Biografifilmen om Priscilla Presley er en dypt fascinerende «return to form» fra Sofia Coppola.

PÅ KINO 1. DESEMBER: Fjorårets Elvis av Baz Luhrmann var et nokså fengende fyrverkeri av en film, men tegnet ikke akkurat noe dyptloddende portrett av sin hovedperson. Da må Sofia Coppolas premiereklare biografifilm om Priscilla Presley sies å være langt mer interessant, både med tanke på hva den har å meddele om kongen av rock’n’roll og hans unge utkårede.

Filmen hadde premiere på filmfestivalen i Venezia tidligere i år, der Cailee Spaeny vant prisen for beste kvinnelige skuespiller for sin rolletolkning av tittelkarakteren, og er basert på Priscilla Presleys memoarbok «Elvis and Me» fra 1985, skrevet sammen med Sandra Harmon. Bearbeidelsen til filmmanus er gjort av Coppola selv, men filmen er åpenbart laget i samarbeid og samtykke med personen som portretteres, siden Presley også er oppført som eksekutiv produsent.

Det er vanskelig å vurdere om dette har medført begrensninger for det endelige resultatet, men det har i hvert fall gitt Coppola muligheten til å skildre Priscilla og Elvis’ forhold fra innsiden.

Ubehagelig «grooming»

Da Priscilla (Spaeny) møter den allerede berømte Elvis (Jacob Elordi) er hun en mindreårig tenåring, og filmens innledende del viser en rockestjerne som går gradvis og forsiktig fram når han innlemmer henne i sitt kongerike. Uansett hvor betatt og forelsket Priscilla selv er av mannen som ikke framstilles som spesielt usympatisk, gir dette en ubehagelig følelse av «grooming» – som unektelig er en av filmens mer tankevekkende og slagkraftige aspekter.

Etter hvert som årene går og forholdet utvikler seg, er det imidlertid Elvis som i stadig større grad framstår som det bortskjemte, store barnet. Mens Priscilla blir en slags prinsesse fanget i tårnet, da det å være den overbeskyttede kona til en av verdens mest berømte mennesker medfører en rekke restriksjoner – om enn i svært luksuriøse omgivelser. Og jo da, det er også et visst pilleforbruk inne i bildet fra Elvis’ side, men det blir aldri fortellingens viktigste eller mest interessante anliggende.

Tydelig signatur

Priscilla bærer auteuren Coppolas markante signatur i både form og innhold, og kan anses som en «return to form» etter den relativt lettglemte forrige spillefilmen On the Rocks.

Filmskaperen er selv hva man for tiden gjerne kaller en «nepo baby», og mange av filmene hennes har omhandlet rikdom og berømmelse – og særlig den eksistensielle tomheten som kan følge med dette. Det gjelder i høyeste grad Priscilla, som kan gi tematiske så vel som stilmessige assosiasjoner til Marie Antionette, Somewhere og Lost in Translation, samt til debutfilmen The Virgin Suicides.

Filmen gir et både betagende og forstyrrende innblikk i Priscilla Presleys liv med Elvis, skildret på en empatisk, subjektivt forankret og filmatisk utsøkt måte som gjør Priscilla dypt fascinerende uavhengig av relasjonen til virkelige personer og faktiske hendelser. Og med det har Sofia Coppola igjen befestet sin rojale posisjon i amerikansk film.