Det er få militære operasjoner som har like stor betydning under andre verdenskrig som D-dagen og «Operasjon Overlord». Vi ser nærmere på krigsfilmer som omhandler landgangen i Normandie i Frankrike 6. juni 1944.

Under andre verdenskrig brukte de allierte kodenavn under planlegging og gjennomføring av ulike militære operasjoner. Det vi kjenner som D-dagen har bakgrunn i at startdatoen for viktige militære operasjoner ofte ble omtalt som D og at man betegnet dager i forkant og i etterkant som eksempelvis D-1 eller D+1. «Operasjon Overlord» var kodenavnet for den allierte invasjonen av Nord-Europa mens selve angrepsfasen av «Operasjon Overlord», med landgangen i Normandie 6. juni 1944, hadde kodenavn «Operasjon Neptune». Sistnevnte involverte landing av tropper på strender og alle andre tilknyttede støtteoperasjoner som var nødvendige for å etablere et brohode eller strandhode i Frankrike.

Planene om de alliertes invasjon med hvor og når den skulle finne sted var den største hemmeligheten i Europa. Tyskerne viste at en invasjon var uunngåelig, de var overbevist om at den skulle komme lengre nord, og søkte desperat informasjon om dette.I 1944 var mer enn to millioner soldater fra mer enn tolv forskjellige land stasjonert i Storbritannia ivrige etter å begynne den kommende invasjonen. I forkant hadde man gjennomført taktiske bombinger over Frankrike og Belgia for å forvirre fienden og et uvær forhindret tyske rekognoseringsfly.

På natten til 6. juni 1944 glir seilfly ut fra England og hele 24.000 fallskjermsoldater blir sluppet den første dagen. Via sjøveien er den største armadaen historien har sett med 7.000 skip og landingsfartøy på vei over den britiske kanalen. På morgenen 6. juni 1944 ilandsettes 156.000 soldater på fem franske strender med kodenavn Sword, Juno, Gold, Omaha og Utah. Landgangen ble ledet av den amerikanske general Eisenhower, mens den britiske general Montgomery ledet bakkestyrkene. Invasjonen i Normandie betød begynnelsen på slutten av andre verdenskrig.

Dette var en av de aller viktigste militære operasjoner i historien og naturlig nok har filmskapere flere ganger prøvd å gjenfortelle dette på film. «Operasjon Overlord» har blitt brukt som delhistorie i alt fra Patton (1970) til TV-serien Band of Brothers hvor vi følger fallskjermslippet til Easy Company under invasjonen av Normandie.

Få filmer har vist landgangen i dens hele og fulle massive skala. Årsaken er naturligvis at det er svært kostnadskrevende. Derimot har tyskernes søken etter informasjon muliggjort fiktive spenningsfilmer i en annen skala. De to filmene som dekker landgangen på best vis er The Longest Day (1962) og Saving Private Ryan (1998). Den første fungerte som filmen for de som opplevde krigen og deres barn mens sistnevnte ble den store filmopplevelse til etterkrigsgenerasjonens barn.

Up From the Beach

Som en slags fortsettelse av The Longest Day (1962) kom den i dag relativt ukjente Up from the Beach (1965) som tar for seg D+1, dagen etter invasjonen i Normandie. Filmen er basert på debutromanen «Epitaph for an Enemy» av George Barr, publisert i 1959. 

På dagen etter D-dagen skal sersjant Edward Baxter eskortere 59 franske sivile til sikkerhet da deres landsby er midt i krigssonen. Landsbyfolket har mange bekymringer og mangler samhold. Slik som The Longest Day var også Up from the Beach produsert av 20th Century Fox som tydelig så ytterligere inntjeningsmuligheter for denne krigshendelsen og markedsførte den skamløst som en slags fortsettelse.

7. juni 1944, dagen etter invasjonen ankommer en liten gruppe amerikanske soldater en gård med tyske soldater i landsbyen Vierville-sur-Mer en kilometer fra Omaha Beach. Nazistene har barrikadert seg og holder mange franske sivilister som gisler. Sersjant Edward Baxter (Cliff Robertson) sørger for at fienden blir eliminert, men landsbyens tyske kommandør (Marius Goring) overlever og blir fanget. Baxter får i oppdrag å følge fangen og sivilistene til stranden for evakuering til England, men ved ankomst får de kontrabeskjed om å gå tilbake til krigssonen.

Up from the Beach ble filmet i Normandie og strandscener bærer store likheter til og fikk i tillegg bruke ubrukte sekvenser med film fra The Longest Day. Filmer som skal bruke militær resurser må godkjennes av Department of Defense support, men Up from the Beach fikk aldri noen slik godkjenning eller tilgang på amerikanske tropper og utstyr. Derfor ble de nødt til å få hjelp fra det franske militæret. Blant annet ble flere franske tanks påmalt amerikanske kjennemerker. Tegn som viser hvordan Up from the Beach spiller på The Longest Day finner vi med skuespilleren Red Buttons som her fungerer som humoristisk innslag. Han vant Oscar for beste mannlige birolle i Sayonara (1957) og var også med i The Longest Day. Irina Demick som spilte en fransk motstandskvinne på sykkel i The Longest Day gjentar en nesten identisk rolle i denne filmen. Og ikke minst brukes klikkeapparatet de anvender for å gjenkjenne medsoldater i The Longest Day her som en smart overgang for å antyde en slags oppfølger.

Up from the Beach er filmet i Cinemascope og byr dermed på et svært flott breddebilde. De amerikanske soldatene fremstilles som helter mens de franske sivilistene blir fremstilt som dumme landsbyfolk og som kasteball i den vanskelige, byråkratiske britisk-amerikanske ledelsen. Det er en ganske enkel film og en historie uten det store ekstra. Samtidig byr filmen på et stort antall kjøretøy og soldater som får den til å se svært imponerende ut.

Tematisk forsøker den seg på en vågal forsoning mellom amerikanske soldater og nazister. Også nazister er mennesker og i denne filmen gjør den overlevende nazikommandøren en heroisk handling. Alt i alt er Up from the Beach en imitator som prøver å sko seg på en annen suksess, men som ikke er fullt så vellykket.

Code Name: Emerald

En for meg ukjent film var denne spenningsfilmen kun utgitt på VHS i Norge med tittelen Kodenavn: Smaragd (1985). Visstnok var dette den første kinofilmen til National Broadcasting Company (NBC) som var et av de store TV-nettverkene i USA. 

Produksjonen bærer preg av å være laget for TV, det er ingen storslått kinofilm, men er samtidig en svært påkostet TV-film. Derimot byr den på et fiffig og interessant fiksjonskonsept om den viktigste operasjonen til de allierte under andre verdenskrig. Manus var skrevet av Ronald Bass, basert på sin egen roman «The Emerald Illusion», og han skulle senere vinne Oscar for beste manus med Rain Man (1988). Dette var debutfilmen til regissør Jonathan Sanger som hadde vært produsent på David Lynchs Elefantmannen (1980). I hovedrollene ser vi Ed Harris og Max von Sydow.

April 1944, kun noen få uker før de alliertes invasjon. Nazistene vet at invasjonen kommer, men de vet ikke når og hvor. Iherdig forsøker de å skaffe seg opplysninger om den og de bruker desperat enhver metode for å fange en såkalt «overlord», kodenavnet på de få britene og amerikanerne som viste tid og sted for de alliertes planlagte invasjon. Så langt har alle forsøk mislyktes, men nazistene har undercoveragenten Gus Lang (Ed Harris) med kodenavn Emarald på innsiden hos britene. Under en mislykkes øvelse får nazistene tak i den amerikanske løytnanten Andy Wheeler (Eric Stoltz) og tilkaller agent Gus Lang til okkuperte Paris i en utspekulert plan for å pumpe Wheeler for informasjon.

Code Name: Emerald omhandler spionasje, kontraspionasje og hemmelige agenter mer enn å være en klassisk krigsfilm. Den er laget på en spennende måte med en god fiksjonshistorie konstruert på fiffig vis. Spenningskurven bygger seg opp, men intensiteten faller midtveis. Mens historien stadig nærmer seg den virkelige D-dagen, blir dette den klassisk hvem lurer hvem-historien.

Det hadde vært svært interessant hvis det var en sann historie, men dette er dessverre kun en fiktiv historie. De allierte lurte i virkeligheten nazistene til å tro at invasjonen skulle skje i nærheten av Calais og de gikk til et stort skritt å lage en spøkelses-hær med falske oppblåsbare kjøretøy og støymaskiner. Mens Ben Affleck jobber med denne historien i kommende filmen Ghost Army, byr dermed Code Name: Emerald bare et snev av sannhet.

