Johnny English Strikes Again er den tredje komedien om den gammeldagse agenthelten – og den er pinlig dårlig.

Johnny English (2003) var en lettbent og rett så underholdende parodi på James Bond-filmene.  Oppfølgeren i 2011 var grei nok. Det har gått sju år siden forrige film. Storbritannias mest klønete agent har tilbrakt de siste årene som skolelærer hvor har misbrukt undervisningstiden til å lære elevene spionyrket i stedet  for å følge lærebøkene.

Nok en gang skal han rydde etter at MI7 har dritt deg ut. Alle organisasjonens agenter her blitt avslørt etter etterretningsorganisasjonen har vært utsatt for et cyberangrep. De må å derfor henter inn gamle agenter –blant dem Johnny English.

Til tross for at det har gått sju år siden forrige film har det tydeligvis ikke vært lang nok tid til å utvikle et skikkelig manus. Det føles som det er slengt sammen i siste liten. Humoren spiller på at vi har en agent fra en analog tid som skal rydde opp i den digitale verden. Manusforfatterne mislykkes totalt. Det er ikke mye å le av i denne komedien.

Rowan Atkinson hadde sin storhetstid å begynnelsen av nittitallet med figurerer som Mr Bean, den geniale
Black Adder-serien og roller som presten i Fire bryllup og en begravelse.

Når han har akseptert manuset til Johnny English Strikes Again tyder det på at han enten er blakk eller har mistet gangsynet. Begge deler er trist, men det rettferdiggjør ikke at vi skal kaste bort tiden på Johnny English Strikes Again.