Eskil Vogts nye film De uskyldige er en film mange har ventet på. Èn årsak er at vi ikke har visst så mye om den. Men den viktigste er at Vogt gjennom årene har markert seg som en av de aller mest solide stemmene i norsk film.
Han debuterte som regissør med Blind (2013), en film som fikk mye oppmerksomhet – og mange priser. Men like viktig er hans arbeid som manusforfatter. Eskil Vogt har skrevet manus til alle Joakim Triers filmer, sammen med Trier. Også Triers nyeste; Verdens verste menneske. Dessuten er begge hans to egne spillefilmer basert på eget manus.
De uskyldige er tatt ut til sideprogrammet «Un Certain Regard» ved filmfestivalen i Cannes. Nok en grunn til å sette seg godt til rette i kinostolen og se hva Vogt har skrudd sammen denne gangen. Cannes-deltakelse borger for kvalitet.
Drabantbymiljø
I den nye filmen inviteres vi til en drabantby i skogkanten. Romsås er valgt som stedet der uvanlige hendelser skal finne sted. Her møter vi søstrene Ida (Rakel Lenora Fløttum) og Anna (Alva Brynsmo Ramstad) den dagen familien på fire flytter inn i sin nye leilighet. Storesøster Anna har en autismediagnose, og har ikke talespråk. Ida er den mest sentrale karakteren i filmen. Tilsynelatende snill og grei, men hun er lei av at Anna får mest oppmerksomhet av de voksne og plager søsteren i skjul.
Fortellingen foregår midt i sommerferien. Ida går litt motvillig ut i drabantbyens nærmiljø for å se om det foregår noe spesielt. Raskt treffer hun Ben (Sam Ashraf) som viser seg å være morsom å være sammen med. Særlig når han viser henne noe helt spesielt som han kan; forandre retningen på en fallende kork uten å være nær den. Det som først framstår som et triks, viser seg litt etter litt å være mer enn det. Vi aner en form for telepatiske krefter. Ben bor sammen med moren. Det samme gjør for øvrig Aisha (Mina Yasmin Bremseth Asheim), som etter hvert trekkes inn i hendelsene.
Hit, men ikke lenger, er det naturlig å presentere et handlingsreferat. Alt som kommer etterpå, bør du vite minst mulig om. «De uskyldige» er en film av den typen som skaper seg selv mens den pågår. Den er ikke knyttet til en av disse sjangrene der grepene kan forutsies før de kommer til syne.
Sikkert lydbilde
Den innledende hverdagsfortellingen fra drabantbyen i juli endrer seg etter hvert slik at vi blir del av noe det ikke er så lett å forstå for karakterene i filmen. Vogt tar i bruk elementer vi kjenner fra thriller- og skrekk-sjangrene. Vi ser det både i den kloke klippingen mellom «det vanlige» og det «uvanlige», der vi skjønner at vi ikke helt kan slappe av og lene oss tilbake. Noe er satt i spill. Og vi hører det i lydbildet – sikkert designet av Gisle Tveito – og i Pessi Levantos musikk. Alle disse elementene behandles med en rolig og sindig grammatikk, for det meste i godt belyste scener. Du går ikke hjem fra «De uskyldige» med angst fordelt over de neste fjorten dagene. Vogt er mer subtil. Han antyder. Men så, i neste sekund, viser han. Balansen mellom antyde og vise er en av denne filmens sterkeste kort.
Mange vil kjenne igjen elementer fra filmfortellinger som Grensen (2018) av Ali Abassi og La den rette komme inn (2008) av Thomas Alfredson. Det er ikke på noen måte feil å befinne seg i dette landskapet.
Realistisk og solid
Ett stikkord for De uskyldige er brutalitet. Men kanskje ikke helt på den måten vi regnet med idet vi bestemte oss for å se den.
Av dette kan nok leses at det realistiske scenariet fra filmens innledende minutter utfordres av noe annet. Og at de to samspiller gjennom hendelsene i det meste av filmen. Et par ganger beveger Vogt seg på tynn is når han ikke følger opp svært betydningsfulle hendelser i det realistiske universet. De forsvinner liksom bare ut på siden. Det hverdagslige bakteppet krever egentlig noe mer, men når vi ikke får det, må vi bare gå videre. Og det er egentlig ikke vanskelig.
De fire hovedkarakterene spilles av debutanter. De gjør alle en solid jobb som skaper det helt nødvendige grunnlaget for Eskil Vogts lek med fortellingens elementer. Uten disse fires innsats hadde ikke filmen hatt samme kraft. Av voksenrollene er det Ellen Dorrit Petersen som både gis mest plass – og som fyller rommet med sin tolkning av Idas og Annas mor.
Bortsett fra det jeg bemerket lenger opp om to tilfeller av «tynn is» er De uskyldige en gjennomsolid film. Manusforfatteren og regissøren Eskil Vogt lar oss ikke slappe av ett sekund i store deler av filmen, etter at scenen for dramaet er satt. Han lar kameraet ta oss med rundt i fortellingens nærmiljø, noen ganger som vitne til hendelsene, andre ganger søkende etter svar. Eskil Vogts ide for manuset er god. Og den er malt ut i et fargerikt bilde med både hverdagslige og uhyggelige elementer.