Regien er av middels TV-film kvalitet, men den har imponerende flotte scener med et stort antall soldater og militære kjøretøy. Den byr på en fin tidskoloritt med bruk av gamle t-bane vogner og vi ser gamle filmplakater på veggene i Paris. Den forteller historien fra både de allierte og nazistenes synsvinkel. Tyskerne presenteres nøytralt og til tider gjør de smarte grep mens i andre scener fremstår de som svært naive. Filmen føles internasjonal og storslått med en historie som involverer briter, amerikanere og som i hovedsak er lagt til Frankrike og dens motstandsbevegelse.

Den avslutter med virkelige bilder av D-dagen uten å bruke filmmediet til å fortelle invasjonen. Code Name: Emerald er en ganske ukjent film som aldri ble noen stor suksess. Årsaken er nok at dens spenning legger opp til om hvorvidt operasjonen og de alliertes bløff blir avslørt av nazistene, og dermed er spenningskurven noe amputert allerede fra starten av. Filmen er utgitt på DVD i USA av Warner Archives.

36 Hours

Roald Dahl flyttet til Dar-es-Salaam, Afrika i 1938 og var engasjert i det britiske luftforsvaret under andre verdenskrig både som kamppilot og etterretningsoffiser. Novellen «Beware of the Dog» som 36 Hours (1964) er basert på er en del av Dahls debutbok «Over og ut, ti historier om flyvere og flyvning» fra 1945. 

Samlingen er basert på hans erfaringer som krigsflyger og skildrer spenning og alvor samt det absurde ved krigens vesen. Regissør George Seaton hadde laget flere andre verdenskrig-relaterte filmer samt The Hook (1963) om en amerikansk fange under Koreakrigen, men er nok i dag best kjent for Airport (1970). 36 Hours, eller 36 timer som den het da den ble lansert i Norge året etter, ble produsert av MGM og er den første Roald Dahl-filmatiseringen.

31. mai, 1944. Få dager før invasjonen blir etterretningsoffiserene major Jefferson Pike (James Garner) kidnappet av tyskerne i Lisboa og ført til Tyskland. Etter medisinsk behandling får de ham til å tro at tidspunktet er 1950, at krigen forlengst er slutt og at han selv har lidd av hukommelsestap i seks år. Han tror han befinner seg i et militært sykehus under behandling av amerikanske leger. Hvis han kan huske detaljene rundt D-dagen, hans siste minner, vil dette kanskje kurere ham fra amnesia. Slik prøver nazistene å tappe ham for opplysninger om invasjonsplanene, men Pike biter ikke på.

Nok en gang finner vi en film med et utspekulert og kløktig utgangspunkt ikke ulikt tidligere nevnte Code Name: Emerald. Men igjen handler det om å lage spenning av noe vi i ettertid vet hvordan gikk. Nazistene viste at en invasjon var i anmarsj og gjorde desperat hva de kunne for å få tak i informasjon. Denne svært innovative varianten baserer derimot spenningen på om hvorvidt Jefferson Pike oppdager at noe ikke stemmer. Og ikke minst hva som blir hans mottrekk. Det har siden blitt antydet at 36 Hours har hatt stor innflytelse på de mange og etter hvert intrikate bedragene vi har sett i TV-serien og påfølgende Mission: Impossible-filmene.

Tittelen 36 Hours spiller på at nazistene kun har 36 timer på å pumpe Jefferson Pike for informasjon om invasjonen. Filmen i seg selv er mer en spenningsthriller enn en krigsfilm, men kan fint oppsøkes av de med videre interesse for temaet D-dagen. Det er et interessant konsept som fungerer som et motsvar til datidens mange oppdragsfilmer om andre verdenskrig som Kanonene på Navarone (1961) og 12 fortapte menn (1967). Filmen byr for øvrig på Oscar-vinner Eva Marie Saint i rollen som konsentrasjonsleiroverlevende Anna. 36 Hours er utgitt på sonefri Blu-ray gjennom Warner Archive Collection i USA.

Overlord

En glemt film som har fått en renessanse i nyere tid er Overlord (1975) oppkalt etter operasjonens kodenavn. Prosjektet startet da britiske Imperial War Museum hyret den amerikanske filmskaperen Stuart Cooper for å lage en kort dokumentar om et brodert teppe av de alliertes invasjon i Normandie.

Etter å ha sett tre tusen timer med filmopptak som museet besittet, og mens han jobbet med å strukturere materialet, fikk han en ide om hvordan fortelle D-dagen fra britisk synsvinkel og som spillefilm. Manuset var basert på arkivets dagbøker og brev samt soldatenes refleksjoner og tanker i forkant av invasjonen. Visuelt består 30% av Overlord av materiale Cooper fant i arkivet mens resten av spilletiden var et nyskrevet manus spilt inn over 10 dager. Med sin spesielle form kan man til en viss grad se likheter til Peter Jacksons fargelagte og særegne historiefortelling om første verdenskrig i dokumentaren They Shall Not Grow Old (2018).

