Mange 1980-talls franchiser fornyes i disse dager i form av prequels, oppfølgere, reboot eller requel. En av disse er filmserien om den rappkjefta Detroit-purken Axel Foley som stadig vekk reiser til Beverly Hills og havner i trøbbel.

Nå har studioet Paramount lånt bort lisensen til Netflix som slipper fjerde film i serien. Beverly Hills Cop: Axel F er straks strømmeaktuell i anledning førstefilmens 40 års jubileum. Frem til nå har franchisen bestått av tre filmer hvor de to første i stor grad var med på å prege 1980-tallet actionkomedier. Vi tar et gjensyn med trilogien.

Beverly Hills Cop

Produsentene Jerry Bruckheimer og Don Simpson hadde snudd opp ned på filmverden og skapt en megasuksess med dansefilmen Flashdance (1983). Siden skulle samme duo stå bak en rekke av de kommende tiårenes største filmsuksesser. I Beverly Hills Cop (1984) var det hovedpersonen som sørget for magi. Den munnrappe Eddie Murphy ble ikonisk i rollen som Axel Foley og sørget nesten egenhendig for suksessen til en av 1980-tallets virkelig store actionkomedier. «Get the fuck outta here», gjentar han stadig vekk akkompagnert av filmens velkjente kjenningsmelodi. Det er en herlig tidsskildring og en tidskapsel av datidens moter, stiler og humor. Alene er Murphy en løs kanon, men sammen med filmens øvrige rollegalleri ligger kjemien og formelen til en klassiker.

Den ukonvensjonelle Detroit-purken Axel Foley (Eddie Murphy) får kjeft av sin bråsinte sjef for å ha tabbet seg ut. Han får bare en sjanse til, men klarer selvfølgelig å rote det til nok en gang. Alt forverres da han oppsøkes av sin gamle venn Mickey. Han har fått kloa i noe han ikke skal ha, og blir drept. Foley starter sin egen etterforskning og følger sporene i retning Beverly Hills. Snart får han den lokale politiduoen Taggart og Rosewood og deres sjef Bogomil på nakken, men et usannsynlig samarbeid skal begynne.

4K: «Flashdance» – Filmen som endret dansefilm – CINEMA

Sentralt er kontrasten farget politimann fra problemfylte Detroit og det blendahvite og rike Beverly Hills. Foley stikker seg ut, men han er en oppfinnsom lystløgner som snor alle rundt lillefingeren sin. Gjennom kreativ og overdrevet humor veiledes publikum gjennom en drapsetterforskning. Og ja, det fungerer fortsatt utmerket i dag. Både for de som har sett filmen flertallige ganger og de som er på jakt etter den retronostalgiske opplevelsen.

Sammenlignet med dagens actionfilmstandard er actionscenene av relativt middelmådig kvalitet. Det er ikke slik at handlingen eller kriminalsaken i seg selv er så spennende, det handler om Foleys kreative midler på veien for å nå målet. Suksessen lå i stor grad hos komikeren Murphy som improviserte mange av replikkene sine. Det er gleden og utstrålingen i spillet til Murphy som gjør at filmen fortsatt står som en bauta blant action- og politikomedier. Førstefilmen er utvilsomt den beste i trilogien.

Beverly Hills Cop II

Tony Scott hadde allerede regissert Top Gun (1986) for produsentene Simpson og Bruckheimer. Filmen ble den aller største kinosuksessen dette året, med et nødskrik gikk den forbi Crocodile Dundee. Grunnet suksessen ble han satt til å lage oppfølgeren Beverly Hills Cop II (Beverly Hills purk II, 1987) som nesten skulle kopiere suksessen året etter. Det narrative, humoren og en rekke scener er temmelig lik første film, men nå økes innsatsen med flere ran, mer skyting og en kaskade av eksplosjoner.

Los Angeles herjes av Alfabetkode-gjengen. Et ranslags som utfører profesjonelle sjokkbrekk ledes av en høy, blond kvinne (Birgitte Nielsen). Hos en gullsmed skyter de manisk før de stikker av. I Detroit har Axl Fooley tatt på seg sin spanerdress og kjører rundt i en Ferrari. Men oppdraget avbrytes da han får høre at Bogomil har blitt forsøkt henrettet i Los Angeles. Fooley reiser til Los Angeles, og sammen med Taggart og Rosewood som har blitt degradert til trafikkpoliti, må de tre musketerene løse saken som den inkompentende politisjefen Lutz ikke er i stand til løse.

4K: «Beverly Hills Cop» – Politikomedien som startet det hele – CINEMA

Det kom et et variert knippe med politirelaterte filmer dette året. Lethal Weapon (Dødelig våpen) kom i mars og tok hele konseptet i en litt mer voldelig retning. Police Academy 4 (Politiskolen 4) kom i april og tviholdt på humor. Sjangermiksen Beverly Hills Cop II kom i mai mens den voldelige satiren RoboCop kom i juli. Eddie Murphy var fortsatt en usedvanlig god suksessoppskrift og filmen klarte den vanskelige balansen mellom  action og humor. Tonen var litt mer alvorlig, men Foleys svindler og lurendreier var de samme. Han er fortsatt en spillopper som bruker humoristiske knep for å skaffe seg informasjon. De er dog i stor grad kopier av det vi hadde sett i første film. Chris Rock kan for øvrig sees i en liten birolle.

I en scene hjemme hos Billy Rosewood henger plakater av både Cobra (1986) og Rambo III (1988). Cobra var et resultat av Sylvester Stallones opprinnelige Beverly Hills Cop-film som det ikke ble noe av. Egentlig hadde Sylvester Stallone, en av datidens aller største actionfilmstjerner, takket ja til rollen som Foley. Manuset ble omskrevet og tilpasset hans stil, men i overgangen forsvant mye av humoren og hele prosjektet ble altfor kostbart. Materialet tilpasset Stallone ble etter hvert til den langt mørkere politifilmen Cobra. Også her spiller Birgitte Nielsen en av hovedrollene. Ser man filmene etter hverandre er Beverly Hills Cop II nesten en kopi av førstefilm, bare at nå er originaliteten borte. Filmen er nest best i trilogien.

Beverly Hills Cop III

Tredjefilm kom i 1994 uten at Bruckheimer og Simpson var involvert. Manus var skrevet av Steven E. de Souza som sto bak flere av actionfilmene på denne tiden. Beverly Hills Cop III (Beverly Hills purk III, 1994) kom fire år etter Die Hard 2 (1990) og to år etter Lethal Weapon 3 (Dødelig våpen 3, 1992). Og det Eddie Murphy ønsket var å gjøre noe i tråd med det  Denzel Washington hadde gjort i actionthrilleren Ricochet (1991) eller det Wesley Snipes gjorde i Passasjer 57 (Passenger 57, 1992). Han følte karakteren Axel Foley nå var voksen og ville være en actionhelt fremfor komiker. Resultet er at det er mer skyting i starten av filmen enn i de to første filmene tilsammen.

Todd, sjefen til Axel Foley, blir skutt under det som skulle være et enkelt oppdrag. En føderal etterforskning beordrer Foley til å ikke gå etter den mistenkte, men han har sine egne planer. Han reiser til Beverly Hills for å følge et spor som leder ham til fornøyelsesparken Wonderworld. Med seg på laget får han selskap av sin gamle kompis Billy Rosewood og den rutinerte politibetjenten John Flint. Raskt havner han i klammeri med parkens væpnede sikkerhetsvakter i parkens underjordiske labyrint.

Konseptet er stort sett det samme. En nær person blir skutt. Foley reiser til Beverly Hills og får hjelp av Rosewood for å finne den mistenkte. De kommer derimot på sporet av noe større. Denne gangen er det ikke så morsomt. Regien var ved John Landis som allerede hadde regissert Murphy i Trading Places (Rollebyttet, 1983) og Coming To America (Amerika for mine føtter, 1988). På deres siste samarbeid hadde konflikten eskalert og Landis og Murphy hadde skiltes som bitre fiender. Dette til tross, de la uenigheter til side og lagde Beverly Hills Cop III. Målet var komedie, men Murphy var uvillig til å være morsom. Hans karriere var nedadgående og han manglet den humoristiske viljen. Dessuten var også karrieren til Landis på vei nedover.

John Ashton kjent for Taggart-rollen og Ronny Cox som spilte Bogomil måtte kansellere medvirkning i filmen grunnet forsinkelser og andre ventede roller. Taggart-rollen ble dermed pensjonert og dialogen ble skrevet om og tilpasset den svært like John Flint-rollen. Som et interessant apropos dukker Star Wars-regissør George Lucas opp i en liten gjesterolle. Og Sylvester Stallone er nok en gang i sentrum for en gjentagende vits. Tredjefilmen er den svakeste i den originale trilogien, en reinspikket actionfilm med hint av humor som var typisk for dette tiåret.