Hvis Sylvi Listhaug skulle anmelde denne filmen, ville nok frasen «svenske tilstander» ligge på tungespissen. «Franske tilstander» er neste steg på skalaen.

Filmen er Frankrikes Oscar-bidrag -og det er det gode grunner til. Regissør Ladj Ly tar oss med til de nedslitte, innvandrertette forstaden Montfermeil i Paris – den samme forstaden hvor forfatteren Victor Hugo bodde da han i sin tid skrev «De elendige» (Les Misérables) for litt over 150 år siden. Området er minst like miserabelt i dag.

Hugos humanistiske historie ble publisert allerede i 1862. Romanen tok for seg datidens aller svakeste, det utnyttede barnet Cosette og den jagede galante fangen Jean Valjean, dømt for tyveri av et stykke brød. «De elendige» er blitt filmet utallige ganger og har de siste årene vært en suksess som musikal over hele verden.

Ingen helter

Handlingen er lagt til 2018. I forstaden flyter søppelet, gjenger styrer, ungdom er ute av kontroll – og noen få politifolk prøver å holde situasjonen i sjakk. Deres hverdag og tilnærming står i sterk kontrast til norsk politi. Her er det frykt som skal opprettholde kontrollen og hinder at det ikke koker over slik et gjorde i Paris´forsteder i 2005. I forstaden Montfermeil er ungdommen er i drift og hele samfunnet ligger på sammenbruddets rand. Samfunnet har tydelig er abdisert fra oppgaven å beskytte barn. Motsetningene er store mellom religiøse og kriminelle grupper.

Filmens Montfermeil kontrolleres av en selverklært ordfører og håndlangerne hans. Tre politifolk  er fått oppgaven med å holde bydelen under kontroll. Ved hjelp av frykt og tvilsomme metoder utfører de oppdraget. Deres tvilsomme metoder fører til slutt til katastrofe – etter at en ungdom har filmen det hele ved hjelp av en drone. Beviset er farlig for dem. Når de prøver å få tak i dronebildene, skjer det en kjedereaksjon som ender i en katastrofe.

Selvjustis og egne lover

«Det finnes hverken dårlige planter eller dårlige mennesker, bare dårlige dyrkere.» Sitatet er hentet fra Victor Hugos roman «De elendige» og avslutter filmen. Ladj Lys tolkning av romanen ligger langt fra den romantiserende musikalversjonene vi har sett på teaterscenen. Hans filmatisering er rå og troverdig – og kan minne om tv-serien The Wire og Spike Lee-filmen Do The Right Thing lagt – med de samme problemene og områdene som vi kjenner igjen i fra Mathieu Kassovitz´Hatet (1995). skal vi tro Ladj Ly har lite forandret seg siden Hatet kom for 25 år siden.

Ladj Ly er ikke en regissør som søker enkle svar. Her er ingenting svart/hvitt. Det hele foregår i stedet  i en moralsk gråsone – i et samfunn som er farlig nær havari. Man blir imponert over skuespillerprestasjonene – ikke minst til barna og ungdommene i filmen – som egentlig spiller sine egne liv.

De elendige er en av årets store filmopplevelser.