Storbritannia 1944. Foreldre sier farvel til sin unge sønn Thomas Beddows som reiser for å begynne sin opplæring før han skal ut i krigen. Han gjennomgår en hard, intens rekruttskole og treningsleir som forberedelse og snart er han en del av den store mobiliseringen før de alliertes store operasjon. Soldatene flyttes stadig rundt og gradvis kommer de nærmere en båt med som skal ut i kamp og delta under invasjonen i Normandie. Det blir en reise til frontlinjens helvete.

Det er et klassisk fortellergrep å følge en person gjennom trening i forkant av oppdraget og videre inn i krigens kamper. Overlord er laget på svært ukonvensjonell måte og seeren stiller stadig spørsmål om hva som er skillet mellom dokumentar og fiksjon. Vi får arkivopptak sett fra angripende flys synsvinkel, byer som bombes og brenner samt de allierte som tester ut utstyr og materiell i forkant av invasjonen. Det varieres både i de allierte og i tyske filmopptak. Mengden kjøretøy og utstyr får filmen til å fremstå svært imponerende og dette var lånt ut av museet sammen med kostymer og historisk kunnskap. Til tider svært kunstneriske sekvenser gjør at den klassiske fortellerstrukturen kommer i bakkant. Det er ingen heroisk eller forskjønnende historie om krigen, Thomas er en veldig liten brikke i det store maskineriet og den store mobiliseringen før invasjonen. Tematisk kan man med historien om Thomas, som blir innrullert i en krig som kommer til å spise ham opp, se filmen som en del av datidens bølge med antikrigsfilmer rundt Vietnamkrigen.

Regissør Cooper var sterkt inspirert av filmskaperen Frank Capra som deltok under landgangen i Normandie og som hadde laget dokumentarserien Why We Fight for det amerikanske krigsdepartementet. Filmens visuelle uttrykk imiterer og er inspirert av Capras bilder, men det er også en noe eksperimentell film hvor skillet mellom virkelighet og drøm er flytende. Teknisk ble det brukt linser lik de som ble brukt av krigsfotografer og lyssetting imiterer den i arkivopptak. Det er den Oscar-vinnende filmfotografen John Alcott, han filmet flere filmer for Stanley Kubrick, som sørget for at svarthvite scener sømløst harmonerer med arkivmaterialet. Dette grepet gjør at seeren stadig lurer på hva som er arkivmateriale og filmet manus.

Overlord vant Sølvbjørnen ved filmfestivalen i Berlin i 1975, men skulle siden ble en glemt film før den nylig ble aktuell i nyoppusset utgave på Telluride film festival. Filmen er mer for de som søker etter en glemt perle og er ingen konvensjonell krigsfilm. Den ble utgitt på DVD i Sverige som Operation Overlord og er utgitt på sonefri Blu-ray gjennom Criterion Collection i Storbritannia.

Churchill

Mesterlige Darkest Hour (2017) skildrer Operasjon Dynamo og evakueringen av allierte soldater i Dunkrik og er i hovedsak en historieleksjon om startfasen av andre verdenskrig i 1940. Filmen Churchill (2017) kom i skyggen av Gary Oldmans film, men er i langt høyere grad relevant i denne sammenhengen.

Manus er skrevet av historiker Alex von Tunzelmann og baseres på en relativt ukjent side av Storbritannias statsminister Winston Churchills holdning til invasjonen av Normandie. Filmen er regissert av Jonathan Teplitzky som tidligere har laget andre verdenskrig-relaterte The Railway Man (2013).

Juni 1944, Frankrike er under okkupasjon og for å vinne krigen på vestfronten må de allierte frigjøre landet. Fire døgn før invasjonen i Normandie har den britiske statsministeren Winston Churchill blandede følelser om invasjonen. De allierte styrkene med en million soldater er samlet på sørkysten av Storbritannia og er klar til å invadere nazi-okkuperte Europa. Men Winston Churchill er skeptisk. Han er redd for at det på hans kommando skal bli en reprise av masseslaktingen i 1915, da over 500.000 soldater ble drept på strendene i Gallipoli. Han mener det er for risikabelt å satse alt på et kort og et område.

Konseptet og den interessante vinklingen i filmen Churchill er den mindre kjent informasjonen om at Winston i utstrakt grad var imot landgangen og D-dagens operasjon. Stikk i strid med filmer om andre verdenskrig er ikke dette noe helteepos. Gjennom nedtellingen til D-dagen følger vi en stadig mer sliten Churchill utmattet av år med krig og plaget av depresjon. I motsetning til Darkest Hours fremstår Churchill som en langt svakere karakter og langt fra en helteskikkelse. Han frykter for å bli husket som arkitekten av et blodbad og ønsker å være om bord på skipene som er en del av den store armadaen.

I en scene i filmen møter Churchill de viktigste aktørene i invasjonen og det er høyst interessant å se hvordan hans posisjon og mening ikke er av viktig karakter. De øvrige er Dwight David Eisenhower som ledet de suksessrike allierte invasjonene i Nord-Afrika, Sicilia og Italia og var den som ga det endelige klarsignalet om invasjonen av Normandie.

I tillegg deltar Montgomery, feltmarskalk Alan Brooke som var Churchills viktigste militære rådgiver samt den britiske Kong Edvard V. Churchill er ikke en like påkostet film i samme skala som Darkest Hour og vi får ikke se noen krigshandlinger fra selve invasjonen av Normandie. Fokuset ligger i historien og å fortelle dagene opp mot invasjonen fra Churchills vinkel. Han var ikke til stede under krigshandlinger og dermed blir det naturlig å ikke inkludere noen kamphandlinger i denne filmen. Filmen har ikke hatt noen distribusjon i Norge, men er utgitt på DVD og Blu-ray i Storbritannia.

The Longest Day

Den irske historikeren Cornelius Ryans «The Longest Day» fra 1959 er en av de bestselgende krigshistoriebøkene gjennom tidene og la grunnlaget for 20th Century Fox sin store filmatisering fra 1962.

Ryan skrev for øvrig også boken som Kampene ved Arnheim (1977) er basert på. Fox betalte den gang 175.000 dollar for rettighetene og produsent Zanucks visjon var å lage en patriotisk film av episke dimensjoner og filmens svar på den enorme invasjonen. Svarthvit ble valgt i tråd med krigens arkivfilmer, og den skulle vise krigen fra begge sider. Filmen ble sluppet bare 18 år etter hendelsen og for publikum kunne man både lære om hva som skjedde og oppleve noe i nærheten av det som soldatene opplevde.

Krigen har snart pågått i fem år og nazistene aner en invasjon er på vei. 6 millioner miner legges ut på stranden ved Calais hvor de antar de allierte skal angripe. De allierte har 1108 forlegninger over hele England med millioner av menn ivrig etter å komme seg ut i kamp gjennom 4000 skip og 11000 fly. Mennene venter i spenning, de har en følelse av at det kan skje i natt. Så kommer ordren som fører til startskuddet for den største armadaen noensinne, med retning mot Normandie. Motstandsbevegelsen i Frankrike er forberedt og hjelper til. Så begynner skyts fra tungt artilleri mot de tyske stillingene og selve landgangen.

«En dag som vil bli snakket om lenge etter at vi er døde» sier den ene soldaten. Vi følger tyskerne vinkel parallelt med de allierte, og de føler at noe er i gjerde. Vi følger glidefly og fallskjermtropper som slippes i innlandet og som tar strategiske mål som byer og broer. Vi følger franske motstandsmenn som assisterer. Og vi følger kampene på stranden. Alt foregår parallelt og det er et svært omfattende filmatisk verk. Det er svært mange karakterer å forholde seg til, men det er en fortellerstruktur i det som kommer bedre frem når filmen har fått etablert seg.

Filmen er fantastisk imponerende i størrelse. En time ut i filmen er angrepet virkelig i gang med mektig scener av kjempende soldater med påfølgende store tap. Det er et salig kaos med enorme mengder soldater og statister. Alle innspillingssteder virker troverdig og det er et mektig skue. Det snakkes fransk og tysk. Filmens aller mest imponerende scener er spesielt to lange sekvenser vinklet fra et fly som feier over stranden og en slagmark med horder av angripende soldater. Hovedessensen i filmen er de mange kampene og hvordan oppdrag løses for å enten komme seg videre fra stranden eller for å sikre kritiske mål. Dog skildres invasjonen mildt og ikke slik krigen fortonet seg i virkeligheten.

Ser man på fortellerteknikken i dag er det noe som kan virke datert og det er klart et behov for en moderne versjon i form av Saving Private Ryan (1998). Aberet er at The Longest Day i noen tilfeller bruker ekte arkivopptak og noen scener er filmet mot filmlerret. Dette var sikkert imponerende den gang, men i dag bryter dette med filmens øvrige realisme.

Alle sentrale karakterer introduseres med navn og rang på halvdokumentarisk vis med tekst på skjermen i stedet for at navn og stilling flettes inn i dialog. Et annet minus er at det ble brukt tre regissører og enkelte humoristiske scener som sammen ikke har tålt tidens tann. På den andre siden byr den på flere elementer vi ikke ser i Saving Private Ryan, blant annet angrepet på Pont de hoc med taukroker og inntagelse av dens festning. The Longest Day var svært kontroversiell med sin verdige og nøytrale portrett av nazistene. I dag fremstår de dog noe naive og i enkelte tilfeller for enkle å drepes. Med en tittel som Den lengste dagen kreves en spilletid på nærmere tre timer, men det føles nødvendig og ikke for langt. Filmen er utgitt på DVD og Blu-ray i Norge og kan strømmes på Blockbuster og iTunes.

Where Eagles Dare

En av de virkelig store klassiske filmene om andre verdenskrig er Where Eagles Dare (1968). Filmen er basert på et filmmanus skrevet av Alistair MacLean og var et bestillingsverk fra produsenten av den gigantiske MacLean-suksessen The Guns of Navarone (1961).

Hele historien er fiktiv og har ingen rot i virkeligheten, men på samme måte som i Code Name: Emerald og 36 Hours er nazistenes jakt på informasjon om de alliertes invasjon et godt springbrett for en spenningsfilm. Dens norske tittel Ørneredet er kanskje i enda større grad kjent blant nordmenn.

1944, den amerikanske generalen Carnabys fly har blitt skutt ned og han har blitt tatt til fange av nazistene. Han var en av strategene i planleggingen av invasjonen av Europa og de må få ham ut før han plaprer. Han befinner seg i den uinntagelige festningen Schloss Adler og det settes sammen et lag for å få ham ut. Den britiske majoren Smith (Richard Burton) leder oppdraget mens den tysktalende amerikaneren Schaffer (Clint Eastwood) er eksperten på nærkamp og å overleve bak fiendens linjer. Etter å ha blitt sluppet i fallskjerm begynner mannskapet i teamet å dø på mystisk vis.

Wermachts alpekorps har hovedbase like ved taubane opp til den uinntagelige festningen Schloss Adler. Den eneste muligheten å komme seg opp til toppen av fjellet er taubanen eller et helikopter. Ørneredet er først og fremst en klassisk oppdragsfilm og en selvmordsaksjon laget som et ledd i den populære bølgen av filmer som kom i kjølvannet av The Guns of Navarone. I denne sammenhengen er det filmens premiss som er det interessante, men der andre filmer ikke har blitt suksessfulle grunnet publikums kjennskap til D-dagens virkelige utfall, går Ørneredet i en helt annen retning.

Ørneredet byr på en historie som stadig tar nye retninger med interne konflikter, hemmelighold, infiltrasjon, svikere, hemmelige agenter og dobbeltagenter. Filmen er relativt ordknapp i dialogen og det er dens fremdrift som skaper spenningen. Elementer vi kjenner godt igjen fra andre oppdragsfilmer er å ikle seg naziuniformer for å spasere inn i fiendens hovedkvarter og bruk av Skopolamin som et slags sannhetsserum for å uthente informasjon under avhør. Så tar filmen en vending og finner sitt sanne oppdrag, formålet med filmen gir den en ny side og ytterligere et spenningsmoment. Eastwood spiller her beinhard andrefiolin, men rykker opp til hovedrolle i regissør Brian G. Huttons neste oppdragsfilm Kellys Helter (1970). Ørneredet ble en stor kinosuksess, men ønsker man å se en film hovedsakelig om D-dagen er kanskje denne noe misvisende. Utgitt på DVD og Blu-ray i Norge og kan strømmes på Viaplay og iTunes.

The Big Red One

Veldig få som lager krigsfilm har faktisk vært ordinær soldat, Sam Fuller er en av få! Du har kanskje sett denne filmen, men kanskje ikke den 50 minutter lengre «Reconstruction versjonen».

“This is a fictional life based on factual death”, slik åpner The Big Red One (1980). Amerikanske Sam Fuller hadde bakgrunn som journalist, men ble infanterist i 1st Infantry Division hvor han under andre verdenskrig opplevde harde kamper i Nord-Afrika, Sicilia, Normandie og Ardennene. Han ble blant annet belønnet med Purpurhjertet og etter krigen fortsatte han i Hollywood hvor han etter hvert fikk tilbud om å regissere Patton og The Longest Day. Han avslo da han ville fortelle sine egne krigsopplevelser med sin egen visjon. Han slet med indre demoner etter krigen og terapien ble å skrive manus om opplevelsene.

John Wayne ønsket å spille hovedrollen, men Fuller følte ikke hans heroiske karakter passet hans ukonvensjonelle historie. Han ville ha krigsherjede Lee Marvin, men det skulle ta flere tiår før han endelig fikk laget filmen. Tittelen spiller på 1st Infantry Divisions kallenavn «The Big Red One» og det røde ettallet på soldatenes skuldermerke.

1942, Nord-Afrika. Vi følger Sersjanten (Lee Marvin) og fire av hans menn fra landgangen i Algerie og kampene ved Kasserine-passet under invasjonen av Nord-Afrika og videre gjennom krigen i Europa. Ingen av de fire mennene vet hva krigen handler om, men deres beintøffe leder skal få dem gjennom oppdrag etter oppdrag før de sendes ut på neste.

Samtidig som de fire soldatene representerer de amerikanske soldatene som overlevde krigen viser de også soldaten Fuller på en eller annen måte. Sersjanten er en herdet veteran fra første verdenskrig, Griff er den sensitive utgaven av Fuller. Karakteren Zeb, som har fortellerstemmen, er den aspirerende forfatteren og Fullers modige alter ego. Vinci er røveren som tar lett på livet. Johnson er soldaten som ikke helt vet hva krigen handler om. De klarer de seg gjennom stadige nye oppdrag og kamper. De får kallenavnet «Sersjanten og hans fire ryttere», stadig nye soldater tilføres deres tropp, men de tar seg ikke tid til å bli kjent med dem før de faller i strid.

Lee Marvin tjenestegjorde i marinen under andre verdenskrig, blant annet under slaget om Saipan i Stillehavet, og er perfekt castet som Sersjant. The Big Red One fremstår nesten som mange krigsfilmer samlet i en film. Vi følger soldatene gjennom stadig nye oppdrag og det er nesten episodisk som tre episoder av TV-serien Band of Brothers. Det handler først og fremst om overlevelse og om soldater som på mirakuløst vis har kommet seg helskinnet gjennom det ene etter det andre farlige oppdraget. Det handler om lagfølelsen, broskapet, det er en filosofisk film om krigens gang og hvordan de ikke ønsker å bli kjent med de nyankomne soldatene fordi de likevel skal dø.

Det er en antikrigsfilm, men viser storslåtte krigsscener fra støvete ørkenkamper i Nord-Afrika med mye skyting og eksplosjoner til snødekte skoger i Belgia og til slutt den sjokkerende konsentrasjonsleiren Falkenau i Tsjekkoslovakia i mai 1945. Koreografien i kampene blir stadig bedre utover i filmen, som også vinkles fra den tyske siden. I denne forbindelsen utgjør D-dagen et av filmens større oppdrag hvor de skal ta ut en kanonstilling i Normandie.

Den er ikke av samme grandiose størrelse som The Longest Day, men er samtidig kaotisk og intens. En nøkkelscene er hvordan de utkjemper en langvarig kamp for å plassere en Bangalore-torpedo, en rørladning fylt med sprengstoff, for å sprenge bort en piggtrådsperring. Vi føler på soldatenes lange venting på stranden, låst fast i en dødelig sone mellom sjø og land, hvor de verken kan komme seg bakover eller fremover før sprengningen og en åpning. Med disse imponerende scenene gjør man seg tanker om hvordan The Longest Day hadde sett ut i Sam Fullers regi.

Første gang jeg så filmen var det Warner Bros. sin kinolanserte versjon og dette var kun en middels filmopplevelse. Regissør Fuller var aldri fornøyd med denne versjonen og håpet at den kunne bli rekonstruert til sin store visjon. Den rundt 40 minutter lengre versjonen The Big Red One: The Reconstruction er av en helt annen kaliber og er i aller høyeste grad sentral i filmhistorien. Den ble restaurert basert på Fullers originale manus og ved hjelp av de originale kameranegativer funnet i Warners arkiv. Den hadde premiere på filmfestivalen i Cannes 2004 og man kan anta at denne versjonen ligger nærmest hans livsdrøm og visjon. Kinoversjonen The Big Red One ble utgitt på DVD i Norge, mens The Reconstruction er utgitt på Blu-ray i USA og Tyskland.

Saving Private Ryan

Den uovertrufne og mest korrekte skildringen av selve landgangen i Normandie med krig og offer er utvilsomt Redd Menig Ryan (1998). 

Da Saving Private Ryan kom hadde det ikke blitt laget en stor studiofilm om kamper under andre verdenskrig siden A Bridge Too Far (1977) over 20 år tidligere. De mange krigsfilmene som kom i perioden mellom disse to var oftest antikrigsfilmer som fortalte nedslående historier om krigens galskap og stilte spørsmål om hvorfor man i det hele tatt kriget.

Nå kom den endelige krigsfilmen som plasserte seeren midt i krigen gjennom en uerfaren soldat. Filmen figurerer oftest i toppen av kåringer om de beste filmene om andre verdenskrig, men interessant nok er manuset en ren fiksjonshistorie. De fleste som så den på kino husker fortsatt den rå og intense opplevelsen fra første gang man så den, men den fungerer like godt ved nye gjensyn. Steven Spielberg var 24 år gammel da han under lanseringen av Duel (1971) i Frankrike besøkte Omaha Beach og så en eldre mann med sin familie som kollapset og gråt ved den omfattende kirkegården. Nesten tre tiår senere var målet å lage den mest realistiske krigsfilmen noensinne og dette ble filmens åpningsscene og rammefortelling. På sentimentalt vis får de overveldende følelsene tankene hans til å gli tilbake på landgangen 6. juni 1944.

Vi følger Kaptein Miller (Tom Hanks) og hans mannskap under landgangen på Omaha Beach. Det er en audiovisuell kakofoni av bomber, skuddsalver, kaos, panikk og hardt sårede med umenneskelig smerte. Andre sjokkskadede soldater vandrer på jakt etter armen som har blitt sprengt av. De skriker en masse og sjøen farges rød av i sønderskutte kropper. Miller må få sine menn opp fra stranden og den sikre død til sikkerhet. De klarer etter hvert å få laget en passasje og starter forflyttingen av soldater. Selv om nazistene har overgitt seg med hendene over hodet blir de kaldblodig skutt som blodhevn. Så kommer den utløsende emosjonelle sorgen når adrenalinet har gitt seg og de er i trygghet.

The Longest Day var filmet med mer fjerne oversiktsbilder mens kamera nå er tett på soldatene og handlingen. Det er en utmattende opplevelse for seeren som føler han er til stede ved landgangen. Så skiftes vinkel fra det som skjer på stranden til kameravinkel høyt opp hvor en tysk mitraljøse skyter kropper i bevegelse. Tilbake på stranden filmes det frenetisk med et skjelvende kamera. En drill var festet til stativet som skapte ristingen og siden skulle stilen skape presedens og imiteres i kommende krigsfilm. Sekvensen på Omaha Beach ble filmet over fire uker med over 1000 statister. Etter 30 minutter av spilletiden skal de allierte oppsummere tapene og varsle slektninger om de som falt. Det viser seg at tre brødre er døde, men at den yngste og fjerde fremdeles kan være i live. En gruppe ledet av Kaptein Miller får i oppdrag å finne menig Ryan.

Redd Menig Ryan har en klassisk fortellerstruktur. Miller og hans menn har kjempet sammen siden Slaget om Kasserinepasset i februar 1943. Etter å ha mistet flere menn på stranden blir tolken og kartleseren Korporal Upham lagets ferske tilskudd. Parallelt med seeren har han ingen krigserfaring og vi ser krigen fra hans synsvinkel. Denne vinklingen var ikke planlagt på forhånd, men etter at Spielberg hadde sett daglige opptak følte han at dette var et riktig valg å gjøre.

I jakten på Ryan møter de stadig hindringer og publikum opplever krigen og brorskapet mellom mennene samt tap gjennom deres ukelange ferd. Det er utsøkt dialog om de små tingene, før det hele avsluttes i et like intenst kampløp som begynnelsen. Historiker Stephen Ambrose har snakket med tusenvis av veteraner og hans bøker fungerte som inspirasjon til filmen. Ambrose kjenner invasjonen best av alle og anser Saving Private Ryan som den beste krigsfilmen noensinne laget. Utgitt på DVD og Blu-ray i Norge og kan strømmes på Viaplay, Paramount+ og Blocbuster.