Jeg har vært svært fascinert av regissør Yorgos Lanthimos helt siden jeg så hans tredjefilm Dogtooth (2009). Den gang følte jeg at det hadde kommet en ny gresk utgave av Michael Haneke. Da ga han oss et ukomfortabelt kinderegg med noe rart, uventet og overraskende. Lanthimos vant priser i Cannes og grekerne valgte hans film som sitt Oscar-bidrag til beste fremmedspråklige film. Og ikke minst, Lanthimos var en del av en ny spennende og annerledes filmbølge med den treffende merkelappen Greek Weird Wave.

Utrolig fabel

Til tross for at han laget relativt smal film fikk han etter hvert med seg profilerte Colin Farrell og Rachel Weisz i The Lobster (2015) og gradvis fant hans filmer et stort publikum utenfor festivaler og smalere kinolanseringer. Lanthimos nyeste film Poor Things (2003) vant den prestisjetunge Gulløven på filmfestivalen i Venezia. Deretter fikk den et rikt liv før Emma Stone ble kronet med Oscar for beste kvinnelige hovedrolle, og filmen vant beste sminke og hår, beste produksjonsdesign samt beste kostymedesign.

Poor Things er en fabel, et uvanlig eventyr satt til Victoriatidens London. Som en lekfull variant av Frankenstein-fortellingen følger vi vitenskapsmannen Godwin Baxter (Willem Dafoe) og hans hjerneskadede barn Bella Baxter (Emma Stone). Gradvis finner vi ut hvem Bella er, hva som er hennes bakgrunn og hvor kommer hun fra? Som i Dogtooth lever hun et isolert og skjermet liv i en lukket verden krydret med overdimensjonerte møbler og fantasifulle vesener.

Kreativitet på høygir

I starten av filmen er alt i sort-hvitt, filmet med et kobbel av finurlige linser og vinkler. Samtidig som Bella gradvis blir mer opplyst øker hennes nysgjerrighet og iver etter å utforske verden. Snart befinner hun seg på en reise med den sleske kvinnebedåreren Duncan Wedderburn (Mark Ruffalo). Og samtidig som verden åpner seg for Bella forandrer det visuelle uttrykket seg til et fargesprakende fyrverkeri.

Lanthimos var interessert i skotske Alasdair Grays roman «Poor Things» fra 1992 med sin svært spesiell historie. Forfatteren Gray hadde sett hans film Dogtooth og likte den godt. Det var jo tross alt en del likheter her og slik fikk Lanthimos tak i filmrettighetene til boken. Dette er en type film som ikke lages lenger. Det er kreativitet på høygir med påfølgende fantastisk produksjonsdesign hvor alt har blitt bygget fysisk fremfor å bli skapt i en datamaskin.

Fargerikt skråblikk

Det er et slags fargerikt skråblikk på en verden som på den ene siden kan minne om noe hentet fra en Wes Anderson-film. Det er bare langt mer dystert og sådan i tråd med Jean Pierre Jeunets tidligere filmer. Poor Things er europeisk i stilen, men grandios i stilen der den er finansiert av Hollywood.

Ser man Poor Things for første gang vil man stusse en god stund på hvor dette bærer hen. Interiøret er overdimensjonert, kulissene er særegne og abstrakte, kameravinklene er uvanlige og filmlinsene er varierte. En arrete vitenskapsmann er både marerittaktig, men også morsom. Han er en farsfigur som har skapt et alternativt monster og historien er både en slags oppvekstskildring og en dannelsesreise. Filmen har ingen regler, her er alt er lov.

 

Åpner for gjensyn

Det er en film som inviterer til å bli sett flere ganger. Og ikke minst gir den en sterk trang til å gjøre et gjensyn med grekerens tidligere filmografi. Flere av hans filmer har vært utilgjengelig, men forhåpentligvis kan Lanthimos´ stadig økende suksess føre til at hans mindre kjente filmer som Alps (2011) får bedre tilgjengelighet.

Ekstramaterialet på Blu-ray utgvielsen av Poor Things består av en rundt 20 minutters making of samt et knippe slettede scener. Dette er av den velkjente typen innsalgs- og markedsføringsmateriale som vi kjenner så godt, men her er det akkurat passe opplysende og interessant til at det er verdt å bli sett. Ikke minst for å se hvordan kreativitet på høygir har skapt de fascinerende kulissene.