Nå kommer Jan Vardøen med Det norske hus – hans tredje selvfinansierte spillefilm på tre år. Han satser all sin tid på å bli filmskaper.

Jan Vardøen vokste opp i London, reiste hjemmefra som 16-åring og utdannet seg som trebåtbygger i Risør. På lik linje med mange av migrantene som kom til Norge i fjor handlet det om å starte forfra med hvite ark. I Det norske hus går han rett inn i innvandrerdebatten. Han organiserte selv matservering fra Oslo-restauranter til migrantene som kom til Oslo da mottakssystemet brøt sammen sist år.

I sin nye film, Det norske hus ser han med skråblikk og humor på norsk innvandringspolitikk. Hovedpersonen Ramin er en ressurssterk mann fra Midtøsten som kommer syklende over grensen til Norge. Vel i Norge handler det om å tilpasse seg norske forhold og norsk kultur for å kunne integreres. For å godkjennes og integreres sendes han til Akademiet – trygt plassert i utkant-Norge. Her går han gjennom en rekke surrealistiske kulturprøver som han må bestå for å få oppholdstillatelse. I rollene finner vi en rekke innvandrere i tillegg til kjente navn som Hege Schøyen, Gard B. Eidsvold og Knut Nærum.

Multitasker

For to år siden debuterte Jan Vardøen med Søvnløs i Lofoten – en filmatisering av Ibsens ”Fruen fra havet” og i fjor kom den romantiske komedien
Høst.

– Hvorfor film i tillegg til alt det andre du driver på med?

– Jeg har alltid drevet med musikk og skrevet flere bøker – så jeg har alltid hatt en fot langt inne i det kunstneriske – og film var et naturlig steg videre. Jeg har også erfaring fra tv – både bak og foran kamera. Men trebåtbygger er egentlig det jeg er utdannet som. Det er en veldig ensom jobb og et krevende yrke hvor du skal finne løsninger hele tiden, og stiller store krav til organiseringsevne. Jeg har drevet multitasking hele mitt liv. Det springende punktet er det kunstneriske – om man skriver bra nok manus og hvordan man håndterer og jobber sammen med skuespillere. Alt annet er jeg veldig komfortabel med.

Det er en utfordring, men det er en utfordring som er spennende. Det er spennende for det er så stort og det er så vanskelig.

Unnfallenhet

– Du har vært innom en rekke bransjer. Hvordan opplever du filmbransjen som nykommer?

– Det er ikke akkurat den varmeste bransjen jeg har opplevd. Det er en bransje hvor folk trår veldig stille fordi de er redde for ikke å få støtte. Alt skjer på bakrommet. Det synes jeg er veldig usunt. Jeg liker å si fra og da blir det gjerne bråk. NFI støtter den etablerte delen av bransjen, og da blir det gjerne slik at småprodusenter med kunstneriske ambisjoner må finne seg i det. Jeg tror det er mange som går rundt og tenker at snart så tikker det inn litt støtte. Det gjør ikke det. I tillegg sier de at de ikke er forpliktet til å støtte filmer de ikke har gitt støtte til. Høst har deltatt på et femtitalls festivaler. Med deres hjelp kunne jeg ha kommet inn på enda større festivaler, men de synes ikke den er interessant for festivaler. Det får jeg tåle, men at NFI ikke støtter opp om norske filmer synes jeg er veldig feil. Det virker som de er redde for å støtte filmer de ikke har støttet i utgangspunktet av redsel for at det kan gå bra.

– Hvorfor Det norske hus?

– Ideen til det norske hus kom som en følge av  flyktningtilstrømningen i fjor. Plutselig kom det veldig mange asylsøkere. Det var egentlig en veldig god ting, for systemet brøt sammen. I det det bryter sammen begynner det å tyte ut folk på gater. Det som vanligvis skjer er at folk blir slust inn i asylmottaksystemet hvor de oppbevares og man håper de kjeder seg så mye at de reiser tilbake dit de kom fra.

