De siste årene har det vært en hang blant norske produsenter å lage nyinnspillinger av tidligere filmer. De dødes tjern er nok en unødvendig reprise.
Filmbransjen i Norge lider tydeligvis under idétørke. Nyinnspillinger er bransjens magiske løsning på problemet: På kort tid har vi hatt Ni liv og Norske byggeklosser, Fjols til fjells er underveis og nå er De dødes tjern her. Det er ikke til å unngå at disse innspillingene blir sammenlignet med originalene.
Det er derfor dristig av regissør og manusforfatter Nini Bull Robsahm å lage De dødes tjern. Kåre Bergstrøms filmatisering i 1958 av Bernhard Borges (André Bjerke) roman regnes som en av tidenes beste norske filmer.
Nini Bull Robsahm har ikke gjort de store endringer i grunnhistorien bortsett fra tidsmessige oppdateringer med mobiler osv.
Vi møter Lillian (Iben Akerlie) og hennes venner som reiser opptil hytta hennes for en siste tur før hun selger den. Minnene etter tvillingbroren som døde her oppe under mystiske omstendigheter året før gjør at hun vil kvitte seg med stedet. En av vennene har sin egen podkast. På turen planlegger han å lage en krimpodkast om Tore Gruvik, mannen som bygde hytta og som skal ha drept både sin kone og hennes elsker før han selv druknet seg i det ubunnelige tjernet. Det hviler en forbannelse over tjernet som skal ha en mystisk tiltrekningskraft.
Ugrei stemning
I originalfilmen er det tjernet som står for mystikken. Nini Bull Robsahm har flyttet det meste av historien innendørs og lar i stedet hytta være det sentrale elementet. Lillian (Iben Akerlie) er søvngjenger og psykisk ustabil og har problemer med å skille fantasi og virkelighet og det påvirker hele stemningen i hytta. Mystiske ting begynner å skje – hunden forsvinner, mobilene er plutselig vekk og turvenner er borte.
Nini Bull Robsahm benytter seg av de fleste klisjeene innen skrekksjangeren, men filmen blir aldri skummel. Innen filmbransjen snakker man om europudding –filmer som ødelegges av at de har måtte inngå altfor mange kompromisser for å få finansieringen på plass. Her har det fått til følge at skuespillerensemblet er en salig blanding av nordmenn, dansker og svensker uten at det tilfører historien noe.
Logiske brister
De dødes tjern lider under altfor mange logiske brister. Når hunden forsvinner, så er det ingen som leter etter den. Under gulvteppet i stua, befinner det seg en kjellerluke som Lillian ikke har visst om (har hun aldri vasket gulvet?) osv. De dødes tjern er en skrekkfilm stort sett fri for blod og i humanismens navn har de ikke tatt livet av hunden i denne utgaven, men nøyd seg med å svinebinde den.
Filmens styrke befinner seg bak kamera. Det er ingen tvil om at Nini Bull Robsahm kan regi, problemet er at manuset hennes er altfor svakt. Da hjelper det lite at både foto og klipp er førsteklasses. Gunnar Sønstevolds musikk i originalen regnes som noe av det beste innen norsk filmmusikk, og Oscar-nominerte John Debneys musikk denne gangen er også et høydepunkt og løfter filmen, men skremt blir vi aldri.