– Mange tenker at det må være noen som blir drept i en thriller, at det skal være en slags krim. Men sjangeren kan være mye mer enn det, sier regissør Henrik M. Dahlsbakken.

– I denne filmen ligger thrilleraspektet i det urovekkende, forstyrrende og ubehagelige. I tillegg har man det sensuelle og seksuelle, som her spiller på det farlige og forbudte. Så erotikken og thrillerelementene henger sammen, sier regissør, manusforfatter og produsent Henrik Martin Dahlsbakken om sin nye film En affære – som kan kategoriseres innenfor den i norsk sammenheng uprøvde sjangeren erotisk thriller.

Filmen handler om den ferske gymlæreren Anita Lønstrup, som innleder et forhold til sin 16 år gamle elev Markus. De to hovedrollene spilles av henholdsvis Andrea Bræin Hovig og Tarjei Sandvik Moe – sistnevnte i sin første filmrolle etter NRK-suksessen Skam. Men også den langt mer erfarne Andrea Bræin Hovig har med dette sin første hovedrolle i en spillefilm, som Dahlsbakken skrev med henne i tankene.

– Hadde Andrea sagt nei, så hadde jeg ikke laget filmen. Hun var den første skuespilleren jeg kontaktet, og hun kom med mange innspill til karakteren og historien, sier han.

Nært samarbeid

– Jeg ble veldig sjarmert av Henrik Dahlsbakken, før det forelå noe manus, sier Bræin Hovig om hva som tiltrakk henne ved prosjektet.

– Han har en drivkraft jeg beundrer veldig. En stå-på-vilje som jeg falt for – uten at jeg nødvendigvis alltid gjør det hos folk. Og så opplevde jeg at han inviterte meg veldig inn til å være med å diskutere, og det er en tillit som er veldig forlokkende. Henrik er ikke så autoritær i sin registil, og det er et talent han har. Jeg er egentlig veldig avhengig av å kunne være medskapende og få et eierskap til prosjektet. En skuespiller skal kjenne sin karakter bedre enn det regissøren gjør, hvis ikke er det noe feil, sier hun.

– Dessuten synes det er spennende å jobbe i randsonen av normalitet, med en karakter som ikke er erklært sinnssyk – men som likevel oppfører seg som ingen jeg kjenner gjør, legger hun til.

Også hennes motspiller Tarjei Sandvik Moe kom inn ganske tidlig i prosessen.

– De hadde en kjemi helt fra første sekund. Kjemien dem imellom er en av hovedstyrkene i filmen, og jeg synes det er en den beste castingen jeg har gjort noen gang. Det nære samarbeidet med dem har virkelig vært en sann fryd, og innsatsen og bidragene deres har vært helt avgjørende, sier Dahlsbakken.

Annerledes rollevalg

– Først og fremst ønsket jeg å se meg selv på kinolerretet, spøker Sandvik Moe om hva som appellerte ved filmen for hans del.

– Neida, jeg falt også veldig for Henrik. Og så hadde jeg faktisk tenkt at det hadde vært gøy å kunne spille noe lignende, med en eldre kvinnelig skuespiller. Så det var jo veldig flaks at Henrik spurte om dette. I tillegg likte jeg også at jeg fikk være med å lage rollen sammen med ham, fortsetter den unge skuespilleren.

– Jeg fikk et manus ganske tidlig, og ble ganske revet med. Det er ikke alltid man blir når man leser manus! Så jeg leste hele, ler han.

– Jeg har hørt at Michael Caine har sagt at når han skal vurdere et manus, så leser han første og siste side. Om karakteren hans er med i begge, så sier han ja.

– Det er også en ganske annerledes rolle enn Isak i Skam, uten at jeg nødvendigvis tenker på legning?

– Ja, det er gøy å utforske hva jeg har i meg. Jeg blir ofte spurt om å spille litt sånn vimsete typer, men her prøvde jeg å roe ned kroppen mer. Det skallet han har, måten han presenterer seg på, er veldig viktig for karakteren Markus. Da blir det også interessant når den fasaden faller, sier Sandvik Moe.

– I enkelte sammenhenger er Markus moden for alderen, men han kan også være veldig tenåring. Det har vært morsomt å balansere.

Katt og mus

Andrea Bræin Hovig har på sin side spilt en rolle med klare tematiske likheter i Dag Johan Haugeruds novellefilm
Det er meg du vil ha, som var basert på en sann historie om en kvinnelig lærer som innledet et forhold til en elev. Likevel var ikke det en erfaring hun kunne hente noe særlig fra til denne rollen.

– Det er klart at jeg har tenkt på selve tematikken før, men de to prosjektene er de mest forskjellige jeg har gjort. I Det er meg du vil ha sitter jeg og prater om noe som skjedde for lenge siden. Det manuset var basert på et transkribert intervju, så det handlet mer om å fargelegge den virkelige personens ord. Mens rollearbeidet i
En affære gikk ut på å skape en karakter sammen med Henrik, sier hun.

Isteden hadde Bræin Hovig Ibsen-karakteren Hedda Gabler – som hun har spilt i en lengre periode på teaterscenen – mye i tankene under arbeidet med filmen, fordi de to karakterene deler en rotløshet og en ensomhet.

– Men selv Hedda Gabler har jo Ejlert Løvborg et sted der ute, på en måte. Anita Lønstrup er det mest ensomme mennesket jeg har spilt. Hun er  på et veldig sårbart sted i livet, som gjør henne mottakelig for en sånn type relasjon. Men hun er heller ikke noe offer. Det er noe katt-og-mus over det, som jeg liker godt ved filmen. Det veksles mellom hvem av de to som er dominant.

– Det er også vekslende hvem av dem man sympatiserer med?

– Jeg har vært opptatt av å ikke være dømmende overfor noen av karakterene, men isteden skildre dem både på godt og vondt. Jeg ville bygge sympati med Anita i begynnelsen og få folk til å forstå henne, men utover i filmen vil nok folk lese den forskjellig. Uten å være for tydelig, ville jeg også vise hvorfor Markus har blitt nokså selvhevdende og lite empatisk, sier Dahlsbakken.

Henvender seg til kvinner

På spørsmål om filmens målgruppe, svarer regissøren at
En affære henvender seg mest til kvinner.

– Den appellerer for så vidt til unge av begge kjønn, både på grunn av skoletematikken og fordi den tiltrekker seg Skam-fans. Men i stor grad også voksne kvinner på Anita Lønstrups alder. Det har vi sett av undersøkelser vi har gjort, sier Dahlsbakken.

– Filmen har allerede fått ganske mye oppmerksomhet. Til dels fordi det er kjente skuespillere i den, men også fordi temaet er kontroversielt?

– Noen kan kanskje mene at tematikken er kontroversiell, men jeg tenker ikke at det er en spesielt kontroversiell film. Det er jo galt at en lærer har et forhold til eleven sin, det er et maktmisbruk. Men det er også dypt menneskelig. Det skjer, og det kommer til å skje igjen. Man kan tenke sitt når man hører omtalen av filmen – men forhåpentligvis får man nyansert bildet når man ser den, sier regissør Dahlsbakken.

– Jeg tror også at filmen på flere måter tegner et bilde av moderne mennesker. Ikke minst i kjølvannet av #metoo-kampanjen, hvor det har blitt satt mer fokus på maktmisbruk. Selv om vi hadde spilt inn filmen før kampanjen oppstod.

– Maktmisbruk eksisterte selvfølgelig også før #metoo, skyter Sandvik Moe inn.

– Og det var mange av oss som var opptatt av det før det, supplerer Bræin Hovig.

Utfordrende scener

– Arbeidet dere på noen konkret måte for å utvikle den gode kjemien dere skuespillere imellom?

– Nei, det er i grunn en gave man får. Med Tarjei var den delen veldig lett, jeg slapp å lage veier i hodet for å skape kjemi. Da kan man gå rett over på neste nivå, og frigjør masse kapasitet til å jobbe. Sånn er det i hvert fall for meg, sier Bræin Hovig.

– Hva var det mest utfordrende ved å spille i filmen?

– Det er noen scener – og da sikter jeg ikke til sexscenene, men scener hvor det var utfordrende å finne en logikk, fordi jeg ikke vil at hun skal være gal. Jeg vil at alt skal være tuftet på en besettelse, et begjær, en ensomhet eller lignende. Ikke at hun skal ha et syndrom, for da blir på en måte alt lov. Det er gøy at hun isteden bare er et menneske uten en diagnose. Men med det er det noen scener som var ganske utfordrende, fordi jeg tenkte ’ikke gjør det’ om ting hun gjør. Innimellom er det jo dratt veldig langt ut.

Tarjei Sandvik Moe sier seg enig.

– Det er noen scener i filmen som gikk utenfor egen logikk, som ikke var like enkle å koble opp mot ting man har opplevd selv. Iblant var det vanskelig, men det var en morsom og spennende utfordring.

– Samtidig er det også en del humor i filmen?

– Ja, heldigvis! Jeg vil egentlig alltid at ting skal være morsomt, sier Bræin Hovig.

– Det er en del ufrivillig eller klein humor i situasjonene som vi omfavnet, og som kan være gjenkjennelige for publikum. Anita Lønstrup ikke er spesielt sosial kompetent, sier Dahlsbakken.

– Noen filmskapere skyr nok unna humor fordi det de er redde for å tulle det til, men jeg tror det er en styrke at filmen også inneholder det aspektet. Livet består  jo av både glede og tårer, og det er en fin ting å kunne se det komiske i det alvorlige.

– Man må til en viss grad også anerkjenne hvor absurde noen av situasjonene er, sier Sandvik Moe.

Ubehagelige reaksjoner

– Kunne man ha gjort om på det, slik at det var en mannlig lærer og en kvinnelig elev? Eller ville det ha blitt en helt annen film?

– Jeg tror man ville ha sett på det annerledes, sier Dahlsbakken.

– Men jeg vet ikke om det ville ha blitt en så annerledes film, fortsetter Bræin Hovig.

– Det ville nok også ha vært kontroversielt, men på en litt annen måte. Vi er veldig vant til at mannen er eldre enn kvinnen i en seksuell relasjon, og kjøper det uten å reagere. Men i denne filmen ligger kontroversen i andre ting enn kjønn. Maktmisbruket mellom lærer og elev ville ha vært like ille om man snudde på det, sier hun.

– Møtte dere mye motstand mot filmen underveis på grunn av tematikken?

– Det var noe i starten, for eksempel fikk Andrea en del meldinger fra folk, sier Dahlsbakken.

– Det var veldig uvant for meg at folk skulle bry seg om det jeg gjør på den måten. Og det synes jeg ikke er så behagelig. Filmen har ikke noe budskap om etikken rundt folks seksualitet, det er en karakterdrevet spenningsfilm, sier Bræin Hovig.

– Folk har en tendens til å trekke raske konklusjoner, basert på hva de tror filmen skal handle om, sier Dahlsbakken.

– Det er tenkende mennesker som skal se filmen, og gjøre opp sin egen mening. Reaksjoner fra folk før de har sett filmen er egentlig ganske irrelevante, avslutter Sandvik Moe.