«Rocky» – Historien bak en av filmhistoriens største ikoner

Rocky var en sensasjon som traff en nerve blant 1970-tallets kinopublikum. Filmen var en komprimert klassereise og en oppfyllelse av den amerikanske drømmen. Det ble ikke bare Sylvester Stallones gjennombrudd, men det ble også en megafranchise.

Med Rocky II hadde ikke bare Sylvester Stallone fått publikum tilbake i kinosalen. Han hadde bevist at han var mer enn et engangsfenomen, at han kunne regissere og ikke minst hadde han skapt et av de aller største ikonene i filmhistorien. Rocky-filmene er på mange måter Sylvester Stallones reise fra ukjent skuespiller til superstjerne i Hollywood, fortalt gjennom hans alter ego Rocky Balboa. Gjennom fem tiår og fem oppfølgere skulle det bli en føljetong om Rocky og hans familie gjennom samfunnets omveltninger og med drømmer som kom i oppfyllelse. Og ikke minst drømmene som brast.

Rocky er og blir det største bokseikonet på film, men Stallone hadde følt at serien hadde fått sin endelige avslutning med Rocky Balboa i 2006. Men på finurlig vis klarte man å gjenopplive den lukrative franchisen med Creed (2015). I en ny tidsalder ga Rocky stafettpinnen videre til en metaforisk sønn, Adonis Johnson, som den ukjente etterkommeren til hans rival Apollo Creed. Det unge talentet tar over hovedrollen mens Rocky trapper ned som en skrantende treningsfigur.

En bokser blir født

Rocky (1976)

Inspirasjonen til Rocky kom etter at Sylvester Stallone hadde sett boksekampen mellom den regjerende tungvektsmesteren Muhammad Ali og Chuck Wepner i 1975. Utfordreren Wepner klarte å holde ut i imponerende 15 runder i kampen, og slik fikk Stallone sin inspirasjon til å skrive manuset om Apollo Creed og Rocky Balboa. Det som fenget produsent Robert Chartoffs oppmerksomhet var historien om en person som tapte sitt livs kamp, men som likevel sto igjen som den store helten. Produksjonsselskapet United Artists ønsket en kjent skuespiller i hovedrollen, men Stallone krevde å spille karakteren Rocky. United Artists var ikke villig til å ta noen økonomisk risiko med den ukjente skuespilleren, men inngikk et kompromiss hvor løsningen ble å gjøre innspillingen på et lavt budsjett.

Året er 1975 og med en sigarett i munnviken driver Rocky gatelangs som innkrever for en lånehai. På kveldstid entrer han bokseringen ikledd en kappe med skriften The Italian Stallion på ryggen. Publikumet buer på ham og skjeller ham ut som en boms. Karrieren hans går ingen veier og etter seks år har treneren hans gitt opp. Rocky er nabolagets vits som ikke kommer seg noen vei i livet og hans eneste lyspunkt er den unge Adrian som jobber i en dyrebutikk. Men en mulighet dukker opp da Apollo Creed, den regjerende mesteren i tungvektsboksing, ikke lenger finner noen som kan utfordre ham. Showmannen i ham bestemmer sammen med sine promotorer om å la en heldig lovende motstander få lov til å møte ham i en oppvisningskamp.

En tid for en ny helt

Rocky II (1979)

Rocky (1976) er en klassisk klassereise om en underdog som kjemper seg opp fra bunnen av rangstigen til å bli omfavnet som folkets helt. Helteskikkelsen hadde et usedvanlig pågangsmot, gikk inn i ringen og bokset sitt livs kamp selv om han viste han kom til å tape. Vietnamkrigen hadde nettopp endt og det amerikanske folket trengte en helt og et ikon de kunne samles rundt. Rocky opplevde den amerikanske drømmen, og dette traff en nerve blant publikum. Han var en perfekt antihelt som ble servert på et sølvfat til et sultent publikum på det riktige tidspunktet.

