Visuelt er Menneskelig kapital ganske smekker og stemningsfull, men det er uten tvil to av skuespillerne som tar kaka. Aller best er en hjerteskjærende Bruni-Tedeschi som virkelig får spilt ut sitt potensial.

Hennes aristokratiske, men triste ansikt og hese, litt klagende stemme passer suverent i rollen som ekstremt ulykkelig overklassehustru, som plutselig finner en trevl av livsmening i å redde et nedleggingstruet teater. Debutanten Gioli spiller datteren i en langt mindre bemidlet familie, og viser stor indre skjønnhet i en uaffektert og jordnær rolletolkning.

Filmen er i fire deler, hvorav de tre første viser de samme hendelsene fra forskjellige rollefigurers synspunkt. Første del fungerer bare passelig bra, for Bentivoglio overdriver sin dåreskikkelse. Den fjerde episoden samler alle trådene og driver historien videre, men her faller filmen ettertrykkelig fra hverandre. Plutselig strømmer det på med melodramatiske og uforberedte vendinger. Den generelle analysen av pengers korrumperende og fremmedgjørende makt er brukbar, men sparker også inn åpne dører. Virzis sjeldent vitale
The Most Beautiful Thing fra 2010 var et langt mer helstøpt verk, med Stefania Sandrelli, en «grand old lady» i italiensk film, i en uforglemmelig rolle som overfladisk, men overstadig livfull mor.