I over 40 år har den brasilianske fotografen Sebastião Salgado reist rundt i verden og tatt bilder av konflikter, menneskelig lidelse og naturens skjønnhet.

Wim Wenders film er co-regissert av Salgados eldste sønn Juliano, som er selv filmskaper.  Wim Wenders har lenge beundret den brasilianske fotografen. Resultatet  er den Oscar-nominerte dokumentaren Jordens salt.

Det er en interessant arbeidsdeling i filmarbeidet: Juliano har reist sammen med sin far på oppdrag og filmet ham mens han går inn sitt arbeid; Wenders bidrar et kommentarspor, og han har funnet en oppfinnsom måte å skildre Salgado og  vurderer hans bilder, intervjuer ham og reflekterer over hva de viser og hvordan han kom til å ta bildene.

Salgados bilder er slående, men de har også en narrativ kvalitet. Han har reist over hele verden. Ofte dokumenterer han mennesker i ekstreme situasjoner, på avsidesliggende steder, i perioder med stress eller nød. Hans fotografier forteller historier om sted, tid og sosiale forhold. Imidlertid handler filmen først og fremst om personen som bak bildene.

Jordens salt er delvis et biografisk studie av et enestående liv, med noen få glimt av en rolle bak kulissene. Salgados kone, Lelia, er en konstant til stedet i hans liv, men sees bar glimtvis i filmen. Hun er støttende og muliggjøre hans prosjekt når han vender tilbake til Brasil.

Mange av Salgados bilder, spesielt de som viser sultende mennesker i Nord-Etiopia og flyktninger fra krigsherjede Rwanda, er vakre, men vanskelig å se på, ofte fange en slags ufattelig redsel som er vanskelig å engang tenke på. Salgado arbeid gikk dypt inn på ham: Etter hans siste besøk i Rwanda, mistet han troen på menneskeheten. «Hva er det igjen å gjøre,» spør han, «etter at du har stirret inn i mørkets hjerte og bestemt at menneskeheten ikke fortjener å eksistere?»

Etter å ha dokumentet overgrep og folkemord, følte han at han ikke lenger trodde på noe og legger sitt kamera til side for en tid. Som dokumentaren viser, fant han en måte å gå tilbake til fotografering, drevet av en fornyet følelse av håp.

Salgados fotografier har blitt hyllet for sin makt, men de har også blitt kritisert for sin skjønnhet: Susan Sontag, blant andre, har beskyldt ham for estetisering av fattigdom og motgang. Imidlertid har
Jordens salt ingen interesse i å gå inn i denne problemstillingen – den handler først og fremst om fotografen selv.

Filmen gir oss et portrett av en mann som startet som økonom, oppdager sitt kall, reiser rundt i verden og fordyper seg i sin selvpålagte oppgave undersøke ytterpunktene av menneskelig atferd.