Etter at Hisham Zaman ble uteksaminert fra Den Norske Filmskolen, har han markert seg med en rekke prisvinnende kort- og novellefilmer. Blant disse er
Bawke, som ble kåret til forrige tiårs beste norske kortfilm. Riktignok ble også hans novellefilm
Vinterland satt opp som egen kinoforestilling, men når han nå virkelig langfilmdebuterer med
Før snøen faller, viser Zaman definitivt at han er moden for formatet.

Kurdiske Siyar reiser fra sin lille landsby for å finne søster som har rømt fra sitt eget bryllup, og få gjenopprettet familiens ære – altså begå hva man gjerne omtaler som æresdrap. Dette fører den unge mannen fra irakisk Kurdistan via Tyrkia, Hellas og Berlin helt fram til Oslo. Underveis møter han den gatesmarte flyktningjenta Evin, som blir mer enn en følgesvenn på ferden.  

Med formsikkerhet og en utpreget følelse av autentisitet, tegner
Før snøen faller et høyaktuelt bilde av dagens Europa, med sine skjulte inngangsporter og gjennomfartsårer. Fortellerstrukturen baserer seg i tillegg på hyppige tilbakeblikk til Kurdistan, som kunne ha blitt bedre benyttet til å trenge dypere inn i mentaliteten som driver Siyar ut på sin ekstreme reise – men som like fullt er en vesentlig del av filmens effektive disponering av informasjon. Den gryende kjærlighetshistorien er fint skildret, men igjen kunne man kanskje ønske seg flere øyeblikk som viser hva de to nokså umake unge menneskene ser i hverandre.

Dette er imidlertid mindre innvendinger mot en film som viser at Hisham Zaman også i langfilmformat er blant våre mest interessante og talentfulle filmskapere.
Før snøen faller er en solid og overbevisende debutfilm, med et engasjert og bankende hjerte som ofte savnes i det norske filmlandskapet.