Libanons Ahmad Ghossein har en fortid som kunststudent i Oslo, og har hatt flere utstillinger i hovedstaden i tillegg til prestisjetunge gallerier over hele verden. Nå spillefilmdebuterer han med det prisbelønte krigsdramaet All This Victory.

MARRAKECH: Filmen stakk av med Kritikerprisen i Venezia, men når jeg møter ham er det helt andre ting som opptar ham. Det er en opprømt filmskaper jeg treffer. Ghossein øyner håp for Libanon. Han vil hjem å demonstrere mot den korrupt makteliten som har styrt landet i årevis.

– Opprøret vi ser i Beiruts dager i dag er unikt. Studenter og unge mennesker demostrerer. Det går på kryss av både religiøse, etniske og politiske skillelinjer. Jeg tror vi kan lykkes å redde landet – jeg vil hjem og stå på barrikadene, sier filmskaperen som har lang erfaring fra et land som har væt kasteball både for naboene Syria og Israel, men også av stormaktene opp gjennom historien.

Menneskelig historie

Filmen hans, All This Victory, er et krigsdrama lagt til 2006 under konflikten mellom Hizbollah og Israel.  Under en 24-timers våpenhvile drar Marwan til Sør-Libanon for å lete etter faren sin i landsbyen i Sør-Libanon. Når våpenhvilen plutselig brytes og kampene kommer nærmere og nærmere, må han søke tilflukt i et av de få husene som fortsatt er uberørt av krigen.

Han blir tvunget til å søke ly i hjemmet til Najib, farens venn. Snart kommer også et ektepar som prøver å unnslippe bomberegnet. Mens de diskuterer om de skal reise eller bli værende til kampene har roet seg, kommer gruppe israelske soldater inn i bygningen – uten å vite hvem som befinner seg i etasjen under. Marwan og de andre må være helt stille for ikke å bli oppdaget.

Filmen er inspirert av en sann historie om to menn som ble fanget i hjemmet sitt under krigen. Hans «besettelse» av historien har også personlige årsaker. Morens hjem ble ødelagt i denne krigen. Hovedpersonens søken etter faren speiler hans egen generasjon som vokser opp med ‘savnede’ fedre som jobber utenfor Libanon mens familiene er igjen i landet.

Vokste opp med karate-videoer

Ahmad Ghossein startet karrieren sin som bildene kunstner og studerte Kunsthøgskolen i Oslo:

– Det tok meg lang tid å innse at du kunne bryte grensene mellom disipliner og lage kunst uten å bekymre deg for noen tittel, sier han. Han er en beundrer av filmskapere som Maroun Bagdadi og Ingmar Bergmann, men oppdaget dem seint i livet. I ungdomsårene hadde han VHS-filmer med manga og karatefilmer.

– De formet filmblikket mitt, sier han.

Fremfor alt er han takknemlig for å ha vokst opp i en fri, åpen, progressiv venstreside.

– Hjemme var «de andre» et begrep som ikke eksisterte. Jeg vokste opp i full frihet, på grunn av mangelen på en farsfigur, fordi far delte tiden sin mellom Libanon og jobb i Saudi Arabia.

Eget liv

I 2013 laget han dokumentarfilmen My Father Is Still a Communist forteller han om foreldrene og oppveksten. Maream er mor til fire barn, ektemannen Rachid jobber i Saudi Arabia i mer enn ti år. Fra 1978 til 1988 skjedde Mariams korrespondanse med ektemannen gjennom lydkassetter som hun sendte med reisende.

Lydbåndene gir intime og personlige detaljer om hvordan et forhold utvikler seg mellom et par gjennom tidens gang, og også hvordan det kan endre seg, utfordres og også forstås som en direkte konsekvens av det politiske klimaet i landet. Det å ha vokst opp med en fraværene far har formet han. I drømmene sine så han faren som leder for en kommunistisk geriljagruppe.

Så, hvor my av deg selv er det i All This Victory – er det en selvbiografi?

-Denne historien er uten tvil inspirert av meg. Jeg vil aldri kunne lage en film uten å legge en del av meg selv i den.