Agnieszka Hollands kritikerroste Berlin-film er betimelig tatt inn til oppstarten av en norsk kinohøst, takket være det ambisiøse distribusjonsselskapet Another World Entertainment.
Som ellers i den polske regissøren Hollands filmer er plottet sammensatt og sofistikert, det er krevende og omfattende og fortelles med både brede og smale pensler. Holland har alltid vært kritisk til styresmaktene i Polen, i særdeleshet den til den nåværende presidenten Andrzej Duda.
Men allerede i ungdommen var hun på kant med dem og dro derfor til nabolandet Tsjekkoslovakia, hvor hun studerte ved filmskolen FAMU i Praha. Tre av filmene hennes er blitt Oscar-nominerte: Bittere Ernte i kategorien beste fremmed-språklige film (1985), Jøde i Hitlerjugend for beste adapterte manus (1991) og In Darkness for beste fremmedspråklige film (2012). Jøde i Hitlerjugend vant dessuten en Golde Globe-pris for beste utenlandske film.
Hun har også bidratt til å skrive dreiebok til en rekke filmer, blant annet flere med Andrzej Wajda. Internasjonalt ble hun godt kjent som regissør på to episoder av tredje sesong av fjernsynsserien House of Cards i 2015. Hun har dessuten vært chairwoman i EFA, det europeiske filmakademiet, i flere år og gjestet også Norge på et Liv Ullmann arrangement på Cinemateket i Oslo i 2015.
Sann historie
Historien i Den sorte jord er basert på virkelige hendelser og dreier seg om den walisiske journalisten Gareth Jones (1905 – 1935) som skulle rapportere til vestlige medier om Stalins plan for industrialiseringen av Sovjet. Han kom imidlertid over det forbryterske Holodomor-prosjektet, utryddelse ved sult, som rammet millioner av mennesker i Sovjet-Ukraina. Det var skapt av byråkratene i Kreml og gikk ut på å tvangsflytte kornet fra »Europas kornkammer» til nye industrialiserte byer eller selge det til utlandet for å skaffe kapital til industrialiseringen. Jones rapporterte iherdig, men ble avfeid både i øst og vest, ettersom sistnevntes stormakter ville ha et godt forhold til Stalins Sovjet som en motvekt til Hitlers Tyskland.
Filmen hadde premiere under fjorårets festival i Berlin og høstet anerkjennende kritikker i en rekke ledende publikasjoner verden over. Jones, som spilles av James Norton på en særlig overbevisende måte, var en språkmektig journalist som fikk en lynrask karriere i det britiske utenriksdepartementet. Han reiste i Sovjet i årene 1930 – 33 men hadde ikke visum utenfor Moskva. Likevel klarte han å komme seg under radaren og inn i Ukraina, hvor han ville undersøke ryktene om hungersnød og industrialiseringstvang for tusenvis av bønder.
Likvidert
At han skrev rapportene under sitt eget navn var nok årsaken til at han i 1935 ble kidnappet og drept, angivelig av den sovjetiske sikkerhetstjenesten KKVD.
Denne iherdige journalistens rapporter og historie er det en glede å stifte bekjentskap med, innenfor aksen Putin – Trump, med fjernsyns-serien om Tsjernobyl-katastrofen i friskt minne og med valget i Hvite Russland fra dagens aktualitet.
Jones er en typisk Holland-karakter, en helt for den gode sak, en hovedrolle som driver handlingen fremover. Og det trengs, filmen er i overkant lang og noe komplisert å følge, både i skildringen av det internasjonale journalistmiljøet i Moskva på -30 tallet og i de kompliserte sekvensene rundt teknokratiet i Moskva, marionettene som bedriver det de tror er, eller skal være god Stalin-politikk.
En morsom og interessant del av filmen, en slags rammefortelling, handler om forfatteren George Orwell som skriver på «Animal farm», etter sigende inspirert av Jones reportasjer.
Dette er krevende, men spennende og godt fortalt samtidshistorie. Som skolefilm, om nå dette begrepet fremdeles eksisterer, er den uovertruffen, men oppdelt i passende sekvenser.