Dramaet utspilte seg som et perfekt manus til en litt uvanlig film, forteller den erfarne regissøren Jean-Jacques Annaud om Notre-Dame i flammer – der han har rekonstruert brannen for få år siden i den verdenskjente katedralen.

Den franske regissøren Jean-Jacques Annaud har laget en lang rekke kjente filmer, som inkluderer Ildkrigen (1981), Rosens navn (1986), Bjørnen (1988), Elskeren (1992), Syv år i Tibet (1997) og Fiende ved porten (2001). Nå er veteranen kinoaktuell med en storslått film basert på dramatiske hendelser fra virkeligheten.

Notre-Dame i flammer handler nærmere bestemt om brannen i katedralen Notre-Dame i den franske hovedstaden som fikk hele verden til å holde pusten ved påsketider i 2019.

– Jeg var ikke i Paris da det skjedde. Men leiligheten min i byen er bare gangavstand unna Notre-Dame, som alltid har betydd mye for meg. Jeg vokste opp i en av Paris’ forsteder, og foreldrene mine, som var opptatt av arkitektur, tok meg ofte med til katedralen da jeg var barn. I likhet med foreldrene mine er jeg ikke troende, men på grunn av denne bygningen bestemte jeg meg tidlig for å lære mer om middelalderen og arkitekturen fra den tiden – og studerte det faktisk på Sorbonne samtidig som jeg gikk på filmskole. Så da jeg hørte om brannen på radio, hadde jeg allerede et veldig nært forhold til katedralen, forteller regissøren når Cinema møter ham i forkant av filmens førpremiere i Oslo.

– Det slo meg at det dette var en svært spenningsfylt historie fra virkeligheten, som også hadde en symbolsk dimensjon. Men siden det var så spektakulært, antok jeg at mange filmskapere ville være interessert i å lage film om det.

Annaud forteller at det ble laget en del dokumentarer, men påpeker at det å rekonstruere begivenhetene i en spillefilm er noe ganske annet. Noen måneder etter brannen ble han imidlertid kontaktet av en produsent fra selskapet Pathé, som lurte på om Annaud kunne være interessert i et slikt prosjekt.

– Jeg innrømme at min første reaksjon var å takke nei, siden dette var et prosjekt som trolig ville få veldig mye oppmerksomhet. Men han ga meg en bok og tre-fire lengre avisartikler fra blant annet The Guardian og New York Times. Da jeg leste, innså jeg at jeg visste svært lite om det egentlige dramaet. Og jeg så at det utspilte seg som et perfekt manus til en litt uvanlig film. Uvanlig fordi man allerede ville vite hvordan det ender – men det kan være en fordel. I motsetning til «whodunnit»-fortellinger, som man ikke trenger å se om noen forteller deg slutten, handler det heller om hvordan, sier han.

– Videre hadde fortellingen de perfekte heltene, den hadde en vakker dame – Notre-Dame, som jo er en stor stjerne – og en perfekt skurk i form av ilden, som er vakker, karismatisk og kan være vennlig – men like fullt livsfarlig. Og så har du de gode «legene» som forhindres i å hjelpe den døende stjernen, utdyper regissøren.

Sannferdig skildring

Annaud har tidligere laget flere filmer med utgangspunkt i sanne historier, som Fiende ved porten, Syv år i Tibet og Elskeren. Dette prosjektet var imidlertid annerledes, først og fremst fordi begivenhetene utspilte seg mye nærmere i tid. Dermed hadde han også tilgang til de involverte.

Filmskaperen gjennomførte tilsammen 168 intervjuer med brannmannskap, vitner og andre med kjennskap til hendelsene, og bestemte seg for å legge seg så tett på virkeligheten som mulig.

– Fordi disse hendelsene på flere måter var så nære, følte jeg meg forpliktet til å være ærlig i gjengivelsen av hva som faktisk skjedde. Men jeg ble jo overrasket over flere av elementene, som jeg tenkte at jeg aldri ville turt å dikte opp. Det var også noe av sjarmen: Vanligvis må man jobbe for at det man har funnet på framstår troverdig. Denne gangen var det mye som hørtes oppdiktet ut, men som var sant. Og så måtte jeg få folk til å tro det, forteller han.

– Arbeidet med manuset dreide seg mye om å strukturere dette skattkammeret av eksisterende elementer på en så engasjerende måte som mulig, samt å turnere de mange ulike karakterenes perspektiver, som var en utfordring. Men alle falt på plass, og på et vis er det en fortelling med én hovedperson, nemlig Notre-Dame, fortsetter Annaud.

– Du nevnte at det også er en symbolsk side ved fortellingen?

– Etter at dette skjedde, fikk jeg telefoner fra folk jeg kjenner i både Los Angeles og Kina som fortalte at de hadde grått da de hørte at Notre-Dame brant – uten at de selv er katolikker. Notre-Dame er det mest besøkte religiøse monumentet i verden. Den forbudte by er vel kanskje mer besøkt, men da først og fremst av kinesere, ikke internasjonale besøkende. Notre-Dame er ikke et symbol på Paris eller Frankrike, men på den vestlige sivilisasjonen – og dermed føltes litt som om verden var i ferd med å gå under, uten at folk nødvendigvis tenkte det bevisst. Om det hadde vært en brann i et supermarked med 100 omkomne, ville folk likevel ikke brydd seg like mye som om denne brannen. Vanligvis bryr man seg om ofrene. Her døde ingen, men folk gråt. Offeret var Notre-Dame, som overlevde – og det ofret er et symbol på noe tilsynelatende evigvarende. På en verden som slettes ikke er perfekt, men som kanskje ikke er så ille likevel, sier regissøren.

– Dette er dessuten en av de få hendelsene hvor folk husker hvor de var da det skjedde. Det skyldes også at Notre-Dame er et symbol, legger han til.

 

Respekt for menneskeliv

Da regissøren snakket med de ansvarlige brannfolkene under researchfasen, fortalte de at de hadde vært overbevist om at katedralen kom til å kollapse. Dermed vurderte de faren for å være for stor til å sende mannskap inn i bygningen.

– Likevel var det mange unge blant brannmannskapene som frivillig ville risikere livet sitt ved å gå inn og slukke brannen – til tross for at brannstyrkene har et motto om å kun gjøre det i slike situasjoner om det handler om å redde liv. Hvorfor gjøre det for å redde stein? Svaret alle ga meg var: Hva betyr livet mitt mot Notre-Dames steiner? Jeg syntes det var veldig rørende – også den respekten de har for menneskeliv. De hadde nylig mistet brannfolk i en annen brann, og alle i brannvesenet kjenner familiene deres personlig, forteller Annaud.

– De ulike feilgrepene som kan ha forårsaket brannen og kaoset som oppstod, er utrolige. Like fullt fikk de til å slukke brannen. Det er en lærdom der, og jeg ville heller ikke ha laget filmen om noen hadde omkommet eller blitt alvorlig skadet, eller om Notre-Dame hadde kollapset. Mot alle odds berget man samtlige av de 1300 dyrebare objektene som fantes i katedralen. Ingen mennesker fikk betydelige skader. Det er jo et mirakel! Det ordet ble brukt av veldig mange, uten å tro på overnaturlige makter. Men definisjonen på et mirakel er jo at noe umulig og fordelaktig skjer. Og jeg liker filmer med lykkelig slutt, sier han.

Uten å fastslå en bestemt årsak, peker Notre-Dame i flammer på flere mulige grunner til at brannen oppstod.

– Jeg tror ikke vi vil få en fullstendig konklusjon. Under arbeidet hørte jeg om mange mulige årsaker, og jeg forsikret meg om at alt som vises i filmen av potensielle grunner har belegg i virkeligheten, forteller han.

– Jeg fryktet at produksjonsselskapet eller meg selv kunne bli møtt med søksmål for å fare med usannheter, men ikke noe slikt skjedde. Isteden har de videre undersøkelsene pekt på de samme tingene som trekkes fram i filmen – for eksempel at folk røykte og kastet sigarettstumper under oppusningsarbeidet av katedralen.

Sammensatt rekonstruksjon

En betydelig utfordring for filmskaperen var å gjenskape hendelsene, som er gjort ved å kombinere filmopptak i ulike katedraler og i filmstudio, samt med dokumentaropptak. Deler av filmen er nemlig hentet fra det omfattende materialet produksjonsselskapet fikk inn etter at de la ut en forespørsel på nettet om folks videoopptak fra da det skjedde.

– Rekonstruksjonen var veldig spennende for meg, fordi det var noe jeg ikke hadde gjort før. Jeg liker å lage filmer i ulike sjangre. Og pussig nok var dette en enkel film å lage, ikke minst fordi jeg hadde en så entusiastisk stab, sier den erfarne filmskaperen.

Ikke desto mindre var mange av scenene filmet med ekte flammer og røyk, da Annaud i liten grad benyttet seg av digitale spesialeffekter for å gjenskape de katastrofefilmaktige scenene.

– Vi kunne fylle ut bildene med digitaleffekter på sidene der publikum ikke retter oppmerksomheten, men hovedhandlingen er gjenskapt med ekte ild. Det var farefullt, men alt gikk veldig fint. Og min erfaring er at skuespillere ofte liker slike utfordrende scener. Under mange av opptakene hadde vi de ekte brannfolkene tilstede som kom med korrigeringer om at de for eksempel hadde stått nærmere flammene, og så måtte vi justere oss etter det, sier han lattermildt.

Annaud forteller at de filmet så mye som mulig i selve Notre-Dame, men at dette begrenset seg til noen få opptaksdager, siden katedralen fortsatt var både skjør og forurenset etter brannen. Det var selvsagt utelukket å spille inn scener som involverte ild der, så disse ble gjort i studiosett bygget for produksjonen.

Noen av scenene med røyk og rennende vann ble imidlertid også gjort i en av de andre katedralene de benyttet, naturligvis under strengt kontrollerte former med alle mulige forholdsregler.

– Vekslingen mellom ulike innspillingssteder som skulle være Notre-Dame var ikke noe stort problem. Jeg er jo vant til at dersom stjerneskuespilleren blir syk under innspilling, bruker du en stand-in. Så lenge du har et bilde som etablerer at det faktisk er stjernen, legger ikke folk merke til at det er en annen bakfra eller i skyggen i de neste bildene. Om du holder publikum engasjert i historien, sitter de ikke og leter etter detaljer som ikke stemmer, sier regissøren.

Annaud understreker at de andre katedralene hadde hver sine klare likheter med Notre-Dame, som ga muligheten til å dekke inn forskjellige deler av det som skulle være den virkelige katedralen – av og til supplert med falske søyler eller lignende.

Han legger til at da han lagde Ildkrigen, kombinerte de et etableringsbilde filmet nord i Skottland med bilder i en retning skutt i Canada og den motsatte retningen fra Kenya, som en parallell til hvordan opptak fra de forskjellige stedene er satt sammen i Notre-Dame i flammer.

– Jeg var veldig fornøyd da biskopene og andre fra Notre-Dame så filmen, og spurte meg om ulike scener faktisk var filmet der – men som var gjort i studio. Jeg spilte også inn et kommentarspor til DVD-utgivelsen hvor jeg forklarer hva som er gjort hvor – og på et tidspunkt kunne jeg ikke lenger huske det selv! Det er det vakre ved filmskapning, avslutter han med et smil.