Med Gullpalme-vinneren Anora har Sean Baker laget et fengende og fandenivoldsk fyrverkeri av en film, om da ikke en serie shots på bar er en mer treffende metafor.

PÅ KINO FRA 25. OKTOBER: Amerikanske Sean Baker har tidligere gjort seg bemerket med spillefilmer som Tangerine (2015), The Florida Project (2017) og Red Rocket (2021). Den sistnevnte deltok i hovedkonkurransen på filmfestivalen i Cannes, og det samme gjorde hans nye spillefilm Anora – som ble belønnet med selveste Gullpalmen på årets festival.

Torsdag kveld avslutter filmen Bergen internasjonale filmfestival, før den slippes på norske kinoer til helgen.

Med sine energiske, fargerike og samtidig «gritty» og autentisitetspregede filmer om folk i periferien av den amerikanske drømmen, er Baker en særegen stemme i USAs indie-filmlandskap. En slags bror i ånden er riktignok Harmony Korine, men der Korine har beveget seg ut på noen av sine aller særeste veier i det siste, viser Baker seg fra sin mer tilgjengelige side i Anora. Uten at det på noen måte er negativt.

Misførnøyde oligarksvigerforeldre

Mange av Bakers filmer handler om sexarbeidere, så også Anora. Hovedpersonen med samme navn som filmen foretrekker kallenavnet Ani, og jobber som stripper på en klubb i New York. Ani tar også intime privatoppdrag, slik hun gjør med en svært bemidlet og ikke utpreget moden oligarksønn fra Russland som tilbyr sjenerøs betaling for å ha henne for seg selv i en uke.

Heretter følger utagerende dager og netter med diverse former for livsnytelse, som kanskje også inkluderer ekte følelser. Og et høyst reelt giftemål under en heisatur til Las Vegas.

At familieformuen nå kan gjøres formelt beslag på av en prostituert fra Brooklyn, er imidlertid ikke sonisk balsam i ørene til den unge eksilrusserens foreldre.

Dermed sender oligarken sine håndlangere for å ordne opp i situasjonen, gjerne med vold om nødvendig. Men Ani er ikke så lettskremt og medgjørlig som de antar, og ikke videre åpen for å endre sin nye sivilstatus.

Respektfullt om sexarbeidere

Strippere og sexarbeidere har dukket opp i utallige spillefilmer, men det er ikke ofte de plasseres i hovedrollen. De mest opplagte unntakene er Pretty Woman, Showgirls og Demi Moore-filmen Striptease. Selv om disse tre ulike filmene heller ikke fortjener å bli puttet i en og samme bås, skal Anora sies å være preget av en mer genuin respekt for utøverne av disse yrkene enn noen av dem.

Under takketalen sin i Cannes tilegnet da også Baker prisen til verdens virkelige sexarbeidere.

Tilfeldighetene skal imidlertid ha det til at jeg nettopp har lest romanen av Carl Hiaasen som Striptease er basert på, og det er muligens ikke helt feil å anse Ani som en slektning av bokas viljesterke og handlekraftige hovedkarakter Erin Grant (som spilles av Moore i filmversjonen). Men her i enda mer «kick-ass» og samtidig en god del mer virkelighetsnær utgave.

Munnrapp og medrivende

Det betyr dog ikke at Anora er noen form for nøktern kjøkkenbenkrealisme. Dette er en både mørk og medrivende komedie med mye og særdeles munnrapp dialog, som slik sett kan føre tankene til klassiske «screwball»-komedier. Men den inneholder også rikelig med spenningselementer som bidrar til en meget intens filmopplevelse, ispedd forfriskende doser romantikk.

Ikke minst skal Mikey Madison berømmes for sin kraftprestasjon i hovedrollen. Hennes Ani er navet for hele fortellingen, og står for mye av filmens heftige og smittende energi.

Det føles aldri som Baker inngår noe kompromiss med sitt pågående kunstneriske prosjekt i denne filmen, som likevel burde kunne treffe et nokså bredt publikum.

Med Anora har han laget et fengende og fandenivoldsk fyrverkeri av en film, hvor både raketter og stjerneskudd kjennes som passende metaforer. Om den da ikke vel så presist kan beskrives som en serie hyppige, sterke shots på en høyst livlig bar.