«Quislings siste dager» har blitt et intenst og nærgående drama om en mann som nekter å erkjenne sin rolle og sine feil, og om personen som får det utfordrende oppdraget å forsøke å trenge gjennom til ham i hans siste tid.

KINOPREMIERE 13. SEPTEMBER: Selv om utfallet er kjent, er dette en gripende reise mot slutten, med filmkunst på høyt nivå.

Gard B. Eidsvold leverer en imponerende rolletolkning som Vidkun Quisling, godt støttet av Anders Danielsen Lie i rollen som sykehuspresten Peder Olsen, en sjelesørger som prøver å forstå en dømt mann. Denne gangen er det Erik Poppe, ikke Joachim Trier, som sitter i registolen.

Poppe styrer mesterlig gjennom samtalene, tilnærmingene og kvalene disse to mennene opplever på kort tid. Konene deres, Maria (Lisa Carlehed) og Heidi (Lisa Loven Kongsli), er også verdt å nevne, da de bidrar til å komplettere bildet av sine menn, som tidvis framstår som hjelpeløse.

Siste film i en trilogi

Filmen bygger på et solid manus skrevet av Siv Rajendram Eliassen og Anna Backe-Wig, samme team som skrev «Utøya 22. juli» sammen med Erik Poppe. Dette er den siste filmen i trilogien «Et skjørt demokrati,» som også inkluderer suksessen «Kongens nei.» Manuset er basert på sjelesørgeren Peder Olsens dagbok og grundig research.

Innledningsvis er det tydelige kontraster mellom hovedpersonene, men filmen unngår å fremstille det som svart/hvitt. Poppe søker nyanser og prøver å forstå mannen som har gitt navn til det internasjonale symbolet på forræderi. Peder Olsen er nesten på vei til å sympatisere med Quisling før han blir minnet på hans grusomme handlinger. Et annet poeng er hvor unge og utålmodige de som vokter Quisling i cella i Møllergata 19 er.

Bildene holdes i varme toner, med innslag av arkivbilder i svart/hvitt. Lydsiden er subtilt og presist brukt, med økende intensitet i musikken etter hvert som spenningen stiger og det ikke er noen vei tilbake.

Det eneste problemet filmen har, er at den forsøker å dekke for mye. Selv om noe av Quislings forhistorie er integrert på en naturlig måte, forsøker filmen å forsikre seg om at alle vet hva han står for. Dette gjør filmen lang, særlig når både sjelesorgen og rettssaken i Gamle Logen skal med i kryssklipp i siste halvdel.

Oslo rett etter krigen er imponerende gjenskapt, fra gatebilder til Quislings residens på Gimle. Spenningen ligger i om Quisling vil vise noen form for ydmykhet eller unnskyldning. Filmen lykkes i stor grad med dette, og holder publikum i et fast grep med unike skuespillerprestasjoner.