Ved begynnelsen av andre verdenskrig ble de baltiske landene okkupert av Stalins Sovjet, og med dette startet en etnisk rensning av estlendere, latviere og litauere.

På helt unikt vis forteller denne estiske filmen om disse, for oss i stor grad ukjente, hendelsene gjennom noen usedvanlig sterke visuelle tablåer samt de rystende, men også poetiske brevene til filmens hovedperson Erna (Laura Peterson) som voice over-narrasjon.

Den unge kvinnen atskilles brutalt fra sin ektemann og sendes til en arbeidsleir i Sibir, hvor hun må være under de hardeste omstendigheter også i mange år etter krigens slutt. En del som har skrevet om filmen har feilaktig tatt henne for å ha eksistert i virkeligheten, men filmens unge regissør Matti Heide har basert denne fiksjonsfortellingen på brev fra flere faktiske personer, deriblant egne familiemedlemmer, samt annen historisk research.

Der vindane møtes er bygget opp av tablåscener i sort/hvitt hvor skuespillere og statister står som paralyserte, mens kameraet beveger seg i lange og intrikate kjøringer – samtidig som snø, vind og et sjeldent øye som blunker forteller oss at disse menneskene faktisk står bom stille, det er ikke snakk om visuelle effekter.

Resultatet er like mektig som det er egenartet, i en kraftfull visualisering av hvordan tiden ble stjålet fra så mange mennesker i disse landene. En av årets sterkeste filmopplevelser, som både er gripende, opprørende og betagende.