Los Angeles, og sammen med Taggart og Rosewood som har blitt degradert til trafikkpoliti, må de tre musketerene løse saken som den inkompentende politisjefen Lutz ikke er i stand til løse.
4K: «Beverly Hills Cop» – Politikomedien som startet det hele – CINEMA
Det kom et et variert knippe med politirelaterte filmer dette året. Lethal Weapon (Dødelig våpen) kom i mars og tok hele konseptet i en litt mer voldelig retning. Police Academy 4 (Politiskolen 4) kom i april og tviholdt på humor. Sjangermiksen Beverly Hills Cop II kom i mai mens den voldelige satiren RoboCop kom i juli. Eddie Murphy var fortsatt en usedvanlig god suksessoppskrift og filmen klarte den vanskelige balansen mellom action og humor. Tonen var litt mer alvorlig, men Foleys svindler og lurendreier var de samme. Han er fortsatt en spillopper som bruker humoristiske knep for å skaffe seg informasjon. De er dog i stor grad kopier av det vi hadde sett i første film. Chris Rock kan for øvrig sees i en liten birolle.
I en scene hjemme hos Billy Rosewood henger plakater av både Cobra (1986) og Rambo III (1988). Cobra var et resultat av Sylvester Stallones opprinnelige Beverly Hills Cop-film som det ikke ble noe av. Egentlig hadde Sylvester Stallone, en av datidens aller største actionfilmstjerner, takket ja til rollen som Foley. Manuset ble omskrevet og tilpasset hans stil, men i overgangen forsvant mye av humoren og hele prosjektet ble altfor kostbart. Materialet tilpasset Stallone ble etter hvert til den langt mørkere politifilmen Cobra. Også her spiller Birgitte Nielsen en av hovedrollene. Ser man filmene etter hverandre er Beverly Hills Cop II nesten en kopi av førstefilm, bare at nå er originaliteten borte. Filmen er nest best av de fire filmene.
Beverly Hills purk – Axel F
Mark Molley debuterer som regissør med Beverly Hills purk – Axel F. Australieren hadde vunnet gjeve priser i Cannes for sine filmatiske reklamefilmer for Apple. En som likte disse, var superprodusent Jerry Bruckheimer. Han ringte Molley og ville gjøre en film med ham. Etter å ha tilbudt ham ulike prosjekter var det Axel F som han tente på. Dette var filmer Molley elsket som ung og Bruckheimer hadde lenge prøvd å få laget en ny film. Molley ville ikke gjøre noe nytt, men heller lage en slags hommage til1980-tallet i tråd med de to første filmene i serien, dog lagt til i dag. Det har gått 40 år, men den ukonvensjonelle Detroit-purken Axel Foley (Eddie Murphy) har ikke pensjonert seg. Beverly Hills purk – Axel F (2024) er ny, men klærne er de samme og purken kjører fortsatt rundt i sin slitne Chevy Nova. Akkompagnert av Glenn Freys velkjent 1980-tallslåt «The Heat Is On» cruiser han rundt og hilser på alle i Detroit på vei til et nytt oppdrag.
7-mile gjengen har drept noen under et ran og Foley er på sporet av dem. Under et nytt brekk klarer de å stikke av på sine firehjulinger, men Foley rekvirerer en snøplog og tar opp jakten. Etter mange kvartaler har han knust seg gjennom en rekke kjøretøy og etterlatt en sti av kolliderte politibiler. Med et anslag som i høy grad minner om sementbil-scenen i Beverly Hills purk II, reetableres Foley som morsom purk, en våghals som tenker utenfor boksen og som ikke følger noen regler. På motsatt side av USA møter vi forsvarsadvokat Jane (Taylour Paige) i Beverly Hills. Hun er Foleys voksne datter og har tatt på seg oppdraget å forsvare narkotikasmugleren Enriquez som anklaget for å ha drept politimannen Copeland. Han jobbet undercover, men Foleys gamle politivenn Billy Rosewood (Judge Reinhold) etterforsket saken og hadde en teori om at Copeland var korrupt. Da Jane blir truet på livet og bedt om å droppe saken, kontakter Rosewood sin gamle venn Foley og ber ham komme til Beverly Hills. En nær person har nok en gang havnet i trøbbel og Foley må reise for å ordne opp. Formelen er uforandret og identisk med hva vi allerede har sett i den opprinnelige trilogien.
