Utgangspunktet er svært potent: En genierklært hund og hans adopterte menneskesønn farer rundt i verdenshistorien med en tidsmaskin. Filmskaperne har dermed hatt anledning til å boltre seg i all verdens scenarier.

Men mange av filmens historiske referanser er spesifikke hendelser og personligheter som man lettere finner igjen i amerikanske skolers pensumlitteratur enn de vi har på plass i våre læreplaner her til lands.

Så blant de yngste er det nok kun de mest historiefaginteresserte som vil henge med på alle de scener og sekvenser med faktiske historiske henvisninger. (Skjønt, i populærkulturen ser man gjerne at spillefilmmediet tar en stor del av et utilsiktet ansvar for å introdusere kommende generasjoner for historiske skikkelser og begivenheter. Sånn sett vil
Mr. Peabody & Sherman kunne ha en interesseskapende effekt på sitt publikum.)

Uansett, filmen lider forøvrig av en overlast med relativt innviklede ordspill. Dette er i og for seg ikke et fremmed element i animasjonsfilmer fra de store amerikanske studioene, men i
Mr. Peabody & Shermans
tilfelle vil nok (også) dette punktere opplevelsen til de yngste oftere enn godt er – uansett hvordan den norske oversettelsen kommer til å ta seg ut.

Men en del håndgripelige og spenningsgivende elementene er på plass. For eksempel går det selvfølgelig galt under en avgjørende tidsreise. Og naturlig nok står en kjærlighetshistorie sentralt i handlinga. I tillegg er det, som seg hør og bør, mye høyt tempo og ellevill action. Men til tross for disse underholdningsmessige fundamentene mislykkes fortellingen for ofte på detaljnivå.

Det meste av animasjonen er imidlertid brillefin. Men når det er sagt, Mr. Peabody selv, bikkja, er overraskende sjarm- og pregløs, og guttungen Sherman er påfallende flatt tegnet, tatt i betraktning at filmen byr på en 3D-versjon. Hovedkarakterene stikker seg derfor ikke nevneverdig ut, på noen måte.