Vi tenker at det er statens oppgave å ta seg av dem. Det er for så vidt riktig, men det er også en litt unnfallende tanke. Det begynte med at folk kom med tepper, mat og så videre. Så begynte det å balle på seg. Jeg begynte å levere mat fra mine restauranter – så spurte jeg restaurantvenner på Facebook om det var flere som kunne være med å levere – så var det seksten tusen likes med en gang. Restaurantene lagde turnus med matlevering. Det var en veldig fin opplevelse. Det var fint å oppleve noe annet enn Fremskrittpartiets retorikk. Vi er faktisk et folk  som har hjertet på rett sted og stiller opp.

Velmenende

Før jeg laget Det norske hus snakket jeg med mange innvandrere. Det som gikk igjen var at de ikke ble snakket til og spurt om hva de selv kunne bidra med. De kommer hit som lærere, sykepleiere eller rakettforskere – de har noe de kan bidra med, men så blir de ikke bedt om det. På den norske siden tenker vi at vi har vunnet livets lotto med sosialdemokrati, likestilling og homsekteskap. Hvis du gjør akkurat som vi gjør – så er alt greit. Det er en veldig selvgod mentalitet som har komiske elementer som jeg ville se mer på.

Så jeg hadde det hele tiden i bakhodet når jeg planla filmen. Jeg ville ikke lage en ”det er så trist å være asylsøker”-film. Det finnes det nok av. Jeg ville lage en film som bruker humor som våpen. Jeg ville at folk skal le av se selv. Blir man angrepet – går man fort i lås. Mitt utgangspunkt var at nordmenn er veldig velmenende – vi vil folk vel. Ønsket mitt er at filmen også skal mane til litt ettertanke.

Demokratisk system

– Hvor mye drar du skuespillerne inn underveis i filmen?

– Veldig mye. Manuset til Det norske hus var på åtte sider. Det er litt Mike Leigh tankegang. For en komedie mener jeg at det er veldig viktig at ting er ferske – slik at det ikke blir overprøvd. Vi hadde lite tid, men filmet alt på samme location med to kameraer. Hvis man ikke har superbudsjetter må man tenke hvilken film kan jeg lage med de pengene jeg har til rådighet.

– Jeg har et veldig demokratisk system. Alle blir bedt om å bidra med ideer underveis fra skuespillere til sminke. Og lydmann. Alle har en stemme. Fordi jeg er vant til å multitaske – så har jeg bra oversikt. Det handler om å gi folk tillit. Jeg har jobbet med de samme folkene flere ganger, og jeg vet at ting løser seg. Det handler om å la flinke folk få være flinke. Gi folk tillit. Det skaper god stemning på settet.

Hva slags budsjetter jobber du med?

– De er helt minimale. Det handler om å utnytte de ressursene man har, best mulig. Det som er viktig for meg er at alle som er med får tariff. Det er null arbeidskreditt. For meg skal det å lage være en positiv opplevelse for alle. – Både filmproduksjon og distribusjon er i en rivende utvikling. Alt går veldig fort. For en filmskaper kan det handle om å blitt sett av en halv million på Youtube og ikke tjene penger, eller blir sett av fem tusen på kino og tjene litt penger. Det viktige er å være realistisk i forhold til budsjettene – ellers så kan man gå på en kjempesmell.

Ted Hope har noen interessante ideer om fremtiden i boken ”Hope For Film: From the Frontline of the Independent Cinema Revolutions”.

Satser på festivaler

– Hvilken strategi har du med filmene dine?

– Med den første filmen ante jeg ikke hva jeg holdt på med. Med Høst var tanken hele tiden at den skulle på festivaler. Det har vi lykkes med. I prosessen så har jeg lært veldig mye om hvordan man kommer inn på festivaler. Det er ikke bare å sende filmer. Det handler mye om å lobbe og snakke – å få tak i de riktige menneskene. Alle festivaler har forskjellige inngangsvinkler.

Man er ikke på festival for å drikke hvitvin og gå på rød løper. En ting er å vise at man har noe å fare med, men det viktigste er mulighetene til å bygge nettverk. Man lærer noe på alle festivaler både av menneskene, møter og av seminarer osv. Med Det norske hus satser jeg på toppfestivalene. En viktig del med festivalene er å prøve å selge filmen. Markedet er lite og tøft, kategorien ”foreign language art house films” utgjør ikke mer enn fem prosent av markedet. Man kjemper om fem prosent av et marked som allerede er oversvømt, så man skal være veldig flink for å lykkes med det. Ted Hope sier at hvis man har lagd en film uten å ha distribusjon på forhånd – så har man nittini prosent sjanse for å tape penger. Jeg var på American Film Market – og det handler stort sett kun om hvem som er med og hvor stort budsjettet er. Filmen selges på navn og budsjett.

Det jeg har gjort er å lage film og lære en masse, og samtidig ha det moro med det jeg gjør -samtidig som jeg bygger nettverk og studerer bransjen. Hvordan den er skrudd sammen, for det er ingen som vil fortelle deg hvordan det egentlig er – og så feiler jeg litt mens jeg lærer. Og det er helt fint.

Vil løse filmkoden

– Hvordan tenker du fremover – har du flere filmplaner?

– Jeg skal lage minst én neste år – kanskje to. Jeg håper å finne en produsent jeg kan jobbe sammen med. Jeg er ikke fremmed for å jobbe med andre. Jeg vil løse filmkoden, og gjerne tjene penger på det i tillegg. Det er det eneste sanne  bevis på at man har lykkes. Det er en kjempeutfordring, men nå skjønner jeg også litt mer. Dette er en bransje hvor du må bevise. Hvis jeg går til en produsent og sier at jeg er kjempeflink til å lage film vil han ikke gi noen penger. Du må vise først at du kan lage film. Derfor vil jeg fortsette å lage filmer. Det er bare den måten jeg kan bli bedre på. Jeg kan vise til at jeg er i stand til å fullføre og kan lage film på fornuftige budsjetter, er entusiast og har stayerevne. Alle slike ting er produsenter veldig opptatt av.

– Av alt du holder på med – hva ligger ditt hjerte nærmest?

– Film er åtti prosent av tiden min nå. Jeg trekker meg sakte, men sikkert ut av alt det andre jeg gjør for å konsentrere meg hundre prosent om film. Det er det som er fremtiden. Jeg skal ikke selge melkekua, men alt det andre gir meg en økonomisk trygghet slik at jeg kan satse på film. I så måte er jeg veldig heldig. I tillegg vil jeg satse på Oslo 16 – et filmsenter for alle som vil jobbe med film. Jeg vil dele alt jeg kan. Det er kun ved å dele og lære av andre man kan bli bedre. Det å knuge på kunnskap synes jeg er en uting. Oslo 16 skal være et sted hvor alle filmskapere kan snakke sammen og dele erfaringer – slik at vi lager mange flere filmer. Oslo 16 blir et sted hvor alt utstyr og folk er tilgjengelig for de som går med filmdrømmen. Det viktigste er at det skal skape et miljø for filmskapere. Man blir ikke flink hvis man ikke lager mye film og gjør det ofte. Man må også akseptere at det lages mye dårlig film for hver gode film.

– På filmfestivaler ser du godt at det ikke er noe interesse for filmer med høy produksjonsverdi, men som ikke har noe innhold. De er interessert i noe sært – noe rart som pusher grensen. Når jeg er på festival, spør jeg alltid folk hvilen norsk regissør de kan nevne. Jeg får nesten ikke et eneste svar. Det er rett og slett ingen som har pekt seg ut. Det er litt trist, men det betyr også at banen er klar. Det filmen som alle har sett, og da mener jeg alle – er Trolljegeren. Det er et veldig godt eksempel på en film som kom fra intet og er veldig sær. Man skal ikke være redd for å være sær. Lillyhammer er også et eksempel på det samme.