You were never really there er en mørk og tungt fordøyende film som krever mye av den som sitter og ser på, men som som får deg til å sitte i stolen til siste minutt.

Joe er en veteran som sliter med post traumatisk stresslidelse fra tiden i militæret under golfkrigen, og fra når han var ung . Han har det med å ha en plastpose over hodet når han sliter  med seg selv, noe som er helt sykt. Da ser du tilbakeblikk fra ting som tidligere har skjedd i livet hans. Til daglig leier han seg selv ut privat til å redde jenter som blir kidnappet til et liv i menneskehandel, og blir brukt som sexslaver.

Lynne Ramsay har skrevet og regissert filmen
og gjort den til et lite kunstverk. Siden alt det syke som skjer har blitt gjort på en veldig kunsternisk og stilfull måte. Å slå folk i hjel med en hammer har aldri sett så ifra seg gjort når du ser det over et overvåkningskameraet, og du hører musikk som får deg til å grøsse litt i bakgrunnen.

 

Reddende engel

Joe  er svært ukonvensjonell i måten han håndterer ulike situasjoner som han blir utsatt for, men er som en reddende engel til de som betaler. Dessverre rakner det hele når han skal redde datteren til en senator, der lover Joe å ’gjøre hva som helst’ for å få henne tilbake, men  det er dessverre ikke så enkelt.

En hel dominoeffekt av ting
settes igang. Konsekvensene er veldig tøffe og forandrer livet hans for godt.

Det er to solide forholdene i filmen er forholdet mellom Joe og hans demente mor som han spøker og har det gøy med. Han tar vare på henne og viser hvor omsorgsfull han er med at han bruker mye tid på å gjøre ting med henne. Det andre forholdet er mellom han og jenta til senatoren som han redder. De utvikler et slags far og datter forhold, og selv om du ikke ser så mye til de kan du se at begge er ganske like og trenger hverandre.

 

Spesiell scene

En av de mer spesielle scenene i filmen er når Joe er på vei til å redde datteren til senatoren. Han har kjøpt en hammer og det han trenger for å drepe, da er det noen jenter som spør om han kan ta et bilde av de. De aner ikke at han er på vei for å drepe, så han setter ned posen og tar bildet av jentene.

 

Flere kvinner

 I det siste har flere of flere kvinner fått gjennombruddet sitt i Hollywood. Vi ser ikke bare dette i regisører som Lynne Ramsay som har regissert denne filmen ’ You were never really here’ Du har andre kvinner slik som Lucinda Coxon som har skrevet manuset til 
The Danish Girl og samarbeidde om å skrive Crimson Peak. Michelle Johnston er en annen sterk kvinne som har regissert
A Cinderella Story: If the shoe fits. Denne filmen har også den populære pokerspilleren Jennifer Tilly . En annen skuespiller som har blitt pokerspiller er også

kinesiske Natalie Yao meng som har spilt PokerStars mesterskap.

Når vi ser flere kvinner lage sterke filmer og spille i forskjellige roller, er det med på å styrke kvinnenfokuset i film. Det viser at kvinner faktisk kan lage blodige og hardbarka trillere slik som’ You were never really there’ Ramsay har ikke spart på blodet med menneskene som Joe hamrer ned, og hun viser oss de forskjellige lagene til Joe og hva han har å tilby. Denne filmen burde de som liker en litt seig triller se, og som vil se noen spennende og innviklede karakterer.