«Beverly Hills Cop: Axel F» – tannløs oppfølger med et stivnet smil – CINEMA
Og det er nettopp det Molley har gjort i Beverly Hills Cop: Axel F. Det er i aller høyeste grad repetisjon av alt som gjorde de to første filmene til klassikere. Plottelementer, karakterer og nøkkelepisoder er akkurat det samme slik vi kjenner det fra tidligere. Skurkene er nye med korrupte politifolk og leiemordere fra et meksikansk kartell. Men konseptet og plottet er velkjent og stort sett likt tidligere. Foleys ankomst til Beverly Hills er akkurat likt forrige filmer, men tidskapselen av datidens moter og stiler er nå oppdatert til en mer glossy fasade. Hjemme hos Rosewood er det meste intakt, til og med Rambo-plakaten som henger på veggen. Det viktigste med fjerdefilmen er at Eddie Murphy er tilbake i sitt humoristiske ess. Igjen utstråler han humor og karisma i spillet. Det er energisk og akkurat passe tøysete som det skal være. Foley er fortsatt en oppfinnsom lystløgner og lirer til og med fra seg upolitisk humor om hudfarge. Til tross for stadige repetisjoner av gamle elementer, gjøres de nå og da med en moderne annerledes vri. Originalcasten er tilbake slik som det må være i slike relanseringer av gamle franchiser. Til og med den skrullete Serge.
Filmens tematikk er det ikke-eksisterende forholdet mellom far og hans datter Jane som er filmens nye karakter. Foley og Jane har i mange år hatt et svært anstrengt forhold og har ikke vært på talefot. Sentralt i filmen blir spørsmålet om å være en god støttende far eller den egosentriske purken som lever og ånder for action. Gradvis skal de finne tonen og filmen får et moraliserende poeng. Det er jo et paradoks at produsent Jerry Bruckheimer nylig lanserte den fjerde filmen i den imiterende Bad Boys-serien. Og ikke nok med det, fjerdefilm Beverly Hills purk – Axel F og Bad Boys: Ride or Die har dessuten felleskap i manusforfatter Will Beall. Det som skiller dem, er at den ene går på kino mens den andre kan strømmes på Netflix. Beverly Hills purk – Axel F har en spilletid på bortimot to timer og er filmet på gamlemåten uten databakgrunn. Den er på ingen måter noen original film, men den leverer på forventningene til nostalgi. Det er en aldrende og litt mindre munnrapp komiker med pistol som igjen løper løpsk slik han pleide å gjøre det. Det eneste den mangler er Foleys velkjente frase «Get the fuck outta here».
Beverly Hills Cop III
Bruckheimer og Simpson var involvert. Manus var skrevet av Steven E. de Souza som sto bak flere av actionfilmene på denne tiden. Beverly Hills Cop III (Beverly Hills purk III, 1994) kom fire år etter Die Hard 2 (1990) og to år etter Lethal Weapon 3 (Dødelig våpen 3, 1992). Og det Eddie Murphy ønsket var å gjøre noe i tråd med det Denzel Washington hadde gjort i actionthrilleren Ricochet (1991) eller det Wesley Snipes gjorde i Passasjer 57 (Passenger 57, 1992). Han følte karakteren Axel Foley nå var voksen og ville være en actionhelt fremfor komiker. Resultet er at det er mer skyting i starten av filmen enn i de to første filmene tilsammen.
Todd, sjefen til Axel Foley, blir skutt under det som skulle være et enkelt oppdrag. En føderal etterforskning beordrer Foley til å ikke gå etter den mistenkte, men han har sine egne planer. Han reiser til Beverly Hills for å følge et spor som leder ham til fornøyelsesparken Wonderworld. Med seg på laget får han selskap av sin gamle kompis Billy Rosewood og den rutinerte politibetjenten John Flint. Raskt havner han i klammeri med parkens væpnede sikkerhetsvakter i parkens underjordiske labyrint.
Konseptet er stort sett det samme. En nær person blir skutt. Foley reiser til Beverly Hills og får hjelp av Rosewood for å finne den mistenkte. De kommer derimot på sporet av noe større. Denne gangen er det ikke så morsomt. Regien var ved John Landis som allerede hadde regissert Murphy i Trading Places (Rollebyttet, 1983) og Coming To America (Amerika for mine føtter, 1988). På deres siste samarbeid hadde konflikten eskalert og Landis og Murphy hadde skiltes som bitre fiender. Dette til tross, de la uenigheter til side og lagde Beverly Hills Cop III. Målet var komedie, men Murphy var uvillig til å være morsom. Hans karriere var nedadgående og han manglet den humoristiske viljen. Dessuten var også karrieren til Landis på vei nedover.
John Ashton kjent for Taggart-rollen og Ronny Cox som spilte Bogomil måtte kansellere medvirkning i filmen grunnet forsinkelser og andre ventede roller. Taggart-rollen ble dermed pensjonert og dialogen ble skrevet om og tilpasset den svært like John Flint-rollen. Som et interessant apropos dukker Star Wars-regissør George Lucas opp i en liten gjesterolle. Og Sylvester Stallone er nok en gang i sentrum for en gjentagende vits. Tredjefilmen er den svakeste i franchisen, en reinspikket actionfilm med hint av humor som var typisk for dette tiåret.