Loro betyr «dem» på italiensk, og til en viss grad er dette en film om oss og dem – de som kontrollerer alt og har alt – pengene, de fine jentene og villaene ved havet.

Paolo Sorrentino presenterer det hele på en veldig italiensk måte. Han omfavner korrupsjonen, det vulgære og ekstravagansen med en viss ømhet, i stedet for misunnelse.Sorrentinos filmer er alltid vakre og fargerike – enten de handler om mennesker han elsker eller forakter.

Paulo Sorrentino er mannen bak kritikerroste filmer som Den store skjønnheten, Youth og tv-serien The Young Pope. Denne gangen har Sorrentino tatt for seg historien om mediemogulen og den tidligere statsminister Silvio Berlusconi.

Fargerik og korrupt

Silvio Berlusconi har blitt betegnet som den mest korrupte italienske politikeren i etterkrigstiden. Det i seg selv er imponerende med tanke på en del av hans forgjengere. Loro er en fargerik fortelling – svært så ulik enhver politikerbiografi du har sett tidligere – en film hvis nærmeste slektskap er  Amandu Iannuccis elleville The Death of Stalin.

I tillegg til Silvio møter vi Sergio Morra (Riccardo Scamarcio), en ung sørlig italiensk playboy og hallik som ønsker å imponere Silvio. Når han ikke er langt inne i en linje med kokain har han ambisjoner om å bli noe større.Hans strategi er å leie en villa rett overfor Berlusconi ved sjøen på Sardinia, fylle den med vakre jenter og by på  gratis champagne og kokainflere dager. Alt han trenger å gjøre er å vente på at Berlusconi (Toni Servillo) løfter kikkerten og ser på hva som foregår i nabovillaen. Filmen skifter frem og tilbake mellom Silvio og Sergio.

Narsissist

Sorrentinos gir oss en Berlusconi som først og fremst beundrer seg selv – i tillegg unge og vakre jenter og glamorøse parties. Sorrentinos film gir oss et Italia som minner om det bibelske Sodoma og Gomorra.

Berlusconi går gjennom filmen med et påtatt smil. Loro er en satire over italiensk politikk, men også over dobbeltmoralen i det katolske landet hvis regjeringer har en gjennomsnittlig levetid på ni måneder.

Selv om dette er en fiktiv historie så viker den troverdig med tanke på alle presseoppslagene gjennom årene med Berlusconi.
Loro en fest av en film.