Robert Eggers innfrir forventningene med sin nyinnspilling av Nosferatu, der den klassiske vampyrfortellingen virkelig kommer til sin rett.

PÅ KINO FRA 3. JANUAR: Den amerikanske filmskaperen Robert Eggers har bakgrunn som produksjonsdesigner før han spillefilmdebuterte som regissør med den folkloristiske grøsseren The Witch i 2015, og fulgte opp med den surrealistiske sjømannsfabelen The Lighthouse i 2019. Han fikk deretter betydelig høyere produksjonsbudsjett til det mytiske vikingeeposet The Northman fra 2022, og forventingene har vært høye til fjerdefilmen Nosferatu.

Eggers skal lenge ha ønsket å lage en nyinnspilling av F. W. Murnaus stumfilmgrøsser Nosferatu: A Symphony of Horror, som først var påtenkt som hans andre film. Det er da også et svært passende prosjekt for filmskaperen, med sin fascinasjon for periodefortellinger med utgangspunkt i det okkulte og overnaturlige, som han tilnærmer seg med stor grad av historisk autentisitet og utfører med utsøkt formsikkerhet.

Den opprinnelige filmen fra 1922 er åpenbart sterkt inspirert av Bram Stokers Dracula, selv om den ikke er en offisiell adapsjon av den 25 år eldre gotiske romanen. I Werner Herzogs remake Nosferatu the Vampyre fra 1979 er navnene på rollefigurene endret til bokas opprinnelige, mens Eggers i sin versjon benytter de samme som Murnau – deriblant Orlok istedenfor Dracula om den transilvanske greven som lever evig på andres blod.

Ypperlige skuespillere

Historien vil følgelig være velkjent for de fleste: Når den unge tyske eiendomsmegleren Thomas Hutter får i oppdrag å oppsøke den nevnte greven i hans avsidesliggende gamle slott, er det på tross av hans kone Ellens dystre forutanelser. Deretter hjemsøkes de begge på hver sin måte og i hvert sitt land av vampyren Orlok/Nosferatu, som etter hvert setter kursen mot deres del av kontinentet.

Filmens utmerkede rollebesetning består av en ugjenkjennelig Bill Skarsgård i tittelrollen og Lily-Rose Depp som Ellen Hutter, på sin side slående lik Isabelle Adjani fra Herzogs filmatisering. Ektemannen Thomas spilles av Nicholas Hoult, mens Aaron Taylor-Johnson, Emma Corrin, Simon McBurney og Eggers-gjenganger Willem Dafoe er å se i andre roller.

Materialet passer som hånd i elegant sort hanske for regissøren, som her får dyrke fram dystre, gotiske stemninger gjennom sine sikre og lekre formgrep. Det inkluderer en velfungerende veksling mellom sort/hvitt og farger, i tråd med en handling som turnerer feberdrømmer, illevarslende syner og overnaturlig virkelighet, satt til et i utgangspunktet nokså dunkelt Europa på 1800-tallet.

Dyster og suggererende

Med en så kjent fortelling er det nærmest som Eggers forteller et folkeeventyr, riktignok av det svært mørke slaget, der han kan boltre seg med filmatiske virkemidler uten frykt for at publikum skal bli bevisst filmen som konstruksjon – for det er de jo uansett.

Nosferatu er ikke nødvendigvis en fryktelig skremmende skrekkfilm, men en gjennomgående uhyggelig og raffinert film. Som også sender stilistiske hilsner til Murnaus ekspresjonisme så vel som til Herzogs søttitallsversjon av fortellingen.

Eggers skaper her et mystisk, særegent, overbevisende helstøpt og ikke minst suggererende univers som man gjerne kunne ha vært i lenger enn filmens 132 minutter, samtidig som den er både trykkende og mektig.

Det er mange grunner til at denne klassiske vampyrfortellingen fortsetter å fascinere. Enda tydeligere blir det i Robert Eggers kyndige hender, der den virkelig kommer til sin rett.