Grundig i form av en god og omfattende beskrivende fremstilling av ulike aktørers virksomhet på filmfeltet og på det økonomisk-administrative området gjennom utredninger som er foretatt av analyse-selskap som Kultur-departementet har engasjert tidligere i fremstillingsfasen. Sprikende ettersom det ikke oppleves at det er noen klar sammenheng mellom beskrivelsene og departementets analyse og konklusjoner (anbefalinger til Stortinget). Antagelig er det slik at embetsverket har innhentet, redigert og levert beskrivelsene mens den politiske ledelsen har sittet med sine kulepenner (på kveldstid) og rettet, tilføyet og strøket ulike forslag. Da kan det hende at meldingen ikke helt henger på greip. Undertittelen forklarer kanskje litt av begrunnelsen for å gi den ut, men helt overbevisende er det ikke, all den stund det meste fungerer optimalt i dag?

Selve meldingsformen er en underlig forekomst i norsk statsforvaltning. «Dette meldingsvesenet» et var et fast uttrykk den legendariske opphavsretts-eksperten høyesterettsadvokat Knut Tvedt brukte på 1970 tallet i forbindelse med utformingen av kultur-politikken i Norge. Problemet med meldinger er ofte at ingen har spurt etter dem, statsråder vil gjerne markere seg og utformer dem, etter nøye innhenting av fakta fra omgivelsene/bransjene og deretter trekker han/hun noen konklusjoner og kommer med forslag som departe-mentet senere sier er vedtatt av Stortinget. Der i gården har man vel knapt nok lest den. Vi får håpe det ikke er tilfellet med denne, den norske film- og kinobransjen er pågående og kritisk, noe ulike avisoppslag har vist etter fremleggelsen 29. mai. I alle tilfeller er stortingsmeldinger (og NOU’er) god (og billig) pensumlitteratur for universitets- og høgskolenes mediefag.

Innhold

Statsråd Widveys melding er på 100 sider og inndelt i følgende kapitler: Kapittel 1 har innledning, bakgrunn og sammendrag, kapittel 2 presenterer regjeringens filmpolitiske mål. Mål 1: Et bredt og variert filmtilbud av høy kvalitet, mål 2: God formidling og tilgjengeliggjøring for publikum, mål 3: Solid publikumsoppslutning, og mål 4: En profesjonell filmbransje med sunn økonomi.

Kapittel 3 gjennomgår økonomien og markedsforholdene i filmbransjen, og utfordringene ved overgangen fra et fysisk til et digitalt filmmarked. I det digitale markedet er det viktigere enn tidligere at det eksisterer økonomisk solide produksjonsselskaper med kapasitet og kompetanse til å posisjonere norsk film i det internasjonale markedet.

Kapittel 4 gjør rede for status for norsk filmtilbud i dag, hva slags innhold som lages, hvordan dette formidles og bevares og hvordan det tas imot av publikum i Norge og internasjonalt.

Kapittel 5 gir en gjennomgang av de statlige tilskuddsordningene for film. Det legges opp til et enkelt, fleksibelt og plattformnøytralt tilskuddssystem med færre ordninger og mer effektiv tilskuddsforvaltning. Tilskuddssystemet innrettes etter type tilskudd (tilskudd før, til og etter produksjon). Tilskudd før produksjon mål-rettes slik at en større del ender i faktiske produksjoner. Tilskudd til produksjon skal fortsatt gis både etter kunstnerisk vurdering og markedsvurdering. Det opprettes en hurtigsluseordning for etablerte produksjonsselskaper og filmskapere. Kravet om teksting endres til å gjelde alle format. Det innføres krav om at alle kinofilmer som mottar tilskudd skal synstolkes.

Kapittel 6 omhandler Norge som innspillingsland. Departementet arbeider videre med å vurdere om det skal innføres en refusjonsbasert rammestyrt incentivordning for nasjonale og internasjonale film- og serieproduksjoner med virkning f.o.m. 2016, med følgende innretning: Tilskudd fra insentivordningen kan ikke kombineres med produksjonstilskudd fra Norsk filminstitutt, men kan kombineres med før-produksjonstilskudd og etter-produksjonstilskudd fra Norsk filminstitutt. Tilskudd fra incentivordning kan kombineres med tilskudd fra regionale filmfond. Administrasjon og forvaltning av en eventuell incentivordning legges til Bergen som en del av NFI. Det vil være opp til regionene å avgjøre hvordan arbeidet med å legge til rette for å tiltrekke flere film- og serieproduksjoner til regionen bør prioriteres, organiseres og finansieres.

Kapittel 7 omhandler de regionale filmvirksomhetene. Det legges til rette for sterkere regionale filmmiljøer. De regionale filmsentrene får et tydeligere ansvar for barn og unge, inkludert talentutvikling og kompetansehevingstiltak fram til høyere utdanning. Tilskuddene til regionale filmtiltak for barn og unge som i dag ligger hos NFI, overføres i sin helhet til de regionale filmsentrene. Sentrene skal fortsatt bidra til utvikling av den lokale og regionale filmbransjen gjennom tildeling av tilskudd til utvikling og produksjon av kort- og dokumentarfilm. For å bidra til mer bærekraftige regionale filmmiljøer avvikles dagens prøveordning med tilskudd til regionale filmfond, og erstattes av en ny ordning hvor det gis statstilskudd til 2–3 konsoliderte regionale filmfond.

Kapittel 8 omhandler filmformidling. Det foreslås at avgiftsmidlene i Norsk kino- og filmfond flyttes til statsbudsjettet under Kulturdepartementet. Lov om film- og videogram med tilhørende forskrifter endres i tråd med dette. Departementet vil komme tilbake til Stortinget med forslag om egnet innretning i ordinært framlegg om statsbudsjettet. Avgiftsmidlene brukes til formidling av filmkultur, herunder distribusjon og lansering av audiovisuelle produksjoner på relevante plattformer. NFI får det nasjonale ansvaret for formidling og tilgjengeliggjøring, herunder bl.a. filmfestivaler, cinemateker og dubbing av barnefilm. Tilskudd til filmfestivaler og cinemateker tildeles av et eget utvalg.

Kapittel 9 tar for seg NFIs rolle og ansvar. Det nasjonale statlige ansvaret for formidling av filmkultur legges i sin helhet til NFI. Tilskuddsforvaltningen til regionale filmtiltak for barn og unge som i dag ligger hos NFI, overføres til de regionale filmsentrene. Cinematekdrift vurderes skilt ut fra NFI. Filmmuseet overføres til en annen virksomhet med tyngre kompetanse på museumsdrift. Filmkommisjonsoppgavene avvikles i NFI. Administrasjon og forvaltning av en eventuell incentivordning bør legges til NFI, men lokaliseres i Bergen. Oppgaver i NFI som er relevant for regional utvikling legges til Bergen.

Kapittel 10 omhandler Internasjonalt samisk filminstitutt (ISFI). Det foreslås at ISFI skilles tydeligere fra de regionale filmsentrene siden ISFI har et annet formål. Tilskuddet til ISFI videreføres. Vilkår for bruk av det statlige tilskuddet utvides til også å åpne for at ISFI kan gi produksjonstilskudd til spillefilm og serier. Det statlige tilskuddet kan ikke nyttes til drift.

Kapittel 11 gir en omtale av de administrative og økonomiske konsekvenser av forslagene i meldingen.

Vurdering

Meldingen er rikt forsynt med relevante tabeller og illustrasjoner/beskrivelser av spesielle filmer som underbygger kapitlenes betydning.

Strukturen i meldingen er litt skiftende. Kapittel 2 har en grei oppsummering med skissering av ulike mål og kapittel 3 en oversiktlig oppsummering. Det har imidlertid ikke det viktige kapittel 4, her kunne man ønske seg en vurdering fra departementets side om hva som fungerer og hva som bør endres. Det omfattende kapittel 5, sikkert det viktigste for filmproduksjonsbransjen, har ulike forslag til ny-ordninger: Det mest radikale er et plattformnøytralt tilskuddssystem. Det kan bli spennende å se hvordan det vil virke, og departementet har sikkert gode grunner til å foreslå endringer, ettersom grensen mellom spillefilm og fjernsynsserier og mellom kreative dokumentarfilmer for kino vs. fjernsynsfilmer viskes ut både i form og på visningsflater. Men de store kinoene, SF og Nordisk har med rette kritisert meldingen for ikke å ta tilstrekkelig hensyn til den primære visningsformen på kino og hvordan denne påvirker og leder de andre formene. Tilskudd fra NFI foreslås også delt inn i tre hovedgrupper; før, under og etter produksjonen og det innføres en hurtigsluseording for etablerte produsenter målt ut ifra tidligere oppnådde resultater. Det var på tide og blir sikkert viktig, særlig ettersom NFI kort tid før meldingen ble lagt frem fjernet den populære produsent-regissør-manusforfatter baserte ordningen med tilsagn for 2 filmer og med opsjon på en 3. Sentrale regissører som Erik Poppe, Joachim Trier og Sara Johnsen har nyt godt av dette og virkelig levert resultater.

Og så kommer endelig insentivordningen, med refusjonstilsagn for kostnader en utenlandsk (eller norsk produsent) vil få i Norge. Bakgrunnen er å sikre økt produksjon her i landet og tiltrekke oss store utenlandske filmer som kan medføre oppmerksomhet i distriktene rundt våre fjorder og fjell og tilføre den regionale bransjen økt erfaring og kompetanse. Men vi får ikke her vite hvordan den blir utformet, det kommer i statsbudsjettet for 2016. Det er å håpe et den blir mest mulig lagt opp etter den islandske modellen, hvor man får automatisk refusjon av påløpte utgifter. Det er lagt opp til at ordningen blir rammestyrt, hva nå det betyr. Antagelig vil departementet sette av en viss sum hvert år til dette. Da kan det se ut om at det blir en bevilgning som kommer de første og de få til gode. Jeg forstår ikke hvorfor man ikke legger opp til en automatikkordning etter følgende modell, jo mer filmproduksjonen legger igjen i landet i form av kjøpte tjenester, lønn til ansatte mv jo mer får de igjen. Det kreves ingen ramme for dette, i og med at refusjonen vil ligge på en viss % av de anvendte midlene. I omtaler av ordningen er det skissert 20-25 % refusjon. Jeg er redd den bør ligge lagt høyere, for at vi skal konkurrere med andre land og ettersom Norge er et høykostland av dimensjoner.

Insentivordningen sees i sammenheng med regionale filmkommisjoner og –fond og det er ingen dum idé. Men det er uklart hvorfor NFIs filmkommisjon foreslås nedlagt, kunne man ikke bare forflytte den (tilbake til) Bergen? Lederen Truls Kontny har tross alt 15 års erfaring i dette gamet og er leder for paraplyorganisasjonen av filmkommisjoner i Europa. Han har bidratt til å hente en rekke amerikanske, indiske og europeiske produksjoner til Norge til tross for manglende incentivordning i disse årene og bør få lede incentivordningen videre. Lokaliseringen på Vestlandet er ikke forklart eller begrunnet, men det er vel opplagt, ettersom de også har en oppegående filmkommisjon der og at mange i utlandet setter likhetstegn mellom Norge og Bergen!

Det regionale er et gjennomgående trekk i meldingen og god gammel Høyre-politikk. Vi har tross alt en statsminister fra Bergen og partiet trenger stemmer også utenfor Oslo Vest. I det eneste møtet jeg deltok i på NFI forut for meldingen, før jeg pensjonerte meg, anbefalte jeg dette og at de regionale filmsentrene skulle ha ansvar for cinematek og annen kulturell aktivitet i regionen. De har fått ansvaret for tiltak for barn og ungdom og det lyder fornuftig og betimelig. Kulturen er tross alt der hvor man bor, som meldingen fastslår i innledningen. Jeg håper ikke leseren dermed anser meg som inhabil i å skrive denne anmeldelsen?

Meldingen har noen svakheter i vurderingen av det internasjonale. Eurimages ble opprettet i 1989, ikke 1998 som meldingen fastslår, jeg var selv styremedlem der i de første to årene, så jeg burde ha bevis for det! Den pågående VOD diskusjonen i EU med et indre marked for dette mediet er nevnt men ikke drøftet. Og NFIs rolle som aktør i det filmkulturelle arbeidet i utlandet er knapt nevnt, mens UD får mye ros. Det fortjener de, ulike ambassader og generalkonsulater gjør en stor innsats selv om UDs bevilgningsnivå til dette er kraftig redusert i løpet av de siste to årene, hele 50 mill NOK har forsvunnet til andre tiltak. En grunn til at NFI ikke er nevnt i denne sammenheng kan være at de selv ikke har rapportert på området. I de 6 årene jeg satt med ansvaret for store filmkulturelle tiltak i utlandet ble det ikke sendt rapport til KD om dette, da det etter sigende ikke harmonerte med de oppgitte mål! Snakk om å se det umulige i det mulige.

Men forslagene om NFIs publikumsrettede tiltak er meldingens mest alvorlige og tåpelige, selv om meldingen selv i kap. 4 beskriver virksomheten på en utfyllende måte. (Se egen sak om Cinemateket i NFI). Departementet vil legge ned Filmens Hus, andre med bedre kompetanse skal drive museet og Cinemateket skal leie kinoer andre steder. Staten skal ikke drive kinoer, fastslås det og arealutnyttelsen i Filmens Hus er for dårlig. Nå har staten drevet bygdekinovirksomhet fra tidlig på sekstitallet. Selv om NKFF har hatt ansvaret de siste tiår er dette likevel en statlig form ettersom avgiften er hjemlet i norsk lov. Og det å tro at Cinematek og kinodrift er det samme er rørende uvitende.  Jeg lurer videre på om departementet har sett på planene for Nasjonalmuseet, og vært innom Operaen og Nationaltheatret og vurdert areal i forhold til årsverk der?

Problemet er også at dette kapitlet ikke har noen vurdering og konklusjon, dermed henger en rekke filmkulturelle tiltak i løse luften. Vi får ikke vite hva departementet tenker om import av verdifull film og om filmklubb-virksomheten, mens cinematek og festivaler skal få sine forutsigbare støtteordninger. Heller ikke eksportstøtte til norsk film, etter tysk og fransk mønster er drøftet, og dette er noe underlig all den stund NFI har presentert disse ordningene under Berlin-festivalen for både statsråder og kulturkomiteer. Det blir mye å komme tilbake til i de fremtidige statsbudsjetter og den sikkert medfølgende debatt. Nå i første rekke er det påvirkning av kulturkomiteen som blir det sentrale, all den stund meldingen først skal behandles til høsten i Stortinget.

Jan Erik Holst var direktør for NFI i 1984 + 1988-1992, avdelingsdirektør samme sted fra 1993 – 2007 og redaktør med ansvar for store filmkulturelle tiltak fra 2008 til han gikk av med pensjon i 2014. Han er forfatter av flere filmbøker, kritiker og foredragsholder ved norske og internasjonale universitet. Han er innehaver av Haugesunds ærespris Den Spillende Faun, flere baltiske ordner, Aamot statuetten, Norsk Filmklubbforbunds Ærespris og er kommandør av den den kongelige norske fortjenstorden for sitt arbeid med norsk film i utlandet.