Alle de tre norske filmene hadde sine verdenspremiere i løpet av helgen. Bent Hamers
1001 gram ble varmt omfavnet av en stappfull kinosal ved verdenspremieren på søndag. Hamer vender tilbake til vitenskap- vs. følelses-feltet som han dekket på en mesterlig måte i
Salmer fra kjøkkenet. Filmen er en rolig affære som tar sin tid, men som i alle Hamers filmer er det mange små øyeblikk og absurditeter som blir belønningen for den tålmodige tilskueren. Det er nettopp det som ble fremhevet i Screen Internationals omtale som hedrer filmen som “a very humane story, alternately sad and smiling, fashioned with the utmost care, unfolding stately at a calculated pace that underlines the subtle humour lying just under the surface.” Hollywood Reporter er enig og kaller filmen “an extremely light, delicate art film that rarely makes a false move.”

Sterke roller

Liv Ullmanns teatralske adaptasjon av Strindbergs
Frøken Julie er bygget på to sterke skuespillerprestasjoner av Jessica Chastain og Colin Farrell. Men det er faktisk Samantha Morton som imponerer mest. Hennes rolige og ærverdige prestasjon er en velkommen motvekt til skuespillfyrverkeriet som de andre to byr på. Det var en klar følelse av hengivenhet blant publikum under verdenspremieren i den stappfulle Winter Garden theatre og både Ullman og Chastain ble møtt med entusiasme. Kritikerne derimot var ikke like enige. Hollywood Reporter skrev: “Despite nuanced work from the luminous Jessica Chastain in the role, alongside a bristling Colin Farrell, Liv Ullmann’s screen adaptation is a ponderous, stately affair that lacks relevance and only acquires intermittent power,” mens Variety rapporterer at “Liv Ullmanns worshipful, but static adaptation of the classic Strindberg play fails to work as a film, despite impressive performances.”

Enestående portrett

Ole Giævers ganske enestående portrett av (tidlig) mannlig middelalderskrise,
Mot Naturen, ble mottatt ganske fint av både publikum og kritikere. Screen International kaller den for “engaging delve into one man’s troubled sub-conscious”, mens Torontos Now magasin beskriver filmen som “subtle, funny and moving depiction of middle-class ennui.” Det ser ut at det finnes en bølge av skandinaviske filmer (ved siden av denne, også Ruben Östlunds
Turist og Dome Karukoskis
The Grump)
som på forskjellige måter beskriver ulike (og ofte ikke særlig behagelige) aspekter ved moderne (nordiske) mannsnatur.