Sylvester Stallone hadde kun en håndfull ubetydelig filmroller å vise til og på en metaforisk måte skulle hans karriere nå bli sammensveiset med sitt alter ego Rocky Balboa. Filmen ble den aller største amerikanske filmsuksessen det året, og utkonkurrerte filmhistoriske bautaer som Marathon Man, Taxi Driver, The Omen og Alle Presidentenes Menn. Dens ettermæle forsterket seg ytterligere ved at den ble nominert til ti Oscar-priser og vant tre, deriblant for beste film og beste regi.

En boksefilmbølge

Sylvester Stallone hadde vunnet kritikerne og folkets gunst. Nå var han en stjerne som sammen med sitt andre selv var tvunget til å bevise at suksessen ikke var en engangsforeteelse. Etter suksessen til Rocky ble bokse – filmer den store trenden. The Champ (1979) med Jon Voight og Faye Dunaway, The Main Event (1979) med Barbra Streisand, komedien The Prize Fighter (1979), Muhammad Ali i rollen som seg selv i The Greatest (1977) og ikke minst Martin Scorseses Raging Bull (1980) med Robert De Niros legendariske kroppsforvandling.

En nært beslektet film var Paradise Alley (1978) om tre italienske brødre som prøver å kjempe seg opp fra New Yorks slum som fribrytere. Stallone hadde skrevet dette manuset før Rocky, men det var først etterpå at det ble igangsatt og Stallone fikk prøve seg som regissør. Men det var først med Rocky II (1979) at han virkelig skulle etablere seg som regissør. Den andre filmen i serien ble en enda større suksess enn den første til tross for at fenomenet oppfølger var uglesett på 1970-tallet og kun forbeholdt enkelte filmer som Gudfaren 2 (1974). I samme år ble Rocky II kun slått av Kramer vs. Kramer og The Amityville Horror. Mens fokuset i første film lå på selve historien, skulle boksescenene bli enda mer sentrale.

Rocky II

Rocky III (1982)

Den tidligere taperen Rocky hadde nå oppnådd jenta han drømte om, ære, berømmelse og ikke minst respekten han savnet. Men med alle goder kommer også nedturen hvor forbruket går over styr. Han prøver seg som skuespiller i reklameinnspillinger, men han mangler talent. Skaden hans fra kampen mot Creed gjør at han ikke lenger kan kjempe i bokseringen. Han prøver å skaffe seg en ordinær jobb, men nedgangstider og manglende erfaringer gir dårlig uttelling. Samtidig føler Apollo Creed at han har blitt svindlet og trenger å få opprettholdt sin ære og renommé.

En ny kamp settes opp og Rocky må trene seg opp med høyre hånd for å unngå flere skader på øyet. Andre film legger mer vekt på forholdet mellom Rocky og Adrian og hvordan de er avhengige av hverandre. Uten Adrians aksept kan ikke Rocky bokse og uten dette mister han gløden. Boksescenene er lengre, mer voldelig og filmen når et klimaks med bravur.

Rambo vs. Rocky

Ingen av de andre filmene Stallone hadde spilt i utenom Rocky-filmene hadde blitt noen markante suksesser. Han trengte å bevise at han var mer enn bare den ene karakteren. Adapsjonen av romanen «First Blood» hadde blitt forsøkt i mange år med det som var av stjerner i Hollywood, men uten resultat. Da Stallone fikk tilbudet om å spille John Rambo takket han ja mot at han kunne gjøre noen endringer i manuset.

First Blood (1982) skulle bli nok en suksess og samme år kom dessuten Rocky III. Igjen skulle bokseren bli en av årets største suksesser, kun slått av En offiser og en gentleman, Tootsie og E.T. I ettertid er filmen dessverre blitt stående som et godt eksempel på 1980-tallets eksess. Staffasje og overdrivelser gikk foran den gode historien. Filmen begynner med en oppvisningskamp mellom mesteren Rocky og den gigantiske fribryteren Thunderlips, spilt av Hulk Hogan. Deretter introduseres Mr. T som den hissige og motstanderen Clubber Lang. Den livsfarlige bokseren skal med dødelig utfall gi tilbake Rocky gnisten han mangler, den såkalte tigeren i øyet. I ettertid huskes nok filmen best for tittelsangen Eye of the Tiger av Survivor som ble en av de største hitene i filmhistorien.

En kamp mellom stormakter

Rocky IV (1985)

Tematisk og symbolsk skulle den fjerde filmen i serien bli den store klassikeren. På samme måte som at en fjerde film var uunngåelig var også det at Rocky på et eller annet vis skulle bli involvert i isfronten mellom USA og Sovjetunionen som preget datidens verdensbilde. Manuset til Rocky IV (1985) var overlesset med symbolikk om den kalde krigen. Slik Rocky samlet et land etter Vietnamkrigen skulle han nå egenrådig utkjempe en kamp mellom øst og vest. Symbolsk ble USA utfordret av Sovjetunionen med deres nye bokser Ivan Drago, spilt av Dolph Lundgren. Apollo Creed tar ikke trusselen alvorlig og må bøte for sin naivitet. Samtidig får Rocky sin motivasjon til å gå tilbake i ringen.

Deretter følger en lang musikkmontasje hvor han trener seg opp den harde måten i den sibirske vinteren. Som motsvar gjennomgår Drago en repetitiv maskinell trening med stadig tilføringer av dopingmidler. Og på overtydelig vis blir en robot som bursdagspresang en sentral del av en underhistorie. Øst møter vest for første gang i profesjonell sport og Rocky er politikeren som skal utkjempe en kamp mellom stormakter, metaforisk lagt til en boksering. Moralen peker på hvordan klassisk trening overkjemper den farefulle dopingen. Stallone dominerer kinosalene på våren med Rambo: First Blood part II og kinohøsten med Rocky IV. Kun Back to the Future skulle trekke flere publikummere enn Sylvester Stallone dette året.

Actionstjernen

Stallone medvirket i en rekke store actionfilmproduksjoner på slutten av 1980-tallet og navnet hans skulle snart bli assosiert med denne sjangeren. Men filmer som Cobra (1986), Over the Top (1987) og Rambo III (1988) klarte aldri å nå opp i popularitet og samme økonomisk suksess som de fire Rocky-filmene. Stallone var nødt til å vende tilbake dit suksessen ble skapt. Med Rocky V (1990) rykker serien tilbake til begynnelsen.

Rocky og familien har mistet alle sine økonomiske midler og de flytter tilbake til sitt gamle nabolag. Boksekarrieren er over grunnet hjerneskader han har fått gjennom sine kamper. Men Rocky skal snart finne seg selv i den yngre bokseren Tommy Gunn og begynner å trene dette talentet. Den hensynsløse promotoren George Washington Duke prøver å få Rocky tilbake i ringen og bruker alle skitne midler for å få til dette.

Femtefilm blir en nedtur

Rocky V (1990)

Det gjennomgående temaet i filmen er kritikk av boksesporten og dens konsekvenser i form av hjerneskader. Adrian er redd for Rockys helse og vil ikke at han skal bokse lenger i fare for at han skal bli invalid. Det andre aspektet er den nye generasjonen boksere som kun er opptatt av penger og mangler den samme moralen som den eldre generasjonen. Den notoriske promotoren Don King ble saksøkt av alle bokserne han representerte og fikk her sitt skurkaktige alias i Duke. Dessverre er Stallone manus svakt og full av klisjeer. Han overspiller, og karakteren Rocky har nesten blitt en parodi på seg selv.

Til og med Stallone har i ettertid tatt avstand fra Rocky V. Filmen gikk tilbake til en ny start og regien ble overlatt til John G. Avildsen som regisserte den første filmen i serien. Siden hadde han hatt stor suksess med Karate Kid-trilogien som var bygget over samme lest som Rocky-serien. Dessverre var regien særdeles svak og Rocky V skulle bli den første virkelige nedturen i Rocky og Stallones profesjonelle karriere. Franchisen kunne virke døende og det skulle mye til for å rette opp dette feilsteget.

En mer moden Rocky

30 år etter første film og 16 år etter Rocky V skulle Stallone svare skeptiske røster og mot alle odds svare på det sure ettersmaken som forrige film hadde gitt. Rocky Balboa (2006) er neddempet hyllest til den første filmen. Den nye Rocky er mer moden, fremføringen mer subtil og i sterk kontrast til den overdrevne utgaven i forrige film. Som et gjensyn fra originalen mater han sine to skilpadder og har en lignende skinnjakke og hatt. Som tatt ut fra de turbulente omveltningene og uroen i virkelighetens boksesport, som en parallell til virkelighetens kamp mellom Lewis og Tyson som ble den mest innbringende kampen i historien, handler det om penger.

Rocky Balboa åpner med et sint og misfornøyd publikum som misliker sporten slik den har blitt. Den nye generasjonen boksere har fokus på inntekt fremfor ære. En sort ung bokser vinner kampene og har veldig mye penger. Men han mangler publikums gunst, han har ingen ære eller karisma. Etter at Adrian gikk bort er Rocky preget av sorg og smerter. Forholdet til sønnen har også blitt betent. Han ønsker ikke å stå i skyggen av sin far, men ønsker å være et eget individ. Rockys eneste løsning er å erstatte den ene formen for smerte med en annen. Adrian ikke lenger er der for å holde ham tilbake, og som i første film får han en magisk mulighet til å bokse mot den regjerende mesteren.

En gammel bokser reiser seg

Rocky Balboa (2006)

I god gammel ånd trener Rocky seg opp til kamp gjennom en lengre musikksekvens med den samme musikken vi har hørt i flere av filmene. Til tross for sin høye alder, og på lik linje med action ikoner som Rambo og John McClaine, blir helten gjenopplivet for en aller siste gang. Rocky V ga en vond bismak, Stallones karriere hadde stagnert og skuespilleren trengte en verdige avslutning og gjenoppreising. En oppvisningskamp til veldedighet skal nesten bli en hyllest og gjentagelse av første film. Til og med filmens plakat prøver å spille på og gjenskape den første filmens ikoniske bilde av Rocky på toppen av trappene ved kunstmuseet i Philadelphia.

Rundt millenniumskiftet kom en rekke boksefilmer som i stor grad kan takke sine forgjengere fra 1970-tallet. Dette var biografiske filmer om karakterer som kjempet seg opp fra intet og som vant tittel, publikums hjerte og Oscar-akademiets gunst som The Hurricane (1999), Girlfight (2000), Million Dollar Baby (2004), Ali (2001) og Cinderella Man (2005). Men slik som de hadde blitt inspirert av, skulle de også tydeligvis inspirere Rocky Balboa til å bli et mer lavmælt og seriøst drama. Sirkelen var sluttet, den inspirerende hadde blitt den inspirerte.

Et avsluttende kapittel

Robert De Niro brukte mange år på å overbevise Martin Scorsese om å lage Den rasende oksen. Interessant nok sto Rocky-produsent Irwin Winkler og produksjonsstudioet United Artists også bak denne filmen. Scorsese valgte å filme den i sort hvit for å distansere den fra Rocky, men den aller største forskjellen lå i at den voldelige og usympatiske karakteren Jake La Motta sto i sterk kontrast til helteskikkelsen Rocky. Kloner av disse to skikkelsene skulle uventet møtes i Grudge Match (2013).

To boksere fra Pittsburgh har hatt en torn i siden til hverandre i 30 år over en kvinne. De møtes på nytt under innspillingen av et dataspill, men situasjonen tilspisses av iltre promotorer og en medieskapt konflikt. De Niros Oscar-vinnende karakter møter Stallones Oscar-vinner for beste film og beste regi i en duell 30 år senere. Det er på ingen måter noen god film, men den kan sees på som en kuriositet til den pågående boksefilmtrenden. Den er full av referanser som å drikke et stort glass med rå egg og trene ved å slå på dyreskrotter i et kjølelager. Det eneste som mangler er at den ikke er i sort hvit.