Etter den engelskspråklige fabelen 
Tale of Tales vender regissør Matteo Garrone tilbake til mer hjemlige og neorealistiske trakter med sin nye film – som også tematisk minner mer om hans internasjonale gjennombruddsfilm 
Gomorra. Men der sistnevnte tok for seg storkorrupsjon og mafiaens fotsoldater, skildrer 
Dogman et småkriminelt miljø i en fattig og til dels søvnig forstad til den italienske hovedstaden.   

Her blir vi kjent med den relativt fromme hundesalongeieren Marcello (Marcello Fonte), og hans nokså utfordrende vennskap med nabolagets kokainsniffende bølle Simone (Edoardo Pesce). Når Simone tvinger han med på et av sine mange lovbrudd, ender Marcello opp med å ta den juridiske støyten – uten at han nødvendigvis får noe igjen når han har sonet straffen. Og med det bygger det opp til en David mot Goliat-aktig konfrontasjon.    

Garrone forteller her en til dels velkjent historie om desperasjon, kriminalitet og hevn, men 
Dogman har flere forfriskende elementer som skiller den ut i mengden – og da særlig det ubehagelige og samtidig komplekse forholdet mellom Marcello og Simone. Valget av skuespillere til disse rollene er sterkt medvirkende til å gi filmen en beundringsverdig autentisitet (Fonte vant da også prisen for beste mannlige skuespiller i Cannes), mens den formmessig kombinerer hard realisme med elegante, rolige kamerakjøringer og en stilisert lyssetting som kan føre tankene til Hollywoods gullalder. Man kan diskutere om 
Dogman ville vært enda mer slagkraftig om den hadde satt punktum på et litt annet sted, men på et vis passer også slutten godt til en film som både er sår, empatisk, usentimental og brutal.

Om forfatter

Aleksander Huser har en mastergrad i medievitenskap med fokus på filmdramaturgi fra Universitet i Oslo og Writer/Director Diploma fra London Film Academy. Skriver fast for Rushprint og Ny Tid/Modern Times Review i tillegg til Cinema.

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen