Pandemien har ført til noe positivt. Er du sulteforet på noe skrekkelig godt så får du garantert høy puls med Host. Dette er kreativ og tidsaktuell ondskap som leverer det du trenger nå!

Hva gjør venner under en pandemi når de ikke kan sosialisere seg på vanlig vis? Jo, de tyr til alternative samlesteder for å gjøre noe sammen, i dette tilfellet et digitalt treff på møtestedet zoom. Men da de trodde at ingenting kunne bli verre enn pandemien så står de plutselig ovenfor noe langt mer dødelig.

Seks venner møtes videomøtetjenesten zoom. Så inviterer møtelederen Haley den gråhårete eldre kvinnen Seylan inn i samtalen. Hun er et medium som skal gjennomføre en seanse med deltagerne og veilede dem inn i kontakt med åndeverden. Vennene har blitt bedt om å ta med en personlig eiendel til deres kjære som de ønsker å opprette kontakt med. Vennene har i varierende grad tro på Hayleys påfunn. Caroline logger seg på med sin tøysete far Pat i bakgrunnen, mens Radina nylig har flyttet sammen med kjæresten. Det var kanskje ikke det lureste under nedstengningen, spøker de andre.

Seansen starter

Deltagerne tenner hvert sitt lys og seansen starter. Seylan har ikke gjort noen seanse gjennom zoom tidligere, men påpeker at det ikke er noe som hindrer ånder å kontakte dem via internett. Hun påpeker at man vanligvis sitter i en sirkel og holder hendene til hverandre under en seanse og at de nå er mindre beskyttet under denne zoom-seansen. I iver venter de på tegn fra åndeverdenen og så hører de banking..

Host går rett på sak og starter allerede da møtet settes i gang. Etter et år med denne formen for arbeid- og sosialiseringsverktøy klarer vi raskt å sette oss inn i handlingen. Vennene bor i små leiligheter og pinlige ting oppstår slik vi har opplevd eller lest om under pandemien. Klipperytmen følger også kjente trekk hvor det veksles mellom alle i små bilder til et stort bilde med en snakkende karakter i fokus.

Intens skrekk

Da Jemma føler at noe holder et hardt grep på skulderen hennes skifter Host fra en lett og jovial tone til noe mer alvorlig. Filmen finner en mer anspent stemning og herifra øker den gradvis fra lett ubehag til intens skrekk. Personer forsvinner uventet og plutselig ut av bildet eller fyker av gårde gjennom rommet når ting forflytter seg. Host hopper raskt forbi den snikende klassiske spenning og bruker deretter jump scares med brå bevegelser og høye lyder for alt det er verdt.

Teknisk byr den på et interessant og innovativt lydbilde uten filmmusikk. Ved at karakterene endrer på styrken til mikrofoninnstillingene og lytter etter uvante lyder i rommet, skapes et annet skummelt lydnivå. Host foregår i sanntid og tilskueren blir som en ytterligere deltager til møtet. Grepet kan minne om det vi så i den spanske grøsseren REC (2007) og fungerer ypperlig her. Deltagerne er pålogget gjennom bærbar PC eller mobiltelefon og er derfor ikke låst til et bestemt sted. Forflytting i rommet sørger for at filmen ikke blir statisk og bruk av selfiestang til å utforske skumle lyder på et loft er et elegant grep.

Ulv i fåreklær

Spesialeffektene varierer fra enkle grep som å flytte på stoler til fotspor i mel i tradisjon med Den usynlige mann og videre til mer voldsomme og innovative effekter. Jeg må innrømme at jeg i forkant hadde middels forventninger til Host og kjente hvordan mine fordommer til ungdomsfilm stemte i begynnelsen av filmen. Dette måtte jeg derimot bite i meg da det viste seg at Host er en ulv i fåreklær. Filmen fungerer svært godt, pulsen går opp i høygir og som sjangerfilm leverer den det den skal. Den er ikke myntet bare på en ungdommelig gruppe, den fungerer også ypperlig for avstumpede sjangerhunder som har sett det meste.

Host leker med kjente grep vi kjenner til fra tidligere tematisk like filmer om seanse. Slik Skrik (1996) harselerte med slashersjangeren er det i Host en moderne lek med temaet seanse. Regler brytes, og åndelige vesener bryter ut av sin verden. Dens skjermsetting har likhetstrekk til Blumhouse-produksjonen Unfriended (2015) og Elijah Wood-thrilleren Open Windows (2014) mens tematiske fotspor kan trekkes tilbake til åndebrettet i  moderne Ouija (2014) og til Hammer-produksjonen The Quiet Ones som gikk på kino samme år.

Truffet en nerve

Skal man finne en underliggende mening i det hele må det være den pågående pandemien. Seanse i zoom-møtet med dets følger kan sees på som brudd til pandemiens krav til isolasjon og den dødelige faren som truer om man ikke overholder helsemyndighetenes anbefalinger. Skuespillere, regissør, produsenter og manusforfatter er alle uskrevne blad, men de har truffet en nerve.

Under pandemien utførte regissør Rob Savage et pek på sine venner i et zoom-møte hvor han tok med seg kamera på loftet for å undersøke en mystisk lyd. Noe uventet dukker opp, Savage faller til bakken og er tilsynelatende død. Klippet gikk viralt og slik var ideen skapt. Flere av deltagerne i den opprinnelige samtalen er med i spillefilmen Host.

Slik som The Blair Witch Project (1999) og Paranormal Activity (2007) den gang var fulltreffere med riktig produkt til rett tid, har folkene bak Host på samme vis klart å lage noe svært dagsaktuelt. I pandemiens elendighet har de blitt nødt til å tenke utenfor boksen og tilpasset seg situasjonen. Og på alle mulig måter laget noe svært vellykket. Det eneste filmen mangler er slimaktig ektoplasma.