Nå som koronaen har sluppet taket trenger vi noe å le av. Tommy Wirkola serverer rett medisin med I onde dager. Aldri har norsk humor vært blodigere og vittigere. Kryss av premieredatoen 30. juli i kaldenderen.
I onde dager er en film hvor historien stadig vekk tar en ny retninger og hvor det absolutt ikke spares på effektene. De til dels groteske scenene i filmen er så over-the-top at de fungerer som er rene lykkepillen.
Aksel Hennie og Noomi Rapace spiller det dysfunksjonelle ekteparet Lars og Lisa. Han er en middelmådig filmregissør og hun ikke helt vellykket skuespillerinne. For å redde ekteskapet, drar de på helgetur til den gamle familiehytta for å snakke ut – eller… For det viser seg at begge allerede er «ferdig snakket» og er innstilt på å avslutte det ekteskapet for godt – hver på sin måte.
Før de kan gjennomføre sine respektive planer, kommer uventede besøkende, og paret står overfor en større fare enn noe de kunne ha planlagt.
Aksel Hennie er et fyrverkeri i rollen som mannen som har planer om å ta livet av kona. Det er bare å nyte ham når han går fra fredelig ektemann for så å ta ut galskapen. Helt siden han debuterte med Jonny Vang i 2003 har han vist seg som en skuespiller som takler alle sjangre. Det er få forunt. Denne gange spiller på alle strenger i en film som rommer nærmest alle sjangre; drama, thriller, komedie, horror og splatter.
Svenske Noomi Rapace og Tommy Wirkola har tidligere vist at de er god match. Denne er det nok en gang full klaff. Hun lyser forakt i rollen som hevngjerrig og dødelig ektefelle. Samspillet mellom Rapace og Hennie gnistrer når hatet dem i mellom bygger seg opp mot cresendo.
Før de får gjennomført sine respektive planer havner de stadig nye snubletråder. Enklere blir det heller ikke når tre bad guys på flukt fra politiet, og som er lite påvirket a gruppeterapien i fengselet, har søkt tilflukt på loftet på hytta.
Frodig og blodig
Helt siden debuten med Kill Buljo (2007) har Wirkola vært en særegen filmskaper i det norske filmmiljøet og laget filmer som ikke appelerer til NFI sine støtteordninger – filmer med effektiv, absurd og blodig humor. Han er den norske filmskaperen som har sterkest slektskapsbånd til filmskapere som Tarantino og Coen-brødrene.
Wirkola følger heller ikke sjangerkonvensjonene denne gangen. Han blander effektivt skrekk, drama,thriller og komedie. Denne gangen har han skrevet manuset sammen med Nick Ball og John Niven. Og igjen viser Wirkola at han er en minst like god manusforfatter som regissør.
Herlig persongalleri
Som så ofte i Wirkolas filmer er det et herlig persongalleri. Rapace og Hennie skinner i sitt hatske oppgjør. De to hovedrolleinnhaverne får ekstremt god hjelp av et solid galleri med biroller. Det er en fryd å se Nils Ole Oftebro ta ut den bitre og sinte gubben i seg i rollen som far til Lars. Han sitter på sykehjemmet og drømmer om de gode gamle dager som FN-soldat i Libanon da menn var menn. Nå er han klar til å kaste gåstolen og rydde opp igjen.
Wirkolas partner-in-crime helt siden Alta-tiden, Stig Frode Henriksen, glir perfekt inn i rollen som Lars´ enfoldige medhjelper.
Filmens tre bad guys; Tre livsfarlige fanger på flukt er et komisk høydepunkt i filmen. De tre, ledet av Atle Antonsen, fremstår som psykopatutgaven av Olsenbanden – og om mulig enda håpløsere.
Wirkola har laget årets sikreste norske sommersuksess. For kinosjefene og publikum er det bare å glede seg. Ingen gjør denne typen film bedre enn ham – det er fremdeles vanskelig å hoppe etter Wirkola!