Da det ble kjent at Spielberg skulle regissere film om Lincolns siste måneder, da han
både klarte å få endring i den amerikanske grunnloven, opphevet slaveriet og forhandlet fredsavtale med Sørstatene, ble det spekulert i hvor mye er dette som er Spielbergs bevisste refleksjon over dagens politiske tilstander i USA.

Lincoln var under stor press å forhandle fred med Sørstatene, men ønsket ikke å gjøre dette før han fikk til endring i grunnloven da slaveriet var for ham noe som holdt USA tilbake, og han visste at dette nesten ville være umulig når krigen var over. Dette var lettere sagt enn gjort, siden han ikke hadde flertallet i representantenes hus.

Filmen legger stor vekt på verbale kamper i Lincolns regjering og i selve Capitol rundt det berømte 13. lovtillegget og opphevelsen av slaveriet. Ved hjelp av John Kushners veltalende manus, toner Spielberg ned sitt vanlige emosjonelle og visuelle fyrverkeri for en tilbaketrukken og tankefull tilnærmingsmåte som legger hovedvekt på fascinerende verbal kamp og utvekslinger, der sterke argumenter, fargerikt og stikkende språk og replikker var nødvendige deler av debatten. Denne behandlingsmåten passer godt siden Lincoln var en tankefull men karismatisk mann viss styrke nettopp lå i hans uovertrufne oratoriske evner. Han var også en glimrende forteller som kunne finne på noen meget passende historier og metaforer for å understrekke sine argumenter.  

 

                  Daniel Day-Lewis er her helt overbevisende som Lincoln, og man kan ikke tenke seg noen annen i denne rollen. Hans metodiske tilnærmingsmåte til skuespilleri er også åpenbar her. Det er ikke bare at han helt fysisk forvandler seg til Lincoln, men også at han trekker seg tilbake og fremstiller ham som en mann med verdighet og stille beslutsomhet som allikevel kjempet hardt for sine overbevisninger. Bak Day-Lewis er samtlige i skuespillerstaben også glimrende, helt ned til den minste rollen, slik at det nesten er umulig å trekke noen fram.

 

                  Filmen er ganske teatralsk, både på grunn av sin fremstilling og handling. Store deler av filmen skjer innendørs, og Spielberg iscenesetter disse scenene som noen tablåer ved hjelp av suggererende lyssetting, og kameramannen Janusz Kaminskis nedtonede fargepalett som gir filmen enda et lag av autentisitet. At mye av disse politiske debatter også var ganske teatralske, passer svært godt inn i Spielbergs generelle tilnærmingsmåte.

 

Igor Rosic