– Filmen er en «whodunit» hvor man ikke leter etter hvem som har drept noen, men hvem som har skrevet en bok, forteller regissør Rémi Bezançon om den litterære krimfortellingen Mysteriet Henri Pick.

(PARIS) – Det finnes eksempler på kunstnere som skaper et mesterverk uten å ha gjort noe tidligere. I motsetning til filmens hovedperson tror jeg det er mulig, sier regissør Rémi Bezançon da Cinema møtte ham i Paris tidligere i år for å prate om Mysteriet Henri Pick.

Den franske spillefilmen handler om et bokmanus som oppdages av en ung redaktør på et bibliotek for uutgitte skjønnlitterære manuskripter, og som blir en gedigen suksess når hun publiserer det. Romanen sammenlignes endatil med de store russiske mestrene, men er angivelig skrevet av en avdød pizzabaker ved navn Henri Pick – som ifølge enken aldri viste noen interesse for å skrive eller engang å lese bøker.

Derfor tror ikke litteraturkritiker og tv-kjendis Jean-Michel Rouche (spilt av Fabrice Luchini) at Henri Pick har skrevet romanen, og setter seg fore å finne ut hvem den egentlige forfatteren er – i motvillig samarbeid med Picks datter (Camille Cottin).

– Filmen er basert på en roman, noe som muligens kan sies å være et metafiksjonelt aspekt i seg selv. Hva var det som appellerte til deg ved boka?

– Det var to ting som tiltrakk meg ved David Foenkinos bok. Det ene var ideen om et bibliotek for upubliserte bokmanuskripter, som jeg syntes var veldig poetisk, og som inspirerte meg. Det andre var at det var en Agatha Christie-aktig krimfortelling, en «whodunit», men hvor man ikke leter etter hvem som har drept noen, men hvem som har skrevet en bok, forteller regissøren.

– Dessuten syntes jeg det var fornøyelig at denne etterforskeren kommer fra et veldig parisisk og ganske så snobbete miljø. Filmen har en særegen etterforsker, i og med at han er litteraturkritiker. Men kritikere og vanlige etterforskere har det til felles at de begge er nødt til å virkelig gå i dybden på noe, og dette er kanskje et metaaspekt, legger han til.

– Finnes det et bibliotek for upubliserte manuskripter i virkeligheten?

– Forfatteren av romanen er inspirert av en annen roman, The Abortion: An Historical Romance 1966, skrevet av Richard Brautigan, som skildrer et slikt bibliotek. Etter å ha lest denne boka, var det faktisk noen som opprettet et slikt bibliotek i Vancouver i den amerikanske staten Washington.

Rémi Bezançon har laget en film som er en kjærlighetserklæring til litteraturen.

Kritikk av behovet for personlige historier

– For tiden kan man få inntrykk av at det trengs en historie utenfor selve boka, som for eksempel at forfatteren byr på noe fra sitt virkelige liv, i forbindelse med markedsføringen. Var dette et viktig aspekt for deg da du lagde filmen?

– Ja, filmen er en kritikk av det. For å selge en bok eller annen kunst, behøver man en historie knyttet til den – men jeg synes selve kunstverket burde være nok. Som forfatter burde man kunne ta et skritt tilbake når romanen er ferdig, men problemet er at i markedsføringen har den typer historier rundt en bok blitt viktigere enn selve boka.

I fjor hadde franske Olivier Assayas’ Mellom linjene premiere på norske kinoer. I likhet med Mysteriet Henri Pick handlet også denne filmen om litteratur og det litterære miljøet i Frankrike.

– Sammenfallet mellom Assayas’ og din film sier kanskje noe om litteraturens posisjon i Frankrike? Hovedpersonen i filmen sier jo også på et tidspunkt at landet har flere forfattere enn lesere.

– Det er en sannhet i det, og det kan være at det publiseres for mange bøker i Frankrike. Litteraturen gjør det stadig bra her, men det er få forfattere som kan leve av å skrive. Mange har andre jobber på siden. Likevel er Frankrike fortsatt en litterær nasjon, og folk setter fortsatt pris på fysiske bøker – lesebrett har ikke blitt noen stor suksess. Franskmenn liker bøker som objekter, og å ha et lite bibliotek selv i bokhylla. Og det gjør jeg også, svarer Bezançon.

Arrogant hovedperson

I Mysteriet Henri Pick introduseres vi ikke for hovedkarakteren Jean-Michel Rouche før et stykke ut i filmen – og når vi møter ham, er han en rimelig arrogant og ikke spesielt sympatisk fyr.

– Jeg husker at produsenten min spurte om vi ikke møter hovedpersonen for sent ut i filmen. Bortsett fra at vi ser ham kjapt på TV i begynnelsen, møter vi Jean-Michel Rouche først etter at det har gått et kvarter. Jeg syntes det var interessant, og pleier å se for meg ulike måter å introdusere en films hovedperson, sier regissøren.

– Jeg likte tanken om at hovedkarakteren er nokså arrogant og frekk, men at vi samtidig får følelsen av at han kanskje ikke er lykkelig. Så mister han alt – jobben, kona og omdømmet – og da kan man begynne å bygge ham opp igjen. Sentralt i historien er jo at han gjenvinner lidenskapen for litteratur, som han egentlig ikke har hatt tid til i rollen som tv-vert, utdyper han.

– Det er også en interessant dynamikk at publikum er litt redd for at han faktisk kommer til å oppklare mysteriet, fordi det kan ha negative konsekvenser for ikke minst Picks familie. Var dette en grunn til at filmen på et vis har en ekstra hovedperson i Henri Picks datter, slik at vi også skulle se det gjennom hennes øyne?

– For meg var det viktig å ha to detektiver som ikke leter etter det samme. Han er opptatt av å avdekke sannheten, mens hun vil tro at faren skrev den, og er redd for å bli skuffet. Derfor er hun dratt mellom det å lete etter sannheten og at den kanskje ikke bør avdekkes.

Fassbinder-legende i birolle

Filmen inneholder også mye humor. Var det noe du la til, eller var det også i romanen?

– Det var ikke i boka. Filmen er veldig annerledes enn romanen – der introduseres filmens hovedkarakter først halvveis i fortellingen, og etterforskingen er ganske enkel og kortvarig. Jeg er glad i humor, og legger alltid inn humor i det jeg lager. Her hadde jeg amerikanske komedier fra femtitallet, for eksempel med Cary Grant, i tankene. Og siden jeg i denne filmen hadde skuespillerne Fabrice Luchini og Camille Cottin, visste jeg at humoren ville funke.

Han forteller at Luchini selv er svært belest, med stor kjærlighet for litteratur, noe som var en av grunnene til at han visste at han ville være rett skuespiller for rollen.

– Fabrice Luchini og Camille Cottin hadde spilt sammen i en episode av en fransk tv-serie, men det var bare et par innspillingsdager, og de ville veldig gjerne jobbe sammen igjen, sier regissøren, som var veldig fornøyd med å gi dem muligheten til dette.

– I tillegg fikk du med den legendariske tyske skuespilleren Hanna Schygulla, kjent fra mange av Rainer Werner Fassbinders filmer, i en birolle?

– Jeg elsker Fassbinders filmer, som Maria Brauns ekteskap og Lili Marleen – de er virkelig store filmer. Opprinnelig så jeg etter en russisk skuespiller for rollen, men klarte ikke å finne en i riktig alder, og da tenkte jeg at Hanna Schygullas aksent kunne gå for å være russisk. Jeg trodde hun hadde sluttet å spille i filmer, og det hadde hun egentlig også, men hun gjør noen roller av og til – og gikk med på å være med i en innspillingsdag. Hun er en viktig skuespiller, sier den franske regissøren.

– Til sist: Hadde du et budskap du ønsket å formidle med filmen, eller først å fremst å lage en underholdende fortelling om oppklaringen av et mysterium?

– Begge deler! Filmen er ment å være underholdende, men jeg var også opptatt av å fremme den tidligere nevnte kritikken av markedsføring av bøker og annen kunst. Samtidig er det jo den litterære etterforskningen som skaper spenning og holder på publikums interesse. Og så syntes jeg det var morsomt å leke med krimsjangeren, avslutter Rémi Bezançon.

Om forfatter

Aleksander Huser har en mastergrad i medievitenskap med fokus på filmdramaturgi fra Universitet i Oslo og Writer/Director Diploma fra London Film Academy. Skriver fast for Rushprint og Ny Tid/Modern Times Review i tillegg til Cinema.

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen