En av de beste tilskuddene til 100 år med vampyrfilmer har ikke tålt overgangen til TV-seriens format.
Jeg fikk aldri lest romanen til John Ajvide Lindqvist, men jeg husker godt første gang jeg så den svenske filmatiseringen La den rette komme inn (2008). For første gang ble det gjennomført en utendørsvisning på Opera-taket og den kjølige høstkvelden var perfekt for snøkledde vinterscener og iskaldt vampyrgrøss. Filmen imponerte stort, og regissør Tomas Alfredson hadde laget et innovativt tilskudd til en forslitt vampyrsjanger som kort tid senere skulle forfalle med Twilight-franchisen.
Kort tid etter kom Matt Reeves nyinnspilling Let Me In (2010) som amerikaniserte konseptet på godt og fornøyelig vis. TV-serien Let the Right One In (2022) er altså tredje gang universet til Lindqvist blir dramatisert og det store spørsmålet er om historien og universet tåler å bli strukket utover TV-formatets episodiske struktur og om TV-serien tilfører noe nytt?
Urbane New York
Stockholm er byttet ut med den urbane metropolen New York City. Etter å ha vært på rømmen i ti år flytter Mark (Demián Bichir) og hans 12 år gamle datter Eleanor (Madison Taylor Baez) inn i et boligkompleks. Vinduer blir raskt teipet igjen og sollys stengt ute. I naboleiligheten bor den jevngamle gutten Isaiah (Ian Foreman) med sin mor Naomi (Anika Noni Rose). Mens Eleanor lever et innelukket liv og kun kan gå ut om natten er Isaiah skolens hakkekylling og mobbeoffer. De to skal utvikle et nært bånd mens Mark plukker opp et gammelt vennskap med restauranteier Zeke som skal få alvorlige konsekvenser for dem begge.
Man trenger ikke å ha sett noen av filmene i forkant da TV-serien plukker opp kildematerialets essens og har gjenkjennelige trekk. Vampyr-tematikk og sjanger etableres tidlig, men nytt for denne serien er at det foregår mystiske hendelser New Yorks narkotikamiljø. I et vinterpreget New York er Isaiahs far fraværende grunnet misbruk mens hans mor Naomi er drapsetterforskeren som leder granskningen av den uforklarlige drapsbølgen. Dette gir Mark et anstrengt forhold til sin nye nabo da han stadig trenger å skaffe ferskt menneskeblod til sin datter.
Søken etter helbredelse
Noe annet nytt er at Mark leter etter skikkelser som ligner på sin datter i håp om å finne en kur. Parallelt leter også den døende Arthur (Zeljko Ivanek) og hans forskerdatter Claire etter en kur for å helbrede sønnen Peter. Han er infisert av samme virus som Eleanor og man kan ane at pandemien har preget manusutviklingen. Dette er innovasjon som skal ta historien et steg vider og i en ny retning. De prøver å finne kilden til viruset for å lage en kur og motmiddel og nye medikamenter testes ut på virusinfiserte aper med massive huggtenner og lysende øyne. Jakten på en kur blir stadig viktigere parallelt med at flere narkotikamisbrukere forsvinner i New York.
TV-serien forholder seg til nøyaktig 100 år med populærkulturell sjangerutvikling igangsatt av tyske Nosferatu. De tar fyr i kontakt med sollys og trenger muntlig invitasjon for å komme inn i et nytt hjem. Et og annet morsomt vink til opphavet får vi blant annet med at Eleanor pakker ut flatpakker fra Ikea. Den sjangerhungrige seeren vil derimot føle at Let the Right One In er noe blodfattig. I løpet av de fem første episodene får en person strupen kuttet over og en ape river av seg foten, men det er ingen grøsserserie. Den er verken spesielt voldelig eller grafisk og er nok myntet på et bredest mulig publikum.
For generisk
Å hale ut opprinnelseshistorien til TV-formatets episodiske struktur har ført til et dvelende lavgir. Vi kjenner historien, men det går i snegletempo. At dialogen ikke er seriens styrke, hjelper heller ikke. Det er en generisk TV-serie som ikke klarer å skille seg ut. Det blir aldri vågalt og innovativt nok til at det blir noe mer utover å være nytt strømmeinnhold og tidtrøyte. Det later til at Showrunner Andrew Hinderaker er for uerfaren og at bakgrunnen til de tre regissørene er for mangelfull. For de uten kjennskap til opprinnelseshistorien er det intrige og historier fortalt innenfor TV-serieformatets trygge, klassiske ramme. For de kunnskapsrike tilbys det lite nytt i en noe kvalitativt middelmådig serie.
Serien ligger nærmere originalfilmens regissør Tomas Alfredsons mageplask Snømannen (2017) enn hans mesterlige Muldvarpen (2011). Tematisk kan man anbefale de langt mer forseggjorte fortellingene med far og datter på reise i en pandemisk verden i Casey Afflecks Light of My Life (2019) og far og datter på rømmen i Leave No Trace (2018) med Ben Foster. På den andre siden ser vi frem til filmatiseringen av Lindqvists roman «Håndtering av udøde» med Renate Reinsve og Anders Danielsen Lie som kommer neste høst. 10 episoder lange Let the Right One In kan strømmes på SkyShowtime fra 10. oktober. Anmeldelsen er basert på de fem første episodene.