The United States vs Billie Holiday er en dramatisering der vi følger Billie Holiday fra 1937 og gjennom en del av det som skjedde i livet hennes de drøye tjue årene hun levde etter dette.
I 1937 var Billie en fetert stjerne som spilte for både hvite og svarte – på klubber og i større saler. Filmen handler om at agenter fra Federal Bureau of Narcotics forfulgte henne med den uttalte målsettingen å sette henne fast for heroinmisbruk – men der det egentlige grunnlaget var å stikke kjepper i hjulene for politisk innflytelse overfor det svarte publikummet. Det var særlig sangen «Strange Fruit», Billies signatursang, som skapte problemer for henne. Sangen er omtalt som verdens første protestsang. Den var et rasende, men samtidig innbitt stillferdig, angrep på raseskillepolitikken, gjennom at den usminket beskrev lynsjingene av svarte. De føderale agentene påtok seg oppgaven å stoppe Billie Holiday, gjennom å gå etter hennes stoffmisbruk.
Det er bare et halvt år siden forrige film om Billie Holiday, James Erskines dokumentar «Billie». Da var det hennes på mange måter tragiske personlige livsførsel som var temaet.
I The United States vs Billie Holiday spiller Andra Day hovedrollen. Hun portretterer Billie Holiday på en overbevisende måte. Day viser fram Billie som plaget, men samtidig lysten på livet. Hun er opptatt av det gode liv for seg og sine nærmeste (inklusive hundene), men også svært tydelig på at svarte ikke levde verdige liv i datidens USA. Dette sammensatte kvinneportrettet er blant filmens viktigste kvaliteter.
Gjennom sin presentasjon løfter Day og regissør Lee Daniels Billie Holiday opp fra de tragiske sidene av hennes liv og viser henne fram som et mer sammensatt menneske enn vi enkelte ganger har lært å oppfatte henne som. Daniels har nylig sagt i et intervju at han i arbeidet med filmen har oppdaget at Billie ikke bare var sangerinne og rusmisbruker, men også en borgerrettighetsleder.
Forunderlig ujevn
Selve fortellingen i The United States vs Billie Holiday er forunderlig ujevn. Daniels er en erfaren filmskaper, med filmer som «Precious» (2009) bak seg, derfor overrasker enkelte av hans valg for hans nyeste film. Særlig i den første halvparten er han ufokusert og det vi ser griper ikke ordentlig tak i oss. I flere scener klippes det slik at vi kun får et glimt av ulike hendelser før vi vandrer videre til neste. Her ligger det stoff som kunne vært utnyttet i fortellingen, eller ikke inkludert. Men så, rundt midten, tar Daniels grep og går dypere inn i karakterene i mange nok scener til at vi blir trukket med. Det er også først her vi inviteres til å forstå Billies bakgrunn som rasende på den svarte befolkningens vegne og som traumatisert etter en tøff oppvekst.
Andra Day synger de av Billies sanger som er med i filmen. Det gjør hun på en svært overbevisende måte. Hun har en stemme som kombinerer den vare sårheten med det levde livet på en måte som kan minne om Billie selv. Billies musikk og hennes musikere kommer mer i bakgrunnen, og det er i grunnen urettferdig hvis vi skal vurdere den biografiske holdbarheten i fortellingen. Særlig blir orkesterlederen og livsvennen Lester Young litt for anonym.
Det er i hovedsak Day som sikrer terningkastet. Sangerinnen uten særlig skuespillererfaring gjør en svært god jobb med denne rollen. Men det er ikke før i annen halvdel at vi gripes. Når det er sagt: Sett under ett er filmens indirekte tematisering av den svarte befolkningens vilkår i denne perioden et bidrag til amerikansk historiefortelling. Det samme er dens søkelys på forfølgelse av alt som kunne minne om politisk opposisjon.