Petter Sommer og Jo Vemund Svendsen tar oss med inn i korsang og kameratskap på Kampen Bistro i Oslo. I øvingslokalet der møtes medlemmene av Mannskoret for å synge rockelåter a cappella. Mannskoret ble startet av  blant annet DumDum Boys-vokalist Prepple Houmb og Espen Thoresen i 2002 og er et frirom for medlemmene.

Når vi møter dem står de ovenfor sin største oppgave til nå  – de skal varme opp for Black Sabbath på Tons of Rock-festivalen med ti tusen tilskuere. All fokus handler om den store opptredenen. Samtidig har korets dirigent fått beskjed om at han har dødelig kreft. Spøken de hadde da de startet koret om at de skulle synge i hverandres begravelse er plutselig blitt virkelighet.

For vi er gutta starter som fortellingen om et øl- og sangglad kor for så å skifte fokus til dirigenten Ivar Krogh Hovd og has vei mot døden. Det er i denne delen filmens styrke ligger.  Petter Sommer og Jo Vemund Svendsen lar oss komme inn under huden på dirigenten i fortellingen om hva han betyr for koret og hva det betyr for ham. Det er en sterk og rørende historie. Det handler om tøffe gutter som også gråter og viser følelser.

Man kan ikke annet enn å bli imponert over Ivar Krogh Hovd og hans forhold både til døden og omgivelsene. Hans dødsreise  og engasjement påvirker dem alle etter hvert som han blir sykere og sykere og både han og de innser at han nok ikke kommer til  å dirigere når de skal varme opp for Black Sabbath.

Styrken til filmen er dens beskrivelse av dirigenten Ivar Krogh Hovd. Det er et sterkt portrett. Selv mannskoret og det medlemmer blir vi mindre kjent med og de blir overfladisk portrettert –vi ville gjerne ha vist noe mer om dem. Det var den stor styrken til Knut Erik Jensens
Heftig og begeistret som i sin tid ble sett av seks hundre tusen på norske kinoer. Også
For vi er gutta fortjener et stort kinopublikum.