Vinterens store norske komedie er ankommet. Akkurat tidsnok til både vinterferie og påskeferie. Og det passer fint for dette er en lett og omgjengelig film som passer bra for hele familien.

Det er nok mange som vil sette pris på Fjols til Fjells for det den er. En helt grei pause fra livet som ikke krever for mye, og prøver iherdig og underholde deg. Og det klarer den fint til tider, mens andre ganger faller det kanskje litt sammen

Påskekomedie

Dette er ingen ny versjon av Fjols til fjells. Dette er en oppfølger, hvor vi følger barnebarnet til Leif Justers karakter fra originalen fra 1957. Men bortsett fra den koblingen, er det lite som tilsier at dette trengte og være en oppfølger. Den bruker navnet til å lage en ny påskebasert komedie. Hvordan påskekulturen på fjellet er nå versus hvordan det var i 1957 er kolossalt annerledes. Det er antydninger til kommentarer til hvordan det har utviklet seg, men det går egentlig ingen vei, og filmen sier fort at dette er bare for å skape litt tull og tøys. Og hva mer trenger man egentlig i disse feriedager?

Det er ingen som vil påstå at dette er stor filmkunst. For det er det ikke. Den føyer seg fint i den tradisjonelle norske farsekomedien. Skuespillet er stort, plottet er der kun for å sette karakterene i pussige situasjoner og har en haug med kjente fjes på rollelista. Og strengt tatt, så er det helt greit. Fjols til fjells vet akkurat hva den vil være, og det er den, på godt og vondt. Ikke alle norske filmer trenger og være Disco eller Håp. Selv om det er gode filmer, så er det noen ganger faktisk helt greit, og faktisk litt digg, og sette seg ned i en kinosal bare for å se på litt tøys.

Bakglatt farse

Tøyset i denne filmen er litt hit and miss. Men hva som er hit og hva som er miss vil nok variere blant publikummet. Humor er en vanskelig sjanger, og en skikkelig god farse krever stålkontroll på alle elementer. Og den stålkontrollen mangler litt. Det er litt lite kreativitet i en del scener, som gjør at den mister en del potensiell humor. God farse skal kanskje virke kaotisk, men hver eneste del, fra klipp, til lyd, til skuespillet, til setdesignet brukes for å skape humor, som skal virke både ubevisst og bevisst. Og det nivået klarer dessverre ikke filmen og nå. Så det blir litt enkelt. Men så prøver de å gi hjerte- og lungeredning i takt til Bee Gees Staying Alive og jeg tar meg selv i og le.

Plottet baserer seg på at Nils Vogts karakter dør, og de må holde det skjult for å vinne en påskehotellpris. Og ting går bare mer og mer galt. Traileren gir inntrykk av at det kanskje er en type Weekend at Bernie’s film vi skal få, men dessverre er det bare en veldig liten del av filmen. Litt mer tvilsom 80-talls komedielogikk tror jeg hadde hevet filmen et par hakk. Det er også brukt en haug med folk fra forskjellig humormiljøer. Fra Nils Vogts eldre garde til den nye moderne Humor Nieu. Med litt Tvnorge kastet inn der med Christian Skolmen og Janne Formoe. Det skaper en interessant dynamikk når så forskjellige humor-mennesker brukes, og skulle kanskje ønske at den kontrasten ble brukt mer.

Fjols til fjells er en aldeles brukbar film fra førstegangsregissør Petter Holmsen. Den gir akkurat god nok stemning, og krever såpass lite av deg at den blir en fin avløsning fra hverdagen. En ny klassiker er det derimot ikke, og er ikke sikkert den vil bli snakket om noe spesielt etter at den er ferdig på kino.