Francis Ford Coppola er bejublet for syttitallsbautaer som Gudfaren-filmene og Apokalypse nå! Mannen har imidlertid en mer begivenhetsrik filmografi bak seg enn man skulle tro. Vi gir deg overblikket over karrieren hans.
Sjelden har noen slått igjennom så ettertrykkelig som Francis Ford Coppola gjorde det med Gudfaren (1972), og sjelden har noen fulgt opp så overbevisende som med Gudfaren II (1974). Disse filmene representerte noe helt nytt, nemlig et realistisk innblikk i mafiaens indre gemakker, hvor forbryterne ble portrettert som ganske vanlige mennesker. De er ikke drevet av ondskap, men av rasjonalitet og ”business sense”. Legg til et majestetisk episk sveip i lange filmer, svært sterke karaktertegninger, malerisk foto, uhyre minneverdige musikalske temaer signert Nino Rota og legendariske skuespillere som Marlon Brando, Al Pacino og Robert De Niro på samme fat, og publikumssuksess og mesterverkstatus var sikret. Gudfaren III (1990) ble derimot en ganske svak film, hvor karakterer og skuespillere var uinteressante. Det meste av troverdigheten hadde gått fløyten – og Gudfarens ensomme og umenneskeliggjorte figur var bortimot blitt en koselig gammel gubbe som ville redde verden!)
Men filmen Coppola egentlig ville lage, var den mye mindre kjente The Conversation (1974). Den ble skutt mellom de to Gudfar-mastodontene. Dette stillferdig hypnotiske stykke kleinkunst var også et mesterverk, men skåret over en helt annen lest: en slags amerikansk Antonioni-utforskning av moderne fremmedgjøring med Gene Hackman i en av filmhistoriens mest dybdeborende rolletolkninger, i en film der stillheten hos karakterene sa mye mer enn ord. Subtiliteten, realismen og troverdigheten var uovertruffen, og selv om den hadde minimalt med ytre handling, var den likevel spennende som en thriller.
Cinema du look
Den monumentale Apokalypse nå! (1979) innevarslet et linjeskifte hos Coppola som filmkunstner. Filmen var spekket av ekstravagante visuelle grep. Dens hallusinerende vri på noe så smertelig virkelig for amerikanerne som Vietnam-krigen representerte en vilje til stilisering. Begge disse egenskapene går igjen i nesten alle filmene hans fra 1982 til 1992. Spesielt det uvirkelige og stiliserte preget, noe som resulterte i en rekke originale og svært interessante filmer. De var preget av en overdådighet kjent fra sen Fellini og hadde faktisk mye til felles med den samtidige franske ”cinema du look”-bevegelsen, representert ved Jean-Jacques Beineix-filmer som Diva (1981) og Månen i Rennesteinen (1983).
Spesielt gjaldt dette One from the Heart (1982), en slags musikal fra et hyper-neonkolorert Las Vegas, filmet i lange tagninger og med bevisst teateraktige sceneskifter og lyssettingseffekter. The Outsiders og Rumble Fish (begge 1983) var beslektede filmer om ungdomsproblemer og gjengmentalitet. Begge er basert på romaner av S. E. Hinton, hvorav spesielt den siste er blitt kjent for sitt stiliserte svart-hvitt foto, med mye bruk av vidvinkel og dypfokus. Den ble svært populær blant ungdom (bandet a-ha hadde den som favorittfilm) og var full av datidens aller hippeste musikk, blant annet Wall of Voodoo.
Mens den stiliserte gangsterfortellingen i The Cotton Club (1984) falt mindre heldig ut, var imidlertid komedien Peggy Sue Got Married (1986) svært morsom og sjarmerende. Her ble en kvinne transportert tyve år tilbake i tid til sine high-school-dager i 1960, men med sin hukommelse som voksen intakt. En annen mindre kjent perle fra 1980-tallet er Tucker: The Man and His Dream (1988), en uhyre medrivende biografisk film om en energisk og livsglad oppfinner som får knust sin drøm om å lage verdens beste og sikreste bil.
Tucker foregår i 1945. Et annet slående trekk ved Coppola, som kan ha sammenheng med hans trang til å stilisere, er at svært få av filmene hans utspiller seg i samtiden, og når de først gjør det, dreier det seg ofte om lukkede verdener. Avlyttingseksperten i The Conversation er besatt av å stenge omverdenen ute fra sitt liv, og oberst Kurtz i Apokalypse nå! har skapt seg sitt eget lille kongedømme der ved enden av floden (det sier for øvrig også litt om Coppola at denne samtidsfilmen er basert på Joseph Conrads ”Heart of Darkness” fra 1902).
Grev Coppola
Personlig er jeg svært svak for Dracula (1992), som ikke var særlig skremmende, men til gjengjeld Coppolas kanskje mest eksessive film. Her skeiet han helt ut og presenterte vellystig et supergotisk melodrama preget av viltvoksende scenografi og en feberaktig visuell oppfinnsomhet. Kontrasten til den asketiske The Conversation kunne ikke vært større: David Shires kjølige og luftige jazzpiano i filmmusikken var byttet ut med Wojciech Kilars hypersensuelle og høyintense symfoniorkester, og nøktern og klarsynt innsikt i menneskesinn og moderne samfunn var erstattet med fargesterke fantasmer og en sødmefull kjærlighetshistorie hinsides liv og død, Gud og djevelen. Og Coppola får til og med anledning til å leke western-regissør på slutten!
Lenge så det ut som om Dracula skulle markere punktum for Coppola som filmkunstner. Han gjorde riktignok Robin Williams-komedien Jack (1996) og John Grisham-thrilleren The Rainmaker (1997), men dette var for lønningsposens skyld. Så plutselig, ti år etter den forrige og hele femten siden hans forrige personlige film, var Coppola i fjor tilbake. Youth Without Youth var et kolossalt ambisiøst verk – en åndelig reise gjennom tid og rom, med store temaer som evig liv, hukommelse, identitet, nazisme, vitenskap, en rekke metafysiske begreper inkludert reinkarnasjon, og med en inderlig kjærlighetshistorie på toppen. Den ble imidlertid slaktet over en lav sko, men er langt bedre enn sitt rykte.
Ser man tilbake på karrieren hans, finner vi en sjeldent eksperimentlysten og uredd filmskaper. Spesielt hans åttitallsfilmer synes undervurderte. I mye større grad enn andre markante syttitallsregissører, som Martin Scorsese og Brian De Palma, maktet han nemlig langt på vei å bevare sin kreative frihet og å gjøre sin helt egen greie i et åttitall hvor pengemakten igjen var solid tilbake i førersetet i Hollywood. Men siden de ikoniske verkene fra tiåret før har kastet slik skygge over resten av produksjonen, er den generelle oppfatning av Coppola i dag at han er en ganske så forhenværende regissør med kun noen få knallfilmer tidlig i karrieren å støtte seg til. I virkeligheten har han imidlertid bak seg en lang og svært variert produksjon av høy kvalitet. Francis Ford Coppola er rett og slett en av de mest originale amerikanske mainstream-filmskaperne.