– Jeg føler at jeg er en slags utrydningstruet art, sier den amerikanske filmskaperen Mike Mills. Hans nye film C’mon C’mon er et intimt og ektefølt portrett av relasjonen mellom en mann (spilt av Joaquin Phoenix) og hans niårige nevø, med et formspråk som kan føre tankene til Joachim Trier.

Den amerikanske filmskaperen Mike Mills’ kinoaktuelle C’mon C’mon er et hjertevarmt og til dels humoristisk drama om en middelaldrende, barnløs radiojournalist, spilt av Joaquin Phoenix, som påtar seg ansvaret for sin ni år gamle nevø i en periode. Filmen tar etter hvert form av en reise gjennom flere amerikanske byer, og er en finstemt og svært sjarmerende skildring av den voksende relasjonen mellom gutten og onkelen. Filmspråket er både lekent og poetisk, og kan gi assosiasjoner til Joachim Trier – en filmskaper vi etter hvert skal komme inn på.

Mills langfilmdebuterte med Thumbsucker i 2005, og har deretter laget spillefilmene Beginners (2010) og Moderne kvinner (20th Century Women, 2016). I tillegg har han regissert kortfilmer, dokumentarer og ikke minst musikkvideoer for band som The National, Blonde Redhead og Air.

Cinema møtte Mills via Zoom sammen med en annen journalist for en prat om den nye spillefilmen C’mon C’mon, som skal være inspirert av regissøren og manusforfatterens eget forhold til sin sønn.

Du benytter deg ofte av elementer fra ditt eget og din families liv i filmene dine. Er det lett for deg?

– Det er ikke lett, men det er mitt beste bud. Jeg opplever det å lage film som veldig vanskelig. Det er både et stort ansvar og en mulighet, å prøve og underholde folk – eller å si noe relevant eller ekte. Jeg kjenner mange som bare elsker å skrive fra en indre verden, hvor alt må være oppdiktet. Selv jobber jeg mye mer fra et journalistperspektiv. Om jeg har sett det, stoler jeg mye mer på det enn om jeg fant det opp. Jeg tror det er den amerikanske forfatteren og aktivisten Thoreau som sa at du må skrive om ting du elsker, ellers vil det ikke holde tak i deg. Jeg føler definitivt at det er sant – skriv om ting du elsker, og som er dypt forvirrende, mystiske, utfordrende. Det må være noe du skal finne ut av gjennom filmen du lager. For meg øker det sjansen for at det vil være interessant for andre, sier Mills.

Hovedrolleinnhaverne Joaquin Phoenix og Woody Norman.

Unngår overdramatisering

I tillegg til å være en intim og varm film, kan C’mon C’mon i positiv forstand beskrives som underdramatisert.

Mange filmskapere ville for eksempel falt for fristelsen til å skape mer dramatikk ut av sekvensen hvor gutten blir borte i en butikk, men i filmen finner onkelen ham ganske kjapt igjen. Er det et bevisst valg fra din side å ikke ty til overdramatiseringer?

– Vel, det er sånn livet mitt er. Da jeg selv mistet barnet mitt på den måten, fant jeg ham igjen, så det er noe jeg i større grad kan relatere meg til. Samtidig var Wim Wenders’ Alice i byene en av de viktigste inspirasjonskildene, og i den filmen skjer det nesten ingen ting. Jeg er også veldig glad i den japanske regissøren Ozu. Jeg liker det der ikke-overdramatiserte rommet, hvor ting ikke trenger å nå dramatiske høydepunkter for å være relevante eller verdige til å inkluderes i en film, forteller Mills.

En helt essensiell del av C’mon C’mon er det sterke samspillet mellom Joaquin Phoenix og Woody Norman, som spiller den unge nevøen Jesse.

– Woody er så avgjort en skuespiller. For eksempel er han britisk, men la til seg amerikansk aksent i filmen. Da han skulle gråte i en scene, gjorde han det på akkurat samme sted i tagning etter tagning. Skuespilleren Elle Fanning (som spilte i Mills’ Moderne kvinner, journ. anm) fortalte meg en gang at hun ikke likte å bli kalt barneskuespiller da hun spilte i filmer som barn, fordi det ga inntrykk av at hun gjorde noe annet enn de voksne skuespillerne. Det gir definitivt mening for meg. Woody var virkelig en av de mest profesjonelle, hardtarbeidende skuespillerne på settet, sier regissøren.

Joaquin Phoenix spiller radiojournalisten Johnny, som påtar seg ansvaret for sin nevø i en periode.

Jesse er på noen vis mye klokere enn onkelen Johnny. Var det vanskelig å finne den rette balansen mellom disse to karakterene i manuset, og ikke gjøre gutten for moden og smart?

– Vel, dette har utgangspunkt i meg selv og barnet mitt, som er veldig sånn. Hele tiden sier han ting som for eksempel avslører at jeg er fanget i rare og lite konstruktive tankebaner. Han oppfatter så mye. Og så møtte jeg Woody, som er utrolig smart – og morsom, Woody kan komme opp med en vits om hva som helst på sparket. Jeg lurer jo på om noen vil synes at jeg gjorde rollefiguren for smart eller innsiktsfull – eller, jeg vet at noen synes det. Men det kom fra mitt eget barn som modell.

Relasjonen ble til foran kamera

Mills forteller at det tok en god stund – og en kreativ prosess – fra han kontaktet Joaquin Phoenix til skuespilleren endelig takket ja til rollen.

– Etter Joaquin hadde lest manuset, sa han at det var interessant og ville møtes. Men han var sterkt i tvil om han ville få det til, han skjønte ikke hvordan han skulle gjøre rollen. Så vi brukte flere måneder på å diskutere prosjektet, hvor han stilte mange gode spørsmål, uten at jeg visste om han kom til å være med. Men jeg setter svært stor pris på ham, og han tilfører så mye. Joaquin gjorde manuset bedre – og bidro til at det ikke ble for søtt, noe jeg vet at jeg kan bli.

Hvordan arbeidet dere med å skape relasjonen mellom ham og Woody Norman?

– Joaquin og Gaby (Hoffmann, som spiller guttens mor, journ.anm) mente uavhengig av hverandre at skuespillerne ikke skulle møtes før innspillingen startet, noe som er veldig annerledes enn hvordan jeg vanligvis arbeider. Men siden de begge foreslo det, føltes det som det var filmgudene – la oss si Fellini, siden han er helten min – som fortalte meg at jeg burde gjøre det. Så det var ikke så mye forberedelser. Da Joaquin kommer inn av døra i Los Angeles i begynnelsen av filmen, møter han Woody for første gang. Vi filmet scenene i kronologisk rekkefølge, så vi dro fra Los Angeles til New York og deretter New Orleans, mens de ble kjent med hverandre «live» foran kamera. Vi bevitner på en måte forholdet deres utvikle seg i realtid.

Fortell om valget om å filme kronologisk, som gjerne anses som produksjonsmessig utfordrende?

– Jeg har gjort det i alle filmene mine, fordi det gir mye ekstra. Filmene mine er sterkt fundert i skuespillerprestasjonene, så jeg gjør alt jeg kan for at de skal bli så rikholdige og nyanserte som mulig. Når skuespillerne gjennomlever handlingen kronologisk, tilegner de seg alle opplevelsene og følelsene underveis. Det kan bli mer ekte. Jeg føler at det hjelper skuespillerne, men også meg selv, fordi jeg liker å oppdage nye ting under innspillingen som kanskje påvirker historien. Det er mye lettere å inkludere om man filmer kronologisk.

Filmen tar etter hvert form av en reise gjennom flere amerikanske byer.

Fabel med dokumentarinnslag

Denne gangen har Mills valgt å filme i svart/hvitt.

– Det er en mykhet ved det, jeg opplever på et vis at svart/hvitt ikke er like påtrengende som farger, som hjalp med intimiteten jeg ønsket å få fram. Og så er det noe fabellignende ved det, noe som ikke er ekte – vi ser jo ikke verden i svart/hvitt. Det føltes riktig for meg, i tillegg til at det står i kontrast til at mye i filmen er virkelighetsnært. Den har jo også noen dokumentaraktige elementer, samtidig som den er litt som en fabel. Jeg liker den type motsetninger i filmer.

Dokumentarinnslagene i filmen består av en rekke intervjusekvenser der barn forteller om sine tanker om framtiden og livet for øvrig, utført av skuespiller Phoenix mens han er i rollen som radiojournalist.

– Jeg har gjort lignende intervjuer i noen tidligere dokumentarprosjekter, hvor jeg har stilt en gruppe mennesker samme spørsmål, også barn. Da ideen til denne filmen tok form, var utgangspunktet å skape dette intime rommet mellom en voksen og et barn. Et slikt intimt rom er imidlertid også knyttet til sosiale, politiske og historiske forhold – men hvordan synliggjøre det i filmen? Da slo det meg at vi kunne gjøre den voksne karakteren til en journalist som intervjuer barn om framtiden og om verden, men at det bare er en setting, en slags psykisk «location» som den intime historien i filmen på et vis beveger seg gjennom. Jeg visste ikke helt hvordan det ville fungere, men det var sånn det oppstod. Manusene mine begynner ofte med den type bolker av ideer, forteller Mills.

Beslektet med Joachim Trier

Det er blitt sagt om filmene dine at de er «anti-hollywoodske», er du enig i det?

– Tja… Jeg elsker Buster Keaton og Charlie Chaplin, er de Hollywood? Jeg elsker Casablanca og mange andre filmer som definitivt kom ut av Hollywood, og har ikke noe konkret ønske om å være «anti-hollywood» i seg selv. Men jeg håper jeg er anti-formulaisk, og at filmene mine er personlige. Jeg er riktignok ikke spesielt interessert i business-siden av Hollywood eller prisutdelinger og så videre, men jeg bryr meg heller ikke nok om Hollywood til å være anti-hollywood. Og når jeg har fått spille inn reklamefilmer i studioene til Warner Bros. eller Paramount, kan jeg tenke «wow, nå er jeg midt i filmhistorien» og la meg begeistre av det. Så jeg vet ikke helt, svarer regissøren.

Hvilke filmskapere kjenner du deg beslektet med? Det var vel for eksempel ikke tilfeldig at Alexander Payne introduserte C’mon C’mon da den hadde premiere på Telluride Film Festival?

– Alexander er en venn av meg, og han så flere versjoner i klippen og hjalp til underveis. Han er helt utrolig hyggelig og kunnskapsrik, så jeg er veldig glad for å kunne diskutere med ham. En av mine beste regissørvenner er dessuten Joachim Trier, som jeg føler et nært slektskap til. Jeg synes han er supergenial, og han så også versjoner av filmen i klippeprosessen, sier regissøren, og samtykker når undertegnede kommenterer at man kan se noe av den samme inspirasjonen fra franske nybølge-filmer hos Trier og ham selv.

Mills nevner i tillegg Spike Jonze som en filmskaper som alltid har bistått ham, samt at ektefellen Miranda July er en viktig del av hans virke som filmskaper. Det betyr imidlertid ikke at regissørparet har for vane å diskutere hverandres filmer i særlig grad.

– Vi er egentlig svært forskjellige – og så er vi jo foreldre sammen, så vi prøver å ikke ta med jobben hjem så mye. Men det er uansett mye som deles mellom to mennesker som bor sammen.

 Utrydningstruet art

Du lager en type filmer som synes å bli stadig vanskeligere å få realisert i Hollywood og USA for tiden. Opplever du selv at det har blitt vanskeligere?

Ja, jeg føler på et vis at dagene mine er talte, at jeg er en slags utrydningstruet art. Men jeg priser meg lykkelig for at skuespillere liker meg. Jeg skal være ærlig om at den eneste grunnen til at jeg får laget film, er at jeg tiltrekker meg skuespillere av et visst nivå. Folk i bransjen er ikke så interessert i manusene mine eller meg som regissør. Det er helt greit for meg, jeg elsker skuespillere og relasjonene til dem. Men jeg har inntrykk av at den typen filmer jeg lager, som verken er bittesmå eller spesielt store, er i ferd med å forsvinne. Om jeg bare får laget to eller tre filmer til, er jeg heldig.

Men må vi vente fem år før din neste film? Det går jo en god stund mellom hver av filmene dine…

– Jeg skulle ønske de kom raskere, men det gjør de bare ikke. Kanskje er jeg en god rollemodell i den forstand at en side av meg føler at verden ikke trenger så mange flere filmer, at kvantitet og tempo ikke er det viktigste. Men for all del, jeg skulle gjerne laget en ny film annethvert år. Og jeg jobber hardt, hele tiden. Det bare tar tid.

Har det å gjøre med finansiering eller den kunstneriske prosessen?

– Noen ganger tar det meg tre år å skrive et manus. Deretter tar innspillingen bortimot et år, og så kan det ta nærmere et år med klipping og etterarbeid, og så skal den distribueres. Da ender det med å bli fem-seks år til sammen. Eller så kan jeg gå i halvannet år uten å vite hva jeg vil gjøre. Men noen ganger tar det også lang tid å finansiere filmene. Det er alltid noe! Men jeg skal prøve å arbeide raskere – for dere, avslutter han spøkefullt.

C’mon C’mon har norsk kinopremiere fredag 8. april.

 

Delta i diskusjonen