(STOCKHOLM) Det er ikke rart at han regnes som et av verdens største filmtalenter. Xavier både produserer, skriver manus, regisser og spiller også i flere av filmene.

Hans nye film Mamma handler om en enslig mor og hennes og sønnens kamp for tilværelsen. Den sekstenårige sønnen lider av ADHD og havner stadig i trøbbel både på skolen og ellers. Selv om moren elsker sin sønn, er han i ferd med å ødelegge hennes liv.

Voldelig sønn

Hovedrollen som den voldelige sekstenåringen Steve spilles av Antoine-Olivier Pilon som hadde en liten rolle i Xavier Dolans tredje film Laurence Anyways.

– På slutten av filmen står Laurence (en transseksuell mann)på balkongen og stirrer ut på fjellene og naturen rundt. Hun er nå blitt en kvinne. Hun har mistet sin store kjærlighet og er veldig tankefull. Så er det en gutt på balkongen som sier ”Hallo madam”, og han er den første som gjør det.

Antoine-Olivier var på den tiden fjorten og var så bra med en usedvanlig karisma. Jeg visste at jeg ville jobbe med ham seinere. Han har hovedrollen i musikkvideoen ”College Boy” hvor vi testet ut 1:1 formatet som vi nå har brukt i filmen. Jeg fulgte ham tett der, og etter å ha jobbet med ham fire dager på musikkvideoen visste jeg at det var han som måtte ha rollen som Steve i
Mamma.

Hjerteskjærende

– Hvordan jobber du når du skal finne de historiene du vil fortelle?

Mamma er en blanding av flere ting. For seks år siden leste jeg en historie i Det Beste om en mor som droppet sin sønn av ved inngangen til et sykehus. Det var en hjerteskjærende historie fra USA. På kjøreturen til sykehuset fortalte hun ikke sønnen hva som skulle skje. Hun var alenemor. Hun hadde ikke penger. Sønnen var blitt veldig voldelig, og hun hadde ikke penger til å betale for de medisinene han trengte. Hun hadde også en annen sønn som henne problematiske sønn var voldelig overfor. Det gikk bare ikke lenger. Hun så ingen utvei.

Beskrivelsen av den kjøreturen til sykehuset traff meg midt i hjertet. Da jeg leste den tenkte jeg med en gang at dette er en film. Dette var fem seks år siden. Jeg hadde andre prosjekter på gang Laurence Anyways og Heartbeats var allerede planlagt, men jeg visste at Mommy ville komme en dag. Den trengte en katalysator. Møte med Antoine var den katalysatoren. Den andre var låten ”Experience” med Ludovici Einado. Den er med i filmen. Da jeg hørte den hadde den alt jeg vil ha av musikk. Det var musikk som ga resonans i hele kroppen min. Melodien og tonene føltes som en lang høst. Da jeg hørte den så jeg med én gang foran meg en kvinne som drømte om det livet hun aldri ville få.  Jeg hadde ikke arbeidet med Anne Dolan siden debutfilmen min I Killed my Mother, men visste med en gang at hun måtte være moren til Steve.

Porttrettformat

Hele filmen er filmet i et 1:1 format – altså et kvadratisk bilde.

– Det er et format som ble brukt på slutten av 1800-tallet av de første portrettfotografene. De brukte 6×6 film. Det som skjedde var at jeg filmet en musikkvideo for det franske bandet Indochine. I musikkviden til låten ”College Boy” sa fotografen min hvorfor filmer vi det ikke i 1:1. ”Hva er 1:1” spurte jeg. Og han forklarte at det er formatet til CD og til 120 mm fotografi. Jeg forsto at det kunne være en kul gimmick i en musikkvideo. Da jeg så klippene så jeg at det gjorde alt så enkelt og rent. Det virket så naturlig, og alle nærbildene og portrettene ble så mye sterkere. Formatet setter karakteren i sentrum på en mye sterkere måte enn andre format. Du får ikke inn noen forstyrrende elementer på noen sider. Du ser karakteren rett inn i øynene.

Pasjon

– Hvordan vil du forklare produktiviteten din som filmskaper, du regisserer, skriver manus og er skuespiller?

– Jeg vet ikke hva jeg ellers skulle ha brukt den tiden til. Film er min pasjon og det jeg lever for.

– Når oppdaget du at det var film som var livet ditt?

– Alt startet da jeg skrev I Killed my Mother. Jeg visste at jeg ville være skuespiller. Jeg var på massevis av auditions uten at jeg fikk noen roller. Så hvis jeg skulle være sikker på å få en rolle, måtte jeg skrive manuset selv og ta regien. Ingen ville da fortelle meg at jeg ikke var den rette til rollen. Så oppdaget jeg at jeg elsket regissørrollen og er nærmest blitt avhengig.

– Hvem har vært viktigst for deg som regissør?

– Gus Van Sant, Jane Campion, Woody Allen, Paul Thomas Andersson og Martin Scorsese. De har alle det til felles at de skaper sterke karakterer. Filmer, musikk og kunst generelt kan endre deg og din smak, men ikke hvem du er. Det er allerede avgjort i seks-sjuårs alderen. Men da jeg så Jane Campions Piano tenkte jeg at det er den type filmer jeg vil lage med hensyn til tone, stil, energi og følsomhet. Samtidig er musikk veldig viktig for meg. Det kan kanskje virke noe oppblåst å si det, men for meg er musikken filmens sjel. Det betyr ikke at en film uten musikk, er en film uten sjel. Men for mine filmer er det tilfellet. Jeg kan skrive hele manus etter å ha hørt en sang og så la den bli en del av filmen.

Raseri

– Din første film, I Killed my Mother, var en halvbiografisk film basert på ditt eget liv og det å finne ut av din egen seksualitet. Hvor mye av deg selv legger du i filmene?

– Hundre prosent. Det er fullt og helt meg; Min smak, mine meninger, mitt raseri, min kamp for likebehandling, de bilene jeg elsker, ting jeg setter pris på. Ting jeg vil si – eller ikke vil si. Det er veldig mye meg i filmene. I alle karakterene – også kvinnene.

– I Mamma er det mye raseri – kommer det fra deg?

– Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive raseriet. Jeg kan bli rasende når jeg ser hvordan enkelte mennesker behandler andre. Som tenåring hadde jeg mye raseri i meg. Jeg var voldelig og veldig ofte involverte i slåsskamper på skolen. Det bekymret alle. For jeg kunne starte en slåsskamp helt uten grunn. Så hvis jeg ikke hadde kjent det raseriet til Steve i Mommy, kunne jeg heller ikke laget film om det. Slik sett kan film ha en terapeutisk virkning.

Festivalyndling

– Alle dine fem filmer er blitt tatt ut til to av verdens viktigste festivaler – Cannes og Venezia, hvor viktig har de vært for deg som filmskaper?

– Svært viktige. Det var der det hele startet for meg. Det kommer nok en dag, jeg er sikker på at det kommer en dag hvor jeg ikke blir invitert. Det er vanskelig å være privilegert. Når du er vant til å gå gjennom store gullbelagte dører, kan det være vanskelig å bruke en normal utgangsdør. Jeg er veldig klar over at enkelt filmskapere ikke blir invitert til Cannes før etter fem filmer – eller aldri blir invitert. Da jeg gikk på scenen i Cannes for å motta Juryens pris tenkte jeg på at jeg skal si disse tingene til folk på min alder og til Jane Campion for jeg får muligens aldri sjansen til å si det igjen – at hennes film Piano forandret mitt liv.

– Har Juryens pris i Cannes for Mamma vært en ”game changer” for deg?

– Ja, jeg merker det. Jeg blir kontaktet av mange skuespillere som vil jobbe med meg. Min neste film blir på engelsk og jeg har atskillig større budsjetter å jobbe med enn jeg har hatt til nå. Det er en amerikansk historie, men den skal filmes i Canada.

– Du regisser, produserer, skriver manus og spiller – hva ville du ha valgt hvis du måtte ta et valg?

– Jeg ville ha vært skuespiller. Det er dét jeg føler er den mest takknemlige jobben. Det å være filmskaper er så krevende. Bokstavelig talt spises du opp av jobben. Det brenner opp all energien din. Stjeler all din tid – livet ditt. Tiden du skulle ha brukt på venner og kjærlighet – tid du skulle ha brukt på god mat. Det stjeler livet, for at du skal skape et annet liv. Det å være på et sett er en så liten del av produksjonen. Det er all pre- og post- og produksjonen, finansiering. Alt stresset. Alt det slipper du som skuespiller. Du kommer på settet en måneds tid og gjør dine scener og replikker. Men av erfaring vet jeg at jeg må lage filmene selv for å få rollene, så bordet fanger. Mange mener at jeg ikke er en god skuespiller, men jeg mener oppriktig at jeg kunne ha spilt alle rollene mine filmer.

– Så hvem er din drømmeskuespiller?

– Jeg har en lang liste med skuespillere jeg gjerne skulle ha arbeidet med, men det er én som skiller seg ut og det er Kate Winslet. Hun har vært ekstremt viktig i mitt liv, og når det gjelder å definere hvem jeg er. Titanic var så viktig for meg. Den fikk meg til å drømme stort. Hun var vakker og jeg beundret henne. Hun bygget deler av min personlighet, så viktig var hun for meg. Vi har alle helter som henne. Det kunne ha vært Meryl Streep eller en annen. Regissører drømmer ofte om å jobbe med enkelte skuespillere. Jeg har drømt om å arbeide med henne hele mitt liv; jeg vet alt om henne, hvordan hun smiler, nyser, går og stryker hendene gjennom håret. Min store drøm er å få Kate Winslet med i min nye film. Jeg må arbeide med henne – ellers kom er jeg til å dø.

Om forfatter

Redaktør og publisher av Cinema. Han har jobbet med filmjournalistikk og kritikk siden 1987. Han er utdannet ved Høgskolene i Volda og Bø. Geir Kamsvåg har jobbet som avisredaktør og redaktør og publisher av flere kultur- og filmtidsskrifter. Han har vært redaktør for Cinema (tidl. Film & Kino) siden 2008. Medlem av Norsk Filmkritikerlag/FIPRESCI

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen