Margareth «Jernkvinnen» Thatcher hadde med sitt politiske privatiseringsprosjekt et mildt sagt anstrengt forhold til fagforeningene. Forslaget om nedleggelse av subsidierte kullgruver resulterte i starten på den store gruvestreiken våren 1984, men i London bestemmer en gjeng med homofile seg for å gi sin overraskende støtte. De kjenner seg igjen i gruvearbeidernes kamp mot overmakten og aktivistgruppen Lebians and Gays Support the Miners blir født. Men ingen vil ta imot deres innsamlede midler, inntil de får kontakt med et gruvesamfunn i Wales. Dermed bærer av gårde med minibussen og en uunngåelig kulturkollisjon.

Pride skildrer en side av streikehistorien som få med hånden på hjertet kan si at de har hørt om på forhånd. I tillegg til streik og kulturkollisjoner vies plassen til stikkord som å komme ut av skapet og hiv/aids. Som i Billy Elliot og Brassed Off, skildres politiske og sosiale aspekter med alvor uten å føles belærende, samtidig som det unektelig er interessant å få et lite innblikk i homolivet i London anno 1984. Tidskoloritten sitter som støpt ned til minste lille tapet og frisyre, mens lydsporet byr på blant annet Pet Shop Boys, Culture Club, Joy Division, Tears for Fears og Soft Cell. 

Karaktergalleriet strekker seg over et bredt spekter, men underveis blir man sittende med en sterk følelse av at både mennesker og situasjoner er spritet svært fargerikt opp for filmens del. Bill Nighy og Imelda Staunton leder et lag av engasjerte skuespillere som åpenbart har det morsomt på jobb, og smittefaren for at man vil falle hodestups for flere av dem er stor. Samtidig ender enkelte opp som grove karikaturer, spesielt en snerpete enke som misliker homoinvasjon.

Enkelte vil nok vri seg litt i kinosetet av
Pride. Ikke ved synet av homser og lesber i fri dressur, men snarere det faktum at ingenting skjer tilfeldig. Filmskaperne benytter hvert triks i boka for å skape den ultimale feel-good-opplevelsen som strekker seg mot en bred målgruppe, og vi blir formelig gjetet til å skulle føle glede, sinne og sympati underveis. Sammenliknet med for eksempel Milk er Pride en Nemi-blek lillesøster. Men samtidig må man ta av seg hatten for britene som nok en gang mestrer kunsten å styre unna det bunnløse sentimentalitetsstupet som Hollywood styrter utfor med jevne mellomrom.

Pride er ingen feilfri film, men dens evne til å sjarmere publikum i senk er umulig å ta feil av. Samtidig er dens budskap, med sitt fokus på den mest grunnleggende av alle rettigheter, i høyeste grad aktuelt i dag som det var i 1984: retten til å få leve et verdig liv.

 

Om forfatter

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen