Doctor Sleep er ingen udødelig klassiker på linje med The Shining, men en svært severdig og respektfull videreføring av både Kings og Kubricks verk.

Oppfølgerfilmer innen skrekksjangeren er ingen sjeldenhet. Å lage en oppfølger til Stanley Kubrick-klassikeren The Shining fra 1980 er imidlertid noe ganske annet og langt dristigere enn den gjengse sequel’en i grøssergata, og den premiereklare, to og en halv time lange Doctor Sleep bør kanskje heller sammenlignes med Denis Villeneuves Blade Runner 2049 i ambisjon og fallhøyde.

Doctor Sleep er riktignok ikke utelukkende en oppfølger til den første filmen. Den er en filmatisering av Stephen Kings bok med samme navn fra 2013, som er grøsserforfatterens oppfølger til sin roman The Shining (1977). Og som kjent var det nokså store avvik mellom Kubricks film og Kings litterære forelegg, med dertil hørende uenigheter mellom filmskaper og forfatter.

I den nye filmen forsøker regissør og manusforfatter Mike Flanagan å ri begge disse hestene, og lykkes overraskende godt med det.

Traumer fra fortiden

I Doctor Sleep møter vi den lille gutten Danny som voksen, spilt av Ewan McGregor (som også dristet seg til å medvirke i en ikke helt ukontroversiell gjenoppliving av Star Wars-universet tilbake i 1999). Den skotske skuespilleren er slettes ikke noe dårlig rollevalg.

Traumene fra den mildt sagt begivenhetsrike vinteren på Overlook Hotel, samt å være i besittelse av den overnaturlige sansen kalt «shining» har satt sine spor, men etter hvert har vår hovedperson funnet en stabil tilværelse i en søvnig, liten amerikansk by. Men det er som regel når man tror man er ute, at man trekkes inn igjen. Så også med Dan Torrance.

Det viser seg nemlig at en bande under ledelse av den mystiske «Rose the Hat» (Rebecca Ferguson) jakter på barn med de samme psykiske evnene som ham, og med dette føres Dan sammen med den unge jenta Abra (Kyleigh Curran) for å kjempe mot denne trusselen. Og se heller ikke bort fra at det kan resultere i et nytt besøk på selveste ondskapens hotell.

Rekonstruerer ikoniske scener

Filmen inneholder flere rekonstruksjoner av ikoniske scener fra Kubricks film, kyndig utført med blikk for detaljer og skuespillere som fysisk ligner på den opprinnelige rollebesetningen (i større og mindre grad).

Regissør Flanagan har imidlertid ikke forsøkt seg på et utpreget «Kubricksk» uttrykk for filmen som helhet, og det er trolig et fornuftig valg – Kubrick er jo tross alt Kubrick. Isteden framstår Doctor Sleep vel så mye som en filmatisering i Stephen Kings ånd, ved å være en mer konvensjonell, men absolutt vellaget grøsser. Samt at den inkluderer kampen mot alkoholen, et aspekt mesterregissøren valgte bort i sin adapsjon fra 1980.

Ikke desto mindre må Doctor Sleep tåle sammenligningen med en av tidenes beste grøssere – for ikke å si beste filmer, uavhengig av sjangre. Og det er naturligvis en utakknemlig situasjon å være i.

Unngår billige knep

Det er prisverdig at filmen ikke har blitt kuttet ned til en mer markedsvennlig spilletid, men den kunne ha brukt noe av tiden til å bygge en mer kompleks historie. Særlig alkoholisme-tematikken føles noe uførløst, og begrunnelsen for å returnere til et visst sted mot filmens klimaks kunne ha vært mer overbevisende. Like fullt føles det absolutt riktig å være tilbake.

Med sin mer strømlinjeformede sjangertilnærming blir filmen heller aldri like skummel og dypt urovekkende som den 39 år eldre grøsserklassikeren, men den skal uansett ha for å aldri henfalle til billige jumpscares eller lignende forslitte knep.

Doctor Sleep er ingen udødelig klassiker på linje med sin forgjenger, men like fullt en svært severdig og respektfull videreføring av både Kings og Kubricks verk. Og det er i seg selv ingen liten bragd.