Dette er den femte delen av franchisen. Denne prequelen er en altfor lang opprinnelseshistorie om utviklingen av Coriolanus Snow, fremtidig president i Panem.

The Hunger Games-filmene erbasert på den bestselgende trilogien av Suzanne Collins,. Filmene har alle vært massive kassasuksesser. Det skyldes i stor grad at de bød på en sterk kvinnelig hovedkarakter, fantastisk brakt til live av Jennifer Lawrence. At denne mannsentrerte prequelen er laget, skyldes nok først og fremst at den har blitt regnet som sikker investering.

Filmen er regissert av Francis Lawrence og basert på Suzanne Collins’ roman med samme navn fra 2020. Filmen er satt rundt 60 år før hendelsene som involverer Katniss (og før Coriolanus blir spilt uforglemmelig av Donald Sutherland.)

Den Coriolanus Snow (Tom Blyth) vi møter i The Ballad of Songbirds and Snakes er en helt annen ung mann enn den vi har blitt kjent med de siste årene. Handlingen foregår i et etterkrigstidens Panem.

Coriolanus – eller Coryo, som bestemoren hans (Fionnula Flanagan) og kusinen Tigris (Hunter Schafer) kaller ham – er student ved en eliteskole for de velstående med en lovende fremtid i hovedstaden.

Nye regler

Dette er tidlige dager, bare de 10. årlige liv-eller-død-spillene som lar makthaverne i Capitol straffe tidligere opprør. Som vanlig må hvert av de 12 distriktene i landet velge én gutt og  ei jente for å kjempe for å overleve i et blodig skue organisert som underholdning for allmennheten. Men i år har ting endret seg. Spillene har mistet popularitet. Hver av dem vil bli mentor for en av deltakerne, og den beste mentoren vil vinne prisen.

Coriolanus blir matchet med Lucy Gray Baird (Rachel Zegler) fra Distrikt 12. Lucy er sprek og søt, og hun synger. Hun er medlem av Covey, en gruppe musikere i distriktet hennes. Hans oppgave er å veilede henne og promotere henne slik at publikum igjen blir engasjert i det som skjer under selve spillene.

Romanse

En romanse mellom Coriolanus og Lucy begynner å utvikle seg. Hjertet i filmen er kjærlighetshistorien deres, men den føles konstruert. Dialogen spenner fra oppstyltet til kjedelig, selv om bifiguren Lucky (Jason Schwartzman) har noen morsomme scener med tørrvittig humor, er det langt og få mellom dem.

Ingen av relasjonene mellom noen av karakterene er overbevisende, selv mellom Coriolanus og den tyranniske skurken, Dr. Volumnia Gaul (Viola Davis). Eksponeringen føles klønete og det narrative momentumet avtar under de dramatiske scenene.

Actionscenene er spennende til å begynne med, det er vanskelig å bry seg om resultatet når ingen av karakterene virkelig kommer til live. Den mest intense scenen er en flyktig scene der noen må ta et viktig stykke papir blant giftige slanger som vil bite personen med mindre de er kjent med duften deres. Utover den scenen tilbyr filmen veldig lite når det gjelder spenning.

Svakt manus

Prestasjonene er greie, men selv den talentfulle Rachel Zegler klarer ikke å heve seg over det svært svake manuset. Hun og Tom Blyth har liten eller ingen karisma sammen. Det er vanskelig å unngå å minne om henne i en mye mer fengslende kjærlighetshistorie, West Side Story.

I seg selv er musikalnumrene blant filmens herligste scener, men de føles malplasserte når de settes sammen med action, romantikk og dramatiske scener rundt utførelsene.

Filmens styrke er stilig produksjonsdesign og foto. Imidlertid sliter filmen med tempoet. Regissør Francis Lawrence, som også regisserte tre av de andre fire Hunger Games-filmene, gjør det han kan med et plottungt manus.

Til tross for noen interessante actionscener, er filmen altfor lang på to timer og 40 minutter. Det blir langhalm – og ikke minst forutsigbart.