Man kunne tro at en film om en sliten trebarnsmor i førtiårene med melkespreng og søvnmangel ikke er spesielt interessant for de utenfor den opplagte målgruppen. Takket være Charlize Theron så er den det. Hun er glimrende i rollen som den noenogførtiårige Marlo som nettopp har fått sitt tredje barn etter en graviditet som ikke var planlagt.

Fra før har hun en datter og en sønn. Sønnen har noen ekstra utfordringer med konsentrasjonsvansker. Han er et problem for skolen som helst vil bli kvitt ham. For Marlo betyr det på uttallige møter med rektor som vil at Marlo skal ansette en egen lærer for ham på egen regning – litt forskjellig fra en norsk skolehverdag. I tillegg har Marlo en ektemann som søker flukt fra det hele i tv-spillverdenen.

Løsningen blir ”nattnannyen” Tully, spilt av Mackenzie Davis.  Marlos nyrike bror betaler for at 26-årige Tully kommer om kveldene og avhjelper Marlo gjennom natten slik at hun får søvn og evner å takle hverdagen.  Til tross for aldersforskjellen oppstår det et nært vennskap mellom de to. Tully er full av energi og postivisme og løfter Marlo ut av hennes fødselsdepresjon.

Dette er først og fremst Charlize Therons film. Det er en særs sliten Charlize Theron vi møter i rollen som Marlo. Det er langt fra denne rollen til de mer glamorøse og sexy rollene vi har sett henne i tidligere. Hun har helt tydelig lagt på seg atskillige kilo for å skape Marlo. Det er ikke ofte vi ser det blant Hollywood-skuespillerinner.

Tully er det ”tredje barnet” til Jason Reitman og Diablo Cody etter den glimrende
Juno som startet historiene og graviditet og morskap og
Young Adults hvor vi ble introduseres for Charlize Theron. Det er mange gode anslag her, men de to evner ikke å løfte filmen opp på
Juno-nivå. Til det er klisjene altfor mange, men Charlize Theron er verdt kinobilletten alene.