Izer Aliu og Khalid Maimouni traff hverandre på kortfilmfestivalen for fire år siden. Så langt har det ført til tre filmer – og flere prosjekter er på gang. Med andre ord et usedvanlig fruktbart samarbeid.

De to som representerte Norge på filmfestivalen i Toronto med kinoaktuelle Fluefangeren. Til jul kommer de to med svenske
12 bragder med handlingen lagt til en av Göteborgs innvandrertette forsteder. Felles for filmene er at de er tett knyttet til eget liv og skildrer opplevelser fra  Izers barndom i Makedonia og ungdomstiden som innvandrer i Sverige og Norge.

Izer Aliu ble utpekt som regitalent utenom det vanlige etter eksamensfilmen sin fra Lillehammer – Å vokte fjellet som fikk Amanda for beste kortfilm i 2012. To år etter vant han på Kortfilmfestivalen i Grimstad med Det gode livet – der borte.

Fruktbart samarbeid

I år ble Fluefangeren tatt ut til filmfestivalen i Toronto – den får norsk premiere til våren. Både Fluefangeren og
12 bragder er produsert av Khalid Maimouni. I tillegg skal de sammen blant annet lage Slavemerket – en film om opprøret i Sulitjelma i 1907.

Felles for alle filmene til Izer Aliu så langt er at de tar utgangspunkt i hans fødeland Makedonia eller handler om det å vokse opp i en annen kultur. Selv er Izer født i Makedonia og hadde sin barndom i Sverige før familien flyttet til Norge, mens Khalid er født i Tanger i Marokko og kom til Norge som tiåring.

– Hva er det som har gjort at samarbeidet mellom dere to har tatt sånn av?

– Det er nok at vi ser ting på samme måte og er villig til å kjempe for prosjektene. Det var veldig mye slit med
Fluefangeren – den ble laget uten at vi hadde penger. Det har vært veldig mange opplevelser som i ettertid har beriket oss og gjør samarbeidet enda sterkere, sier de to.

 Nær virkeligheten

Også i Fluefangeren tar han oss tilbake til landsbygda i Makedonia. På den lokale skolen står et nytt skoleår for tur, men det har vært valg, og resultatet er at alle lærerne byttes ut med lærere som støtter valgvinneren.

– Hvor virkelig er dette – at lærerne ryker ut ved et politisk skifte?

– Historien er faktisk veldig nærme virkeligheten, selv om jeg gjør den litt mer ekstrem i filmen. Det hendte definitivt.

– Filmen er tatt opp på location i Makedonia, faktisk i landsbyen jeg kommer fra.

– Det heter seg at man ikke skal jobbe med barn og dyr – da går det som regel galt?

– Det var også en utfordring her. Vi var ikke flere enn vi trengte på innspillingen og hadde egentlig ingen til å passe på barna i pausene. En gang satte de fyr på skolebøkene. Og når ingen av oss fulgte med gikk de og pisset på kontoret til en lærer de hatet. De gjorde kontoret hans til uoffisielt toalett. Det var veldig kaotisk, og vi prøvde å skjule det hele for rektoren som vi hadde lånt nøklene til skolen av.

Kun læreren i filmen er profesjonell skuespiller. Alle andre er amatører, og slikt kan jo fort by på en del utfordringer. Jeg ville spille inn filmen der fordi jeg visste jeg hadde mange der som ville stille opp, men det viste seg å være vanskeligere enn jeg trodde. Da vi skulle ta opp sluttscenene hvor fullt av biler forlater skolen – så forsvant alle og ingen kom tilbake. Så jeg ble nødt til å leite etter folk og få tak i nye.

– Hva slags budsjetter jobber dere etter?

– Vi bestemte oss for å lage filmen før vi hadde noen distributør eller annet på plass, så det ble på et minimalt budsjett, forteller Khalid. – Du får selvsagt alle slags problemer av den grunn, men det gjør også at du satser hundre prosent.

 Tenke annerledes

– Det blir mer og mer vanlig å gjøre det på denne måten. I Norge får folk panikk fordi de får for lite penger – og det stemmer. Her har det alltid eksistert et støttesystem. I resten av verden må folk tenke annerledes og være kreative for å få laget filmen sin. Jeg tror det kommer noe bra ut av det. Siden flere og flere også gjør det her, tror jeg også det kommer til å gjøre noe med norsk film, sier Izer.

– Man blir jo smått irritert over folk som sier de ikke klarer å lage noen ting fordi de ikke får penger fra NFI. Hvorfor skal du vente på at noen skal gi deg godkjenning for å lage det du vil lage? Jeg blir bare irritert når jeg hører slikt. Ok, det er et problem, men det finnes alltid løsninger. Det handler om å våge og å ta sjanser. Muligens er vi for naive når vi går i gang med det ene prosjektet etter det andre, og med tanke på det trøbbelet som har vært for å komme i gang. Jeg tro det er litt som en barnefødsel hvor moren sier aldri mer, og så går tiden og smerten er fortrengt og kun det gode huskes – og man er klar for flere barn. Det handler om å være stolt av det man har laget. Alle barn vil vise det de har laget. Det trenger ikke være fint og vakkert, men de er stolte av det uansett. Det er den stoltheten vi også har; vi er stolte over det vi har laget. Det var det som skjedde med
Fluefangeren.

 Utålmodig

– Du har jo hatt en veldig suksessfylt karriere på tross av at du er ganske fersk – først vinner av kortfilmfestivalen, så Amanda for beste kortfilm og tatt ut til Toronto.

– Jeg synes det går for tregt. Alt det der jo bra, fordi det hjelper meg til å få laget min neste film, men jeg er veldig rastløs og vil få ting gjort. Visse ting tar mye tid. Enkelte prosjekter har jeg tenkt på i flere år. Derfor er det viktig å ha flere baller i luften slik at jeg kan ta noen ned spontant og jobbe med dem, mens andre polerer jeg i flere år.

Spillefilmen
12 bragder er filmet i Skövde i Sverige hvor Izer selv bodde store deler av ungdomstiden. Filmens tittel henspiller på Herkules tolv storverk i den greske mytologien, og handler om 16-årige Faud som må utføre sine bragder for å gjenopprette sin plass i gjengen. Izer Aliu beskriver filmens handling som et antiheltepos – om en ungdoms forsøk på å finne sin plass i livet. Det handler om tilhørighet og hva som skjer når man stiller seg utenfor fellesskapet. Filmskaperen forteller det hele med humor og et glimt i øyet.

– Handlingen i filmen er delvis selvopplevd, forteller Izer. – Vokser du opp på landet så kan du gå på epleslang. Der jeg vokste opp var det ikke eplehager, så vi stjal på butikken. Vi var vel litt småkriminelle. Filmen er ikke selvbiografisk, men den er inspirert av min egen oppvekst, historier jeg har hørt og kompisers opplevelser.

– I norske media kan man få inntrykk av at det går rett til helvete i svenske innvandrerbydeler?

– Det er ikke så ille som norsk media vil ha det til. Jeg har selv bodd i Malmö en periode. Men det er klart, det er mange mennesker her som har store problemer med livene sine. Men det er jo ikke akkurat et samfunn som er i ferd med å bryte sammen. Jeg tror ikke det er verre nå enn for ti år siden, en det er mer fokus på det. Man er mye tettere på nyhetene i dag. Men jeg mener også at i Sverige har vært litt for politisk korrekt – og man har ikke tatt opp problemene. Det har ikke vært sunt for samfunnet. Det blitt mer og mer vi og dem – i stedet for at vi alle er mennesker.

I 12 bragder vil jeg også vise at det finnes mye humor i dette. Når det kommer grupper med unge innvandrer mot deg, så kanskje du krysser gata fordi de er høylydte og ler – så du tror kanskje at de er truende. Men når du er i den boblen som de er i, så forstår du hvor morsomt det er. Lydnivået er bare høyt fordi all forsøker å gjøre seg hørt – det er ikke like skremmende når du er inne i boblen. 12 bragder handler om vennskap og usikkerhet i en innvandrergruppe, men det er noe alle ungdom kan kjenne seg igjen i, sier Izer som også denne gangen har valgt å lage en film med amatører i rollene.

 Humor og politikk

Både Izer og Khalid mener det er viktig å bruke humor når man tar opp tema som er tabubelagte og vanskelige. – Blant prosjektene de har på gang er en film om ungdom fra Balkan som har vokst opp i Norge. De skal samles for en felles Balkan-fest, men det viser seg at det nedarvede hatet sitter i ryggmargen, sier de to om denne filmen som også vil ha mye humor.

Humor vil det også bli i spillefilmen Slavemerket som er det neste store prosjektet. Slavemerket handler om arbeideropprøret i Sulitjelma i Nordland i 1907. Gruvearbeiderne gjorde opprør mot forholdene i den svenskeide gruven.

Gruveselskapet som sikret seg rettighetene til kobbergruvene i Sulitjelma, som ble åpnet i 1887, var svensk. Gruveledelsen i Sulitjelma Aktiebolags Gruber eide alt av grunn og utstyr i dalen, og hadde egne informant-nettverk – og sågar et eget «politi» – for å holde arbeiderne i sjakk.

Frontene var harde over mange år. For å få arbeidsfolket til å gjøre opprør mot gruveeierne, hentet arbeiderne inn unge agitatorer – mange av dem kvinner – for å oppildne karene til kamp.

En av de største konfliktene i gruvesamfunnet ble utløst av at gruveledelsen innførte et system med egne tallmerker, for å holde oversikt og kontroll med de forskjellige skiftene. Merket ble umiddelbart døpt «slavemerket», og førte til flere konfrontasjoner.

– Jeg har alltid vært politisk aktiv og sett på meg selv som revolusjonær. Da jeg var yngre gikk jeg veldig mye i demonstrasjonstog. Da jeg leste om Sulitjelma-opprøret merket jeg at det tente ilden i meg igjen, den forsvinner jo etter hvert som man blir eldre. Meningen er at selv om dette er historie så skal det også fortelle oss noe om vårt eget samfunn. Gruveselskapet eide alt der, og arbeiderne var dårlig betalt og fikk kreditt i selskapets butikker og ble stående i evig gjeld.

– Det lages altfor lite politisk film i Norge, sier Izer som har overtatt regijobben av Slavemerket fra Nils Graup.

– Dette er en usedvanlig historie i Norge. Jeg tror at jeg med min bakgrunn fra Balkan har en fordel – jeg kan se det hele med et litt annet blikk, sier regissøren som håper på at finansieringen er på plass i løpet av 2017.