«Tottori - Sommeren vi var alene» - Realisme og magi i naturlandskapet
5Total vurdering

Søstrene Vega (9) og Billie (5) er på telttur med faren. Han er uheldig og faller ned i en bergsprekk. Han skader beinet, og klarer ikke å komme opp. Dessuten blir mobiltelefonen knust. Faren roper opp til jentene at de må forsøke å finne veien tilbake til folk for å hente hjelp. Dette er utgangspunktet for fortellingen.

Det meste av filmen handler om jentenes vandring i naturlandskapet, helt alene. De går seg selvfølgelig vill, og dermed skapes en spenning knyttet til om de vil klare oppgaven faren la på dem. Moren er på sykehuset og vet ikke noe om strabasene resten av familien må gjennom.

Tottori – Sommeren vi var alene er en Stavanger-film. Den springer ut fra et spesielt miljø. Den er spilt inn i Stavanger. Dessuten er den faktisk laget av en familie. Regien og manuset er ved ekteparet Silje Salomonsen og Arild Østin Ommundsen. Og når de to hovedrollene spilles av døtrene Vega Østin og Billie Østin, er bildet komplett. Ommundsen har tidligere regissert en rekke filmer der Salomonsen har spilt hovedrollen, fra Mongoland i 2001 til Now it`s dark i 2018. Når Salomonsen denne gangen inntar regissørstolen, er det hennes debut i denne rollen.

Tottori! Sommeren vi var alene (2020) Adventure, Family | 7 August 2020 (Norway) Summary: Two sisters set off on an epic journey across the Norwegian wilderness to find help for their father who has fallen into a mountain crack.
Countries: NorwayLanguages: Norwegian

Fint skuespill

Det første vi legger merke til i denne filmen er det fine spillet. Først og fremst av de to unge hovedrolleinnehaverne. Det er ikke enkelt å instruere barn, men her viser Salomonsen og Ommundsen gode takter. De har tidligere fortalt om en arbeidsmåte for Tottori – Sommeren vi var alene der roller og scener delvis ble lekt fram gjennom korte opptaksdager – og der resten av dagen ble brukt til mer vanlig familiesamvær. Dette har da også ført til en naturlighet i spillet som er godt å se på. De to jentene gestalter distinkt ulike – og helhetlige – karakterer. Noen få andre aktører er også inkludert, tre underlige mennesker jentene møter i de innledende og avsluttende delene av filmen. Her får vi små og tankefulle portretter av Kristoffer Joner, Mette Arnstad og Oddgeir Thune. Foreldrene spilles av Thomas Skjørestad og Nina Ellen Ødegård.

Filmens andre styrke ligger i fortellingens framdrift, frambrakt først og fremst gjennom manuset. Fortellingen er på den ene siden helt ut realistisk, og likevel leker den med magi – på en måte der de to utfordrer og utfyller hverandre. Faktisk blir vi også involvert i et sidetema om hva det innebærer å skille seg ut fra det vanlige og det normale. Disse elementene blir fortalt fram på en relativt avdempet måte, slik at de ikke skygger for spenningshistorien.

For min del vil jeg bare trekke for deler av fortellerstemmens tekst. Det er storesøster som forteller. Og stort sett støtter dette opp under de ulike stemningsskiftene underveis. Men noen ganger blir det litt påtvunget voksenklokskap. Kanskje skulle Salomonsen/Ommundsen ha kostet på seg litt flere kreative kollbøtter her, selv om ordene er lagt i munnen på den selverklært normale Vega.

Barns opplevelse av tid

Følelsen av tid er viktig i et drama som dette. Skal vi følge en realistisk tidslinje, eller er ikke det viktig? Jeg synes dette er godt løst i klippingen. Filmen får en viss langsomhet, som styrker den som realistisk fortelling, men som ikke gjør den uttværende. Den gir oss kanskje et bilde av barns opplevelse av tid.

Spenningshistorien i Tottori – Sommeren vi var alene er akkurat passe skummel og utfordrende til at den kan sees av barn på alder med dens skuespillere.

Vi vil ha mer fra Stavanger, enten det er for barn eller voksne. Det visste vi vel strengt tatt fra før, men nå vet vi det på nytt.

Delta i diskusjonen