Siden han debuterte med I Killed My Mother i 2009, har den unge franskkanadieren Xavier Dolan rukket å lage hele fem spillefilmer – med andre ord med et tempo nesten bare Woody Allen kan matche. Vanskelige mødreforhold har dukket opp i flere av filmene hans (Dolans, altså, selv om det for så vidt også gjelder Allen), slik det eksempelvis framgår av tittelen på debuten. Mamma er intet unntak. Handlingen her er satt til et fiktivt Canada i år 2015, hvor foreldre om ønskelig kan hospitalisere særlig krevende barn. Mammaen i tittelen insisterer imidlertid på å ta hånd om sin tenåringssønn, hvis atferdsvansker er såpass alvorlige at ADHD trolig bare er forbokstavene (pun intended). Men når den sjenerte dama over gata plutselig får fram guttens mykere sider, oppstår et særegent vennskap de tre imellom.

I likhet med flere av Dolans filmer, er Mamma ulik de fleste andre filmer. Ikke minst gjelder dette dens kvadratiske bildeformat 1:1. Kombinasjonen av realistisk estetikk med mer poetiske og tidvis også svulstige sekvenser er interessant, men filmen får meg aldri til å virkelig bry meg om verken mor eller sønn, som synes å konkurrere i å være anmasende og utagerende. Jeg forstår heller aldri fullt ut hva det er naboen får ut av samværet med de to, som hun åpenbart savner hos sin egen familie. Og mer generelt har jeg vondt for å se hva filmskaperen ønsker å si med denne fortellingen.

Det er ingen tvil om at Xavier Dolan er et talent, men jeg mistenker ham også for å være en smule selvforelsket, og følgelig litt ukritisk til egne ideer og innfall. Kan hende han burde bruke noe lenger tid på sitt neste prosjekt – om han da ikke allerede er i